Den langsiktige værvarslinga virker å være bankers: CO2 blir mangelvare, plantene dør – og deretter dør vi – altså dyrene. Om noen år. Og årsaken? Jordas geologiske aktivitet og livet, i seg selv. (Foto: 9photos, Shutterstock, NTB scanpix)
Den langsiktige værvarslinga virker å være bankers: CO2 blir mangelvare, plantene dør – og deretter dør vi – altså dyrene. Om noen år. Og årsaken? Jordas geologiske aktivitet og livet, i seg selv. (Foto: 9photos, Shutterstock, NTB scanpix)

Kommentar: Vi kommer til å dø av CO2-mangel

En fremtidsutsikt synes å være hogget i stein: Vi kommer til å dø.

Published

Vår art, Homo sapiens, er sånn cirka 200 000 år gammel, og den har forandret seg mye siden fødselen. Det blir med jevne mellomrom påstått at menneskets evolusjon har stanset opp. Studier av vårt arvestoff tyder på at – om noe – så går evolusjonen fortere nå, enn noensinne tidligere.

Studier foretatt av Henry C. Harpending og John Hawkes viser at mennesket har utviklet seg hundre ganger raskere de siste 5000 årene, enn på noe annet tidspunkt siden våre forfedre skilte lag fra sjimpansene for en seks sju millioner år siden.

I tillegg: Vi skulle kanskje tro at denne evolusjonen ville befeste oss som adskilt art – en slags konsolideringsprosess? Det merkelige er, at fram til helt nylig, har de ulike menneskerasene blitt stadig mer ulike hverandre. Det er bare i løpet av det siste århundret vi ser en endring av denne trenden – antagelig forårsaket av teknologiske og kulturelle revolusjoner som har ført til økt genetisk utveksling mellom ulike menneskepopulasjoner: Storbyer, mer reising, landbruk etc.

Hvordan dette vil gå i fremtiden, kan vi ikke vite – men merke oss det ironiske i at det vi kaller kulturelt mangfold altså fører til redusert genetisk mangfold – menneskearten sett under ett.  Og redusert genetisk mangfold er sjelden et lurt trekk for en art.

Hvor mye liv er det her?

Tall som de over, er skapt for å betviles. Ny forskning og nye tolkninger vil garantert føre til nye fremtidsutsikter.

En fremtidsutsikt synes imidlertid å være hogget i stein: Vi kommer til å dø.

Det har vært liv på jorda i i hvert fall 3,4 milliarder år. Flercellet liv av noe størrelse har vi ikke hatt mer enn i drøyt 600 millioner år. Vi kan lett forestille oss at det er mer liv på jorda nå, enn for en milliard år siden, men hva med nå, sammenliknet med for eksempel for 100 millioner år siden?

Verden har vært igjennom en serie voldsomme utryddelseskatastrofer. Noen ganger har langt over femti prosent av alle arter dødd ut i løpet av kort tid, som i overgangene mellom perm og trias, trias og jura, og kritt og tertiær – men hver gang har livet kommet tilbake. Det er nokså stille på jorda de første noen millioner år etter en katastrofe – deretter tar mangfoldet seg opp igjen. Før en ny katastrofe slår inn.

Er det flere eller færre arter nå, enn for eksempel da dinosaurene levde? (Foto: Shutterstock)
Er det flere eller færre arter nå, enn for eksempel da dinosaurene levde? (Foto: Shutterstock)

Spørsmålet er, som sagt om det finnes langsiktige trender – over katastrofene? Er det flere eller færre arter nå, enn for eksempel da dinosaurene levde?

De som steller med slikt, synes å ha landet på at antall arter øker – og at vi i øyeblikket er i en foreløpig topp. Hvilket kanskje er en trøst for oss som frykter «den sjette utryddelsen» – den menneskeskapte, som i våre dager desimerer bestandene, ikke bare av store, karismatiske pattedyr og fugler, men også insekter og alskens livsviktige småkryp.

Det ser altså ut til at vi har en del å ta av, mer enn verden hadde tidligere.

Og skulle det virkelig gå så ille som noen av oss frykter – så finner enkelte muligens trøst i at trenden altså går mot enda mer mangfold i neste runde? Selv om dette er noe de garantert aldri vil få oppleve selv.

For lite CO2

Men dette vil ikke fortsette. Toppen av jordas biologiske mangfold er kanskje ennå ikke nådd, men en dag vil det uansett snu. Det vil bli mindre liv – og til slutt vil det forsvinne. Hvorfor?

I vår tid med klimaredsel og CO2-panikk, kan det kanskje virke absurd og paradoksalt – men det som kommer til å drepe våre etterkommere, er mangel på CO2. Med mindre sola tar oss først

Dette er ikke et innlegg i klimadebatten, jeg snakker om hendelser uendelig langt utenfor menneskets rekkevidde. Følger vi mennesker trenden blant andre pattedyrarter, er vi borte om et par millioner år. CO2-døden slår neppe inn før om 500 millioner år, eller kanskje en milliard?

Men det er likevel snodig å tenke på, med dagens CO2-redsel i bakhodet: CO2-mengden i atmosfæren har lenge vært synkende, og fortsetter denne trenden, vil den til slutt utslette alt liv.

Nå har selvsagt for mye CO2 holdt på å gjøre det samme ved flere anledninger. Mange av de store utryddelseskatastrofene, blant annet ovenfor nevnte perm-trias, og muligens trias-jura, har i hvert fall delvis vært drivhuskatastrofer. Men det motsatte har også skjedd – for lite CO2, skyhøye O2-tall – og kulde.

Jorda synes å vingle mellom ytterpunkter styrt av en litt slingrete termostat.

Den langsiktige værvarslinga virker imidlertid å være bankers: CO2 blir mangelvare, plantene dør – og deretter dør vi – altså dyrene. Om noen år. Og årsaken? Jordas geologiske aktivitet og livet, i seg selv.

Sola vokser

Stadig mer karbon bindes opp i liv.  Særlig marine skallbyggende mikroorganismer hugger innpå. Hvis CO2-et, som nå er bundet i skall og skjelletter i form av kalsiumkarbonat, forblir i havet, er alt greit. Det vil resirkuleres, og klodens tilfang av CO2 vil holde seg noenlunde konstant.

Men så er det dette med geologien. Platetektonikken gjør at kontinentene langsomt blir større. Dermed bindes økende mengder karbon opp som kalkstein på land. CO2-nivået i atmosfæren vil følgelig fortsette sin synkende trend.

Dermed skulle vi kanskje tro at det ville bli kaldere? At livet vil ende i en totalt nedfrosset snøballjord – slik den var et par tre ganger tidlig i livets historie, for mellom to milliarder og 700 000 år siden?

Men nei. Antagelig vil det motsatte skje. Det finnes nemlig enda en spiller, og den er definitivt ikke til å kimse av: Sola.

Den vokser, og vil med tiden heve den globale gjennomsnittstemperatur dramatisk – kanskje opp til seksti grader. Dette er temperaturer ingen dyr som lever i dag, vil overleve. Men vi snakker om millioner av år inn i fremtiden, så vi kan kanskje tilpasse oss?

Sola vokser, og vil med tiden heve den globale gjennomsnittstemperatur dramatisk – kanskje opp til seksti grader. (Foto: Shutterstock)
Sola vokser, og vil med tiden heve den globale gjennomsnittstemperatur dramatisk – kanskje opp til seksti grader. (Foto: Shutterstock)

Om en to tre milliarder år vil uansett en voksende sol sørge for at havene er borte, og da er det vel kroken på døra – uansett.  Men lenge før den tid, har vi antagelig mottatt nådestøtet, nettopp fra karbonmangelen.

Vi kan se denne prosessen allerede nå. Da landplanter inntok landjorda i silurtida, for pluss minus 475 millioner år siden, var det overhodet ingen mangel på CO2 i atmosfæren, og følgelig heller ingen grunn til å spare på godsakene. Derfor finnes det fremdeles planter som krever et minimum av 150 ppm CO2 for å vokse optimalt. De fungerer fremdeles godt, selv med dagens CO2-fattige atmosfære, men med fortsatt synkende CO2-konsentrasjoner, kan de komme til å slite.

Fremtids-kaktus

Noen planter har imidlertid forberedt seg (selvsagt har de ikke det – men de har fått en mutasjon som kan vise seg å bli nyttig): En av de viktigste evolusjonære nyvinningene de siste noen hundre millioner år er en ny og gjerrigere fotosyntese – plantene som bruker denne, de såkalte C4-plantene – kan klare seg på ned mot 10 ppm CO2 i lufta.

Vi får tro disse kommer til å overleve sine mer CO2-glupske slektninger. Fremtidens botanikk vil i så fall i stor grad bestå av gress.

Men til og med gress vil komme til å slite. Ett av en plantes hovedproblemer er å få i seg nok CO2 – gjennom porer i bladet – og samtidig holde på vann, som fordamper gjennom de samme porene. Porene må altså være store – for å ta opp karbon, samtidig små, for å forhindre uttørking. Vi kan trygt kalle det et dilemma, og deretter spå at et varmere og samtidig karbonfattig klima vil føre til at selve bladet kommer til å forsvinne i evolusjonens løp. Fremtidens planter vil kanskje likne tørketilpassede kaktuser og denslags.

God tid

Hva vil dette gjøre med oss – dyrene?

Vel – hva er det vi trenger planter for? Til mat og som oksygenfabrikker. Dyrene vil få mindre mat og mindre oksygen – de vil dø.

Men først om noen hundre millioner år …

Og skulle det på den tid, tross alle odds, fremdeles finnes mennesker på jorda (vi kan jo aldri vite hva den nokså nye oppfinnelsen intelligens kan si for artens levealder og tilpasning) – vel, så har vi god tid på oss til å finne andre steder å bo.

Godt nytt år!