Det er helt sant – det var ikke min feil – det var kjæresten min som lurte meg.

Likevel satt jeg altså på en rawfood-restaurant! Helt plutselig, og uten at det var meningen.

På tallerkenen: Salatblader, linser, amaranth og bønnespirer – brødet var glutenfritt.

Rundt meg: En mørk skygge nederst i lokalet kan ha vært en mann, ellers, velpleide kvinner på 45. Av den slankere sorten.

Det var omtrent nå jeg ble oppmerksom på trafikken utenfor vinduet, hev på meg solbrillene og fattet akutt og nærsynt interesse for menyen. Det glutenfrie ølet var det minst dyre, 79 kroner for en liten flaske, det samme som 0,25 cl eplejuice. Kanskje jeg heller skulle prøve kokosnøttvannet?

Det passerte fremdeles mennesker der ute, så jeg leste den funky menyen til bunns - hvor eierne oppsummerte restauranten som «A sustainable business». Bærekraftig?

Merkelig ord å bruke.

Sjimpanser med fordøyelsesbesvær

Bikkja mi er besatt av mat. Ett sekund etter at jeg har gitt henne middag, er hun klar for å ete alt hun finner på gata – hestebæsj, kondomer, snus og sneiper. (Kanskje ikke en dum tilpasning – hvis du er i en flokk, og ikke helt på toppen av rangstigen?) Vi mennesker er ikke så ulike.

Det var ikke uten grunn at Adam og Eva ble kastet ut av Paradis på grunn av et brudd på skjenkeloven. Eller at noen av Jesu mer kjente sitater ble servert under Det siste måltid. Eller at muslimer kaster opp, hvis de oppdager at de er blitt servert svinekjøtt. Eller at engelskmennene kaller franskmenn for frogs – og tyskere krauts. Eller at du alltid lengter hjem til gryta hennar mor.

Likevel kan vi betrakte oss selv som sjimpanser med fordøyelsesbesvær. Tarmene våre er bare halvparten så lange som sjimpansens, munnen vår er forsvinnende liten og tennene er patetisk pinglete. Kjevene også.

Likevel: En sjimpanserestaurant hadde neppe fått Michelin-stjerner. De spiser blader – i enorme mengder. Hiver dem inn i kjempemunnene sine, tygger for harde livet med de tommelange tennene, før bladgrøten trykkes videre ned til de overdimensjonerte tarmene – og blir der nokså lenge.

En sjimpanse bruker nesten halve dagen på å tygge – seks timer. Vi mennesker slipper unna med én time. Her ligger det gjemt mye morsom biologi. På sammen måte som språket gjør oss i stand til å danne kompliserte samfunn, rett og slett fordi det gir oss muligheten til å kommunisere med mange mennesker ad gangen – sjimpanser må som kjent dyrke sine vennskap en mot en, gjennom kløing, hvilket er tidkrevende  – på samme måte frigjør vår korte tyggetid en masse tid til andre aktiviteter – både ved og ved siden av bordet. Vi nevner i fleng: Samtaler, jobbing, tenkning, lek, fotball, sosialt samvær, flørting og sex. Og et par andre ting.

Vi lager mat

Hvordan kan det ha seg at vi slipper unna med så lite tygging?

Jo, fordi vi tilbereder maten. Vi steker den og koker den – og river opp fibere og cellevegger som tarmer og magesekk ellers ville ha måttet jobbe hardt og lenge for å åpne. Dermed er maten halvfordøyd, allerede når vi putter den i munnen. Mat som ikke er varmet opp, må derimot bearbeides av magen og tarmene selv – og det krever masse energi. Stekepanna er vår utvendige mage.

Dette har selvsagt hatt store biologiske konsekvenser. Vi slipper som sagt å sitte umælende og tygge halve dagen – og kan heller konsentrere oss om interessante sysler. Vi slipper å drasse rundt på tarmer, dobbelt så lange som dem vi har. Enkelte evolusjonsbiologer lurer på om dette har vært fordrende for hjernens vekst – at vi har byttet stor hjerne mot store tarmer (ikke alle er enige).

Det vi uansett ser, er at vi mennesker har tre ganger så stor hjerne, og bare halvparten så lange tarmer som våre nærmeste slektninger. Vi ser det på energibudsjettet: Menneskets hjerne utgjør 1/50-del av kroppsvekta, men bruker 1/5-del av energien. Sjimpansene bruker bare en tredel av dette på å gruble. Så menneskehjernen er et kostbart apparat.

Vi kan måle det i glukose – sukker, kroppens bensin. Menneskehjernen forbruker mye mer glukose enn mennesketarmen, hos sjimpansene er det motsatt. Vi mennesker har altså skiftet gir – overført en masse energi fra tarmene – som vi har forkortet til å bli en slags billigutgave, og over i hjernen, som vi har oppgradert.

Det som får regnskapet til å gå opp, er stekepanna.

Hvilket selvsagt også koster – vi er nemlig blitt avhengige av den. Vi mennesker kan ikke lenger leve av rå mat alene – selv om det ikke er noen mangel på folk som har forsøkt.

En million år med tilberedt mat

Strømmen av forbipasserende er over, jeg løfter hodet, ser på de slanke. De mener antagelig at rawfood er sunt.

Jeg kan gå med på at det er slankende. De fyller vommen med mat, føler seg mette en liten stund, men tar ikke opp alle næringsstoffene, kanskje bare så lite som halvparten av dem – sammenliknet med det de normalt ville fått i seg. Halvparten av maten går altså til spille. Og dette betaler de friske priser for.

For det første fordi rawfood er trendy og hipt. Og selvfølgelig også fordi maten ikke er helt urørt – noen har av og til gjort noe med den: Rawfood kan være tilberedt – men ikke varmet til over cirka 45 grader. Ytterligere oppvarming skal ifølge entusiastene skade enzymene som hjelper oss med å fordøye.

Hvilke enzymer? Vi bruker koking og steking til å hjelpe oss med å fordøye. Og det har vi gjort i i hvert fall i en million år, hvilket er alderen på det eldste bål vi har funnet restene av. Forøvrig i Sør Afrika. På den tiden, for en million år siden, var det et nokså behagelig klima på de kanter, så antropologene antar bålet ble brukt til matlaging (og derpåfølgende sosialt samvær, takket være den korte tyggetiden). De har også funnet rester av tilberedt mat mellom tennene på Homo erectus.

At bål først og fremst ble brukt til matlaging, antydes også av det faktum at Europas eldste bål bare er 500 000 år gammelt. På den tiden var det ufyselig kaldt her, og hadde vært det lenge – så hvis man brukte bål for å varme seg, burde man kanskje ha tatt det i bruk tidligere? Det handler antagelig heller om at ideen om å varme opp maten brukte litt tid på reisen fra Sør Afrika og opp til oss.

Og hvorfor skulle ideen spre seg? Vel – ikke bare frigjør du næringsstoffene, og utnytter maten bedre, slik at du blir mettere av mindre – den lukter og smaker bedre også. Og holder seg lenger, når den først er stekt. Og inneholder færre farlige bakterier og mindre innvollsorm.  Og så videre.

Saken er uansett at kroppene våre nå har vendt seg til tilberedt mat i minst en million år. Vi kan ikke lenger spise snus og hestemøkk rett fra bakken – vi har ikke immunforsvar til å håndtere det. Vi er rett og slett blitt avhengige av å koke og steke, og har trappet ned på bruken av enzymer i fordøyingen. Og, som sagt, vi har kuttet ut store deler av hele fordøyelsessystemet.

Vi må spise dobbelt så mye

De nakne fakta er at hvis vi spiser rå mat, mister vi halvparten av næringsstoffene, i hvert fall når det gjelder grønnsaker og egg. Vi må altså spise dobbelt så mye av det, for å få samme effekt – og ikke bare en kortvarig følelse av full mage.

Og her kommer paradoksene: Folk mener dette er sunt, naturlig og opprinnelig, tilbake til naturen. Jeg trodde, i min naivitet, at når noen vil tilbake til naturen, flytter de på landet og leker bønder – og ikke til Grünerløkka og leker aper. Det biologiske toget har gått. Aper har, som sagt, veldig lange tarmer, og setter av seriøst med tid til måltidene – det er mye muskler som skal mettes med spirer og blad.

Arnold Schwarzenegger har også en røslig kropp. Etter sigende spiste han i sin muskulære storhetstid rå egg og fløte til frokost. Tre dusin egg, visstnok. Vi kan undres over hvorfor. Hadde han tatt seg bryet med å koke dem, hadde han klart seg med halvparten.

Dette handler selvsagt ikke om fakta og fornuft, men om følelser og ideologi – for ikke å snakke om identitetsmarkering. Vi har vegetarianere, veganere – og kan bryte ned populasjonen ytterligere, i fruktianere, juiceianere, spirianere, og folk som hevder de ikke spiser i det hele tatt.

De kan med andre ord ha ulike motiver – men to ting har de til felles: De er besatt av mat – og de er sultne.

En diett utelukkende basert på ikkeprosessert mat kan ikke opprettholde liv veldig lenge. Den mangler visse aminosyrer som frigjøres av oppvarming, og den er også begrenset mht energi og næringsstoffer – hvilket fører til at du må spise mye mer av den, for å holde deg noenlunde sunn.

Lever du ideologien ut i det ekstreme, vil du med tiden rammes av osteoporose, dårlig kolesterol og generell dårlig helse. Typisk for kvinnelige råister er at de mister eggløsningen – som vel knapt kan kalles en god evolusjonær strategi?

Og her sitter jeg altså – lurt av min kjære inn på en sjimpanserestaurant. Jeg ser på henne. Hun gir meg sitt vidunderlig vakre smil – jeg smelter – og fortsetter mitt forsøk på å tygge turnipsen ned i biter som magen kan håndtere. Pestoen med hampefrø- og valnøttolje skal visstnok være sjokkerende omegarik…