NTH ble ikke den brekkstangen for ny industri nord for Dovre som mange hadde snakket om. Teknisk Ukeblad kom i de første årene etter åpningen med kritikk mot at det bare ble ansatt verdensfjerne teoretikere uten yrkespraksis som professorer ved den nye høyskolen.

Denne kritikken var neppe fullt berettiget. Det ble forsket mye. Beretningene fra NTHs forskningsfond er rikholdige. Selv arkitektene forsket: Andreas Bugges mange forsøkshus på Gløshaugen på 1920-tallet var en langtidsstudie av isolasjon, bygningsmaterialer og konstruksjon av bolighus. Linjen til dagens Smarthus og nullutslippsbygg er tydelig.

Mange av de første professorene hadde lite å vise til i alminnelighet. De var rett og slett unge folk, ofte med blodferske doktorgrader fra Tyskland, som Watzinger, eller fysikkprofessoren Sem Sæland som bare var 35 år da han ble rektor ved den nye høyskolen.

Sæland var kort og godt ingen stor forsker, men han var en utmerket foreleser og, ikke minst, en fremragende universitetspolitiker. Med ham som første rektor fikk NTH en ungdommelig drivkraft som passet perfekt for den nye institusjonen. Studentene elsket ham, kollegene respekterte ham, og i Stortinget kjente alle til hans argumentasjonskraft.

Sammen med lokale støttespillere klarte Sæland å få Stortinget med på å bygge et nytt fysikklaboratorium i 1920-årene. Det var en stor bragd i en økonomisk krisetid for landet.

Professoren som konsulent

NTH-professorene har hatt som mandat å drive konsulentvirksomhet for norsk industri. Dette var den måten de først og fremst bidro til industrireisning på før andre verdenskrig.

I de økonomisk turbulente 1920-årene var det vanskelig å få besatt alle professoratene, for lønna var ikke all verden i det offentlige. Det var mer å hente som privat ingeniør og direktør. Muligheten for å kunne spe på med konsulentarbeid var derfor viktig for i det hele tatt å få folk til NTH.

Men det var også mange dyktige forskere med industrierfaring som inntok professorrollen. Gudmund Sundby er en av dem. Han kom til NTH fra jobben som sjefingeniør ved Kværners turbinavdeling. På mange måter tok han med seg sin gamle jobb inn i professorstillingen.

Sundby bygde opp Vannkraftlaboratoriet, et unikt eksperimentelt system i mellomkrigstiden. Her samarbeidet han tett med Kværner for å optimalisere turbinenes virkningsgrad slik at de skulle vinne i anbudskonkurransen mot svenske og tyske produsenter. De nasjonale interessene skulle sikres, og da fikk det ikke hjelpe at faren for rolleblanding var svimlende stor.

Den nye tids klang

Mellomkrigstiden var preget av de mange vitenskapelige gjennombruddene, som åpnet for nye felt. Spesielt innenfor fysikken var dette en gullalder.

Sælands etterfølger, Johan P. Holtsmark, var en atomfysiker av internasjonalt format. Han knyttet til seg mange av de flinkeste studentene fra andre avdelinger. Holtsmark og assistentene hans ga seg i kast med radio.

Det høres kanskje merkelig ut, men radio var datidens høyteknologi. Radioen innebar en tverrfaglig utfordring. Akademisk Radioklubb, tilknyttet Studentersamfundet i Trondheim, ble en viktig arena for prøving og feiling av utstyr.

Blant de mange dyktige studentene var Vebjørn Tandberg, som senere grunnla et norsk elektronikkimperium under sitt eget navn. Sammen med Holtsmark laget Tandberg en bærbar etterklangsmåler. Den ble brukt til feltundersøkelser av akustiske egenskaper i kinosaler, konserthaller og forsamlingshus. Med mikrofoner, forsterkere og høyttalere var hele den moderne medievirkeligheten blitt forandret. Bygningene måtte tilpasset den nye tids klang.

Holtsmark drev det stort som konsulent innenfor bygningsakustikk. Han var dessuten involvert i en viktig samfunnsoppgave: oppbyggingen av en norsk kringkasting. Den tekniske utviklingen av NRK i 1930-årene involverte mange NTH-ere.

Big science i lille Trondheim

Holtsmark tok likevel snart fatt på en annen oppgave: For å kunne drive virkelig atomfysikk krevde en nå nytt laboratorieutstyr. Big Science ble et begrep med Lawrences partikkelakselerator ved Berkeley i 1930-årene.

Holtsmark startet arbeidet med å få finansiert en egen partikkelakselerator, en såkalt Van de Graaff-generator.

For Holtsmark var dette et redskap for å drive grunnleggende eksperimentell atomfysikk. Det var det ingen som ville finansiere i Norge. Men Holtsmark fant en utvei. Reaktoren kunne også brukes i kreftbehandling, argumenterte han.

Strålebehandling av kreft var en nyhet. Dermed åpnet pengepungene seg, og Holtsmark og assistentene fikk bygget van de Graaff-generatoren i 1936, den første i sitt slag i Norden

– og starten på norsk kjernefysisk forskning.

Kvinnens plass er på kjemilab’en

Befolkningens vitenskapelige og tekniske talenter ble i lang tid latterlig dårlig utnyttet. Bare så vidt over femti prosent av ungdommen ble ansett som aktuell rekrutteringsbase for NTH. Altså guttene. Bare noen ytterst få jenter tok sjansen på å trosse fordommer og skjeve blikk og gi seg i kast med høyskolestudier.

Det første kullet i 1910 hadde 103 studenter, én av dem var kvinne. Hun sluttet imidlertid allerede i løpet av første semester. De første kvinnene som ble uteksaminert, var Kirsten Sand (arkitekt) og Margot Dorenfeldt (kjemiingeniør) – begge i 1919.

Det kom etter hvert noen få kvinnelige pionerer. De aller fleste av dem ble arkitekter eller kjemiingeniører. Dette ble ansett som passende utdannelser for kvinner.
Chemikerforeningen opplevde i 1932 en «kvinneinvasjon», i form av tre kvinnelige studenter. Deres inntog gjorde det pinlig med en del innarbeidete ritualer, som høytlesingen fra foreningsavisen Sugepumpen, med et innhold som ble ansett upassende for kvinner.

Sonja Smith-Meyer ble her en pioner. Hun begynte på NTH høsten 1943, og ble straks tatt opp i Chemikerforeningen. Smith-Meyer kom fra en ingeniørfamilie, og det, sammen med den spesielle situasjonen under krigen, gjorde det nok lettere for henne å bli akseptert.

Hennes strategi var å bli «en av gutta». Eksempelvis gikk hun i bresjen for å repetere den klassiske revestrek med å tjuvlåne en trikk etter en fuktig fest. I dag trenger ikke jentene være »en av gutta» for å vinne respekt.

Mange av NTH-kvinnene hadde en bror eller en far som var ingeniør, og dermed ble det lettere å vinne innpass. Det var likevel aldri mer enn om lag fem prosent kvinnelige studenter ved NTH før rundt 1970.

Deretter kom likestilling og kvinnefrigjøring på dagsorden og andelen kvinnelige studenter seg raskt til opp mot tretti prosent på enkelte fag – en demokratisk revolusjon.

Tronstad og tungtvannet

Situasjonen under krigen var spesiell, men det var også sterkt ønskelig fra nær sagt alle hold at høyskolen opprettholdt driften så langt det var mulig. Den aktive kontakten med internasjonale forskere opphørte.

Holtsmark pakket etter hvert sammen sin partikkelakselerator og forsvant til universitetet i Oslo. En ung, internasjonal ledertype som kjemiprofessor Leif Tronstad unnslapp med nød og neppe Gestapo og kom seg til London.

Tronstad hadde drevet aktivt motstandsarbeid siden 9. april, og professorkontoret hans ble beskrevet som en «trykkoker» av illegalt arbeid.Tronstad hadde i 1930-årene gjort viktige funn omkring egenskaper ved tungtvann (deuteriumoksid), og laget løsninger for Norsk Hydro til oppbyggingen av en tungtvannsfabrikk ved Rjukan.

At han senere ble sentral i planleggingen av sabotasjen mot den samme fabrikken, er velkjent. Tungtvannet kunne inngå i produksjon av atomvåpen, og måtte for all del ikke falle i tyske hender.

Det er mindre allment kjent at Tronstad la mye av grunnlaget for oppbyggingen av norsk teknisk-vitenskapelig forskning etter krigen. Tronstad var en av de mest innflytelsesrike nordmennene i London, med kontakter på toppnivå blant både vitenskapsfolk og militære ledere. Norske ingeniører og forskere ble plassert inn i de alliertes store utviklingsprosjekter.

Koplingen mellom forskning, industri og forsvarsteknologi ga store resultater. Radar, sonar og annen elektronikk var blant nyskapningene. Etter krigen ga dette verdifulle erfaringer å bygge videre på. Dessverre fikk Tronstad selv aldri oppleve dette. Han ble drept i kamp så sent som i mars1945.

Tyskvennlig?

Ved NTH var mange av studentene aktivt engasjert i motstandsarbeid. Det gjaldt også flere av de ansatte. Erling Gjone på arkitektavdelingen må ha vært iskald. Han var lokal Milorg-leder, og drev samtidig undervisning på NTH.

Mange enkeltbragder, tragiske skjebner og viktige nettverk kunne vært presentert. Likevel har det festet seg et negativt inntrykk av NTH under krigen hos mange. Skolen var jo så tyskvennlig, og det var jo så mange tyskere der. Den påstanden er urimelig.

De tyske professorene, som Watzinger, løp ikke nazistenes ærend, tvert imot. – Watzinger sto støtt på norsk side under krigen, er den entydige opplysning Lamvik har.
Det har han rett i.

Mot slutten av krigen ble Watzinger også brukt av den lokale Milorg-ledelsen for å høre med tyskerne om hvordan de ville opptre under en eventuell kapitulasjon. Han spaserte rett i inn i løvens hule, og kom tilbake med beskjed om at de lokale tyske styrkene ikke ville yte motstand, til Milorgs store lettelse.

Bakgrunnen for det negative bildet må være at noen av de andre NTH-ansatte samarbeidet med nazistene. Det gjaldt særlig to professorer ved NTH, som begge ble utnevnt som ministere i Vidkun Quislings regjering: Ragnar Skancke og Hans Skarphagen.

Skancke var særlig forhatt. Han hadde ansvaret for flere overgrep under krigen, ikke minst aksjonene mot lærerne og mot kirken. Skancke ble henrettet for sine krigsforbrytelser i 1948.

Gjenreising

I 1927 hadde skipsingeniøren og forfatteren Georg Brochmann beskrevet NTH som stedet hvor «Norges fremtid bygges». Laboratoriene var i verdensklasse, professorene var åndskjemper og studentene de beste i landet.

Høsten 1945 besøkte Brochmann NTH på nytt. Det ble et sørgelig gjensyn. «På Høgskolen er alt uforandret – ja, det får en si en får inntrykk av at det er i betenkelig grad.»

Møtet med de gamle bygninger, funksjonærer og annet «inventar» kunne være hyggelig nok, men om en ikke var av dem som hadde «angst for alt nytt», var det en annen angst som meldte seg: Hvordan skulle det gå med landet når «…dette overordentlig viktige vekstpunkt i vårt nasjonale liv synes å vise stagnasjon og åreforkalkning?»

Brochmanns polemiske innledning ved gjensynet ble fulgt av en nyansering. Det var fremdeles mye å bygge videre på i Trondheim. Skipsmodelltanken var en stor berikelse. Krigens unntaksår var imidlertid fortsatt synlig på høyskolens nyeste laboratorium. Tyskerne hadde tømt tanken for vann og brukt den som lager.

Den unge, fremragende vitenskapsmannen Johannes K. Lunde, som ledet arbeidet, labbet rundt i fenriksuniform og måtte sove på gulvet i laboratoriet, fordi han i likhet med så mange andre manglet husvære. Lunde hadde vært i aktiv tjeneste under Leif Tronstads kommando i England under krigen. Nå var han klar til å koste okkupasjonstiden ut av skipsmodelltanken.

Krigen hadde vist at teknikk, vitenskap og utdanning var nøkkelen til militær overlegenhet og industriell vekst. Fascinasjonen for teknologi var ikke blitt mindre hos allmennheten. Ungdom strømmet til høyere utdanning, og i Norge ble vekstfilosofien gangbar politikk også på dette området.

Norge fikk et forskningsråd, og dermed et system for å drive større prosjekter. Planene fra London om å bygge opp en norsk forsvarsindustri med tilhørende forskningsinstitusjoner ble videreført. Forsvarets forskningsinstitutt åpnet på Kjeller rett etter krigen.

Mer om NTNUs historie i siste del av denne kronikkserien i morgen.

Første del ble publisert i går