Kronikk: Hvor viktig er foreldrene? Kommentar til Hjernevask

Tilfeldighet er den beste forklaringen på at vi blir som vi blir - eller kompleks samhandling mellom gener og stimuli, skriver Leif Edward Ottesen Kennair i dette innlegget.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Etter programmet forventer jeg et nytt stormløp mot genetisk determinisme. Det vil bli hevdet at jeg, Plomin, Harris, Eia etc mener at alt skyldes gener.

Det er den enkle konklusjonen – at genene påvirker.

Men det er verken nytt eller spennende. Det er viden kjent. Likevel er det mye dårlig forskning som ser på barn og foreldre, og konkluderer med at når barn ligner på foreldrene så må det skyldes at de etterligner foreldrene.

Men det gjelder – som Harris påpeker – ikke dialekt… det bør gi grunn til ettertanke.

Konklusjonen fra mange års atferdsgenetisk forskning er rimelig tydelig: Faktisk er det slik at dersom barn ligner på foreldrene, eller søsken ligner på søsken (i utseende, personlighet, IQ, atferd etc) så skyldes det at de deler gener. De er i slekt.

Slektskap forstyrrer

(Foto: Colourbox)

La meg kort kritisere den vanlige utviklingsforskningen før jeg tar opp det riktig spennende funnet fra atferdsgenetikken:

Det er helt vanlig innen utviklingspsykologisk og annen samfunnsvitenskapelig forskning å sammenligne barnas atferd med foreldrenes atferd. Man måler eller observerer noe foreldrene gjør og noe barna gjør og ser om det er noe samvariasjon. Ofte finner man dette.

Og ofte tenker man at siden foreldrene gjør det de gjør (drikker, røyker, studerer, er utadvendte, eller engstelige) før barna viser sin atferd så kan man anta at samvariasjonen også uttrykker en årsakssammenheng. (Det er egentlig ikke lov i slike studier, men i og med at ”stimulus” kommer før ”respons”, så virker det rimelig).

Men her er det viktig å stoppe opp. Det er noe som mangler i dette. Det er ikke to uavhengige utvalg. Det finnes et forhold som forstyrrer. Nemlig det faktum at barn og foreldre er i slekt.

Her blir det svært tydelig hvem som bryr som om genetikk og biologi, og de som er naive i forhold til dette – det er det samme om de hevder at genetikk er viktig, om de ikke på dette tidspunktet kontrollerer for genetikk så er det som om de mener genetikk ikke på noen måte har en påvirkning!

Femti prosent likhet

På den måten vil mye av det som har fått gode ord på seg for å være fremragende forskning på miljøfaktorer kunne vise seg å være slapp genetisk forskning. Det gjelder mesteparten av psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på utvikling.

Dersom gener har alt å si, og foreldre og barn er 50 prosent genetisk like, så bør man forvente 50 prosent likhet. Sannheten er at man sjelden finner så stor likhet. Problemet er da at man ikke vet om det er genene, eller miljøpåvirkning som skaper likhet.

Som nevnt over – dersom man finner likhet er det nok effekten av gener man har målt. Og når alt kommer til alt, gitt at utvalgene er 50 prosent like, så bør man være svært tilbakeholden med å behandle dem statistisk som uavhengige.

Det er viktig at programmet klarer å formidle dette – ellers vil ikke forskning på utvikling være god nok; vi kommer ikke til å faktisk skjønne hvorfor barn blir som de blir og utvikler seg som de gjør.

Miljøet påvirker

Det viktigste funnet fra atferdsgenetikken er likevel dette:

Miljøet påvirker barnets utvikling!

OK, jeg skjønner om det virker mindre oppsiktsvekkende. Poenget er at man må være presis. Det er to viktige forhold her:

  1. Atferdsgenetikere er ikke biologiske determinister, og i motsetning til hva kritikerne skulle mene: Gitt hva jeg skrev over, så hadde aldri miljøorienterte forskere metoder som kunne finne ut hvilke miljøfaktorer som påvirker – det var det atferdsgenetikerne som utviklet.

    Alle har egentlig alltid ment at både miljø og biologi påvirker – derfor er det miljøorienterte forskere som har vært litt i grøften, ved ikke å ta begge faktorer i betraktning. Og litt late, ved ikke å utvikle metoder som sto i forhold til egen grunnforståelse av hva utvikling skyldes. Så kritikk mot ”ekstreme” atferdsgenetikere bør stanse – det er de som forholder seg til begge faktorene.
     

  2. Det finnes forskjellige effekter av miljøet: A) Delt miljø – det vil si miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer likere. B) Ikke-delt miljø – miljøfaktorer som gjør familiemedlemmer mindre like.

Det som ofte er satt opp som motsetninger er miljøfaktorer som gjør medlemmer av samme familie likere og genetikk (som også gjør medlemmer av samme familie like).

Den generelle konklusjonen her er rett og slett at det er slik at den typen miljø nesten ikke har noen effekt i det hele tatt. Tenk på det – tenk for like alle søsken hadde vært, og hvor like de hadde vært foreldrene, om de var 50 prosent genetisk like og miljøet i tillegg gjorde dem enda likere.

Miljø gjør søsken mindre like

Vel, her kunne man kanskje reddet denne typen miljø om genene ikke hadde effekt. Men tvillingsstudier slår det grundig fast: desto likere genetisk desto likere på alle målbare psykologiske trekk, evner og atferder.

Konklusjonen: Foreldre former ikke barn. Dermed er alle teorier fra personlighetspsykologien i større eller mindre grad feil (alle de avledede sosialiseringsteoriene fra samfunnsvitenskapene likeså, selvsagt).

Det er nemlig slik at miljøet påvirker, men miljøet gjør søsken mindre like. Og vi står i dag i en situasjon der vi rett og slett må innrømme at vi ikke vet hvorfor lille Per blir utadvent, eller lille Lise får en tvangslidelse.

I dag er faktisk en av de beste forklaringene: Tilfeldighet. Eller de mange komplekse interaksjonene mellom gener og milliarder av ulike stimuli. Noen hevder at det gjør at vi aldri vil oppdage hvorfor folk blir som de blir.

Inntil videre er det derfor slik jeg som klinisk psykolog sitter i denne situasjonen: De fleste pasienter ønsker å vite hvorfor de har fått sin tvangslidelse, depresjon eller generaliserte angstlidelse.

For noen år siden ville en hver psykiater eller psykolog som var verdt noe kunne fortelle dem at det var fordi de enten hadde for streng toaletttrening, møtte kritiske stemmer som barn, eller hadde bekymrede rollemodeller. I dag vet vi ikke. Utover at noe skyldes genetikk.

Tidligere kunne man ikke behandle tilstandene derimot, i dag har vi i det minste effektive behandlinger!

Videre lesning

Forskere bør lese Torgersen, Turkheimer, Scarr, Harris og Plomin sine artikler og bøker.

En enklere innføring:

Kapittel om atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi i Hagen, Nysæter og Kennair (2009): Innføring i personlighetspsykologi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

To andre lettere innføringer i tenkningen:

Harlem, S.K. (2004): Har foreldre betydning for barns utvikling av personlighet? Psykologisk Tidsskrift

Kennair, L.E.O. (2008): Biofobi og biologisme: Om den ideologiske motstanden mot biologiske perspektiver innen moderne samfunnsvitenskap. Impuls : Tidsskrift for psykologi, 62, 10-23

Powered by Labrador CMS