Mange er ivrige etter å påpeke at det er usikkerheter knyttet til kostholdsundersøkelser. Til å unnskylde dataene som ikke peker i forventet retning, skriver journalist Ingrid Spilde i denne kommentaren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Kommentar: Forskere er forbausende lite nysgjerrige på hvorfor vi blir tjukkere
Mange av oss tenker kanskje at årsakene til fedmeepidemien er så opplagte at vi ikke trenger å undersøke dem. Hvorfor tillater forskere seg å gå i den samme fella? spør journalist Ingrid Spilde.
Hele verden blir tyngre. Særlig siden 1980-tallet har gjennomsnittsvekta i befolkningen økt i nesten alle land, fra Sudan til Sverige, Nauru til Norge.
I noen nasjoner har den såkalte fedmeepidemien rammet hardt. Over halvparten av alle menn på Tonga og kvinner i Kuwait har fedme. Noen steder er spesielt hardt rammet, som Karibia, øystater i Stillehavet og flere land i Midtøsten og Sentral-Amerika.
Blant de vestlige landene er USA ille ute: Hver tredje voksne innbygger har fedme, og under én av tre har normal vekt.
Andre steder, som i Norge, er folk i gjennomsnitt lettere. Her hadde én av fem voksne fedme i 2014.
Selv i land som fortsatt sliter med underernæring, øker antallet mennesker med overvekt og fedme. Ingen land i verden har lykkes med å redusere andelen med fedme i løpet av de siste 33 årene.
Mye tyder på at alle grupper i samfunnet øker i vekt.
Studier både fra USA, Sverige og Norge konkluderer med det samme: Folk med lite utdanning veier oftere for mye enn de med høy utdanning, men generelt rammer fedmeepidemien i alle samfunnslag.
Hva var det som endret seg rundt 1980, og som gjør at hele verden blir tykkere?
Det var en ting som slo meg. Etter uker med leiting etter fedmeepidemiens opphav. Altså:
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg møtte slike utsagn:
«Jammen, du vet at energirik mat er jo så mye mer tilgjengelig nå enn før. Bare tenk på brus og sjokolade i butikkene og døgnåpne bensinstasjoner med pølser og boller.»
Eller: «Det skal ikke mye refleksjon til for å skjønne at vi beveger oss mindre. Tenk på alle bilene og hjelpemidlene vi har fått. For ikke å snakke om at vi sitter pal foran TV og datamaskiner!»
De fleste forskerne jeg snakket med, uttalte faktisk noe i denne leia, en eller annen gang i løpet av intervjuet.
Og det høres unektelig logisk ut. Vi blir jo tjukkere. Og det er virkelig innmari mye sjokkis i butikken.
Jeg hadde kanskje ikke reflektert over påstandene i det hele tatt, om det ikke var for det lille mysteriet vi snublet over for noen år siden, under arbeidet med et par artikler om barnefedme:
Joda, fjellene av sjokolade og brus er mye større i dag enn på 1980-tallet. Men matvarestatistikkene viser likevel at vi spiser vesentlig mindre sukker enn før.
Hvordan kunne det henge sammen?
Saft og negerboller
Paradokset fikk tankene til å spinne. Jeg levde jo på 1980-tallet. Kunne jeg huske hvordan det var?
Etter hvert som jeg grublet over saken, dukket noen interessante fliker fram.
Vi drakk ikke brus. Men jeg husker at vi drakk saft. Deilig ripssaft og blåbærsaft, laget av mamma. Med masse sukker.
Jeg husker også dessert. Og kaffekos – en daglig post på programmet i vårt hjem. Kaffe og noget attåt, som krydderkake eller lefser med kanel og sukker.
Og jeg husker negerboller – ja, det het faktisk det på 80-tallet – en herlig blanding av margarin, sukker, kokos, kakao og havregryn. Jeg tror til tider vi lagde det flere ganger i uka. Med eller uten lov.
For ikke å snakke om Oboy-pulver eller sjokoladesaus på skei, når vi ble ubendig godtesjuke.
Det var kanskje kjøpegodteri bare én dag i uka. Men det var ikke bare da det var godteri. Har vi tatt med også slike ting i beregninga når vi slår fast at usunn mat er mer tilgjengelig nå? Eller husker vi best det som passer med hypotesen, nemlig så lite brus og kjøpesnop vi spiste?
Godteri på fransk
Annonse
Et annet lite tankekors er at flere land har samme utvikling når det gjelder vekta: Befolkningen har blitt vesentlig tyngre, særlig siden 1980-tallet. Det gjelder også for Frankrike, hvor jeg har bodd i tre år.
I løpet av den tida lærte jeg ett og annet om kulturforskjeller.
For eksempel at slett ikke alle land tilbyr kiosker og bensinstasjoner med gigantiske fjell av snop til alle godtesjuke til alle døgnets tider.
I området jeg bodde var det én kiosk. Den solgte aviser og tyggis og var åpen mellom halv ti og tolv om formiddagen.
I nærbutikkene fantes det en beskjeden sjokoladehylle – ikke ulik de som stod i min barndoms kolonial i Norge. Men butikken stengte klokka halv sju. Var du godtesjuk etter det, fikk du pent mekke noe sjæl.
Heller ikke helt ulikt hjemme på 80-tallet, altså.
Og likevel er utviklingen i fedme i Frankrike altså forbausende lik den i Norge. Om det er tilgjengelighet som har skylda, må den i hvert fall arte seg på en annen måte der enn her hjemme.
Hva gjorde vi før?
Men så er det fysisk aktivitet, da. Der er det vel ingen tvil om at vi rører oss mindre enn før?
Det er i hvert fall helt sikkert at folk i dag bruker mye mer tid foran skjermen enn før – vi hadde jo knapt skjerm da. Og at vi kjører mer bil. Flere har sikkert oppvaskmaskin og motorisert gressklipper også.
Men spørsmålet er hvordan helheten ser ut. For tidsbruksundersøkelser viser samtidig at vi går og sykler omtrent like mye som før.
Hva var det vi drev med på 80-tallet, i den tida vi i dag sitter i bilen eller bruker nettbrett?
Annonse
Det er lett å se for oss at vi nå sitter på rævva der vi før vasket opp og at 1980-tallsungdommen spilte fotball på løkka i den tida de i dag bruker foran skjermen.
Men sannheten er vel at vi ikke har peiling på hva vi gjør og gjorde i stedet.
Jeg har imidlertid noen minner som kan riste litt glitter av glansbildet av den aktive 80-tallsungdommen.
Jeg kan huske timevis med venner på telefonen. Fasttelefonen altså. Gnagsår i rumpa etter den harde telefonbenken ute på gangen.
Dessuten var det endeløse omganger med amerikaner eller spardame. Tegning. Lesing. Musikkspilling. Selv om vi vitterlig måtte røre liket innimellom for å snu plata.
Jeg synes også jeg erindrer mye henging rundt på forskjellige plakatkledde rom.
Det kan godt hende vi beveger oss mye mindre i dag. Men sannheten er at det er veldig mye vi ikke vet. Det er jo så mange ting som har endret seg de siste 30 åra.
For eksempel har det gjennomsnittlige boligarealet per person økt fra 36 til 52 kvadratmeter mellom 1980 og 2002. Betyr det at vi må støvsuge mer i dag, og at det er lenger å gå mellom kjøkkenet og badet? Har det i så fall kommet med i regnskapet over daglig fysisk aktivitet?
Ingen snakker om paradokset
Alt dette er bare anekdoter og spekulasjoner.
Som dokumentasjon er de ikke verdt strømmen de er skrevet med. Det er fullt mulig at situasjonen i virkeligheten er nøyaktig slik man får inntrykk av ved første øyekast: At vi spiser mer usunn mat og beveger oss mindre enn før. Punktum.
Men burde vi ikke sjekke saken litt nøyere før vi slår det fast?
Annonse
Er det ikke nettopp det som skal skille forskning og forskere fra folk flest: At forskerne faktisk ikke tar noe for gitt før de har dokumentasjon for det?
Ikke én av forskere jeg snakket med om tallene over det norske kostholdet, påpekte det åpenbare paradokset: At vi blir tykkere samtidig som det ser ut som om vi spiser mindre og sunnere.
Ingen som sa: «Ja, det er rart!» Eller: «Det burde vi undersøke nærmere.»
Derimot var mange ivrige etter å påpeke at det er usikkerheter knyttet til kostholdsundersøkelser. Til å unnskylde dataene som ikke peker i forventet retning.
Jøss. Det var rart…
Når forskere snakker om vitenskapen, sier de ofte at resultatene som ikke bekrefter forskernes hypoteser er like spennende som de bekreftende. Da må de tenke nytt! Kanskje forkaste ideer de trodde på og begynne med blanke ark!
Eller for å sitere forfatteren og biokjemikeren Isaac Asimov:
“The most exciting phrase to hear in science, the one that heralds new discoveries, is not “Eureka” but “That’s funny…”
Men hvor er det blitt av nysgjerrigheten og forskerånden i møte med det norske mat- og fedmeparadokset?
Var alt snakket om å ta de rare resultatene på alvor bare en festtale?
