Om lag 1500 håpefulle går hvert år løs på oppgaven med å ta vår høyeste akademiske grad. De fleste av dem vil bruke lenger tid enn de regner med.

Nesten hver fjerde klarer det aldri.

Ved Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo har nesten halvparten av dem som satte i gang med doktorgraden i 2006 og 2008 aldri kommet i mål. Like dårlig står det til på enkeltfag ved andre institusjoner.

To viktige funn

Med hjelp fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) har forskning.no gjort to viktige funn:

• vi har vist at det innenfor samme fag er store forskjeller på hvor mange som fullfører, når vi sammenligner de ulike universitetene.

Dette er både overraskende og oppsiktsvekkende. Det er lett å forstå at det er forskjell på to fag som historie og økonomi. Men hvorfor er det så stor forskjell på gjennomføringsgraden ved ulike institusjoner som har like fag?

Vi har fått høre forklaringer som at noen fag er spesielt vanskelige, har spesielle tradisjoner som kanskje fører til at færre gjennomfører, eller at næringslivet tar kandidatene før de er ferdige. Slik forklaringer kan være lette å godta.

Men når kandidatene tar doktorgrad i økonomi i Oslo, Bodø, Kristiansand og Tromsø, så er det all grunn til å spørre om hvorfor vesentlig flere står løpet ut i de to første byene enn i de to siste.

Eller hvorfor doktorgradsfrafallet blant humanister er så mye større på Universitetet i Oslo enn ved NTNU i Trondheim.

• forskning.no har også vist fram menneskene bak doktorgrader som forsvant.

I intervjuer har doktorgradskandidater selv fortalt sine historier. Modige folk har vist oss baksiden av livet i akademia.  

Noen har ansvaret

I intervjuer med doktorgradskandidater har forskning.no fått høre om veiledere som er for dårlige og forskerutdanninger som institusjonene har satset for lite på.

Statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet etterlyser i et intervju med forskning.no i tillegg veiledere som er i stand til å fortelle kandidaten sin at det han eller hun holder på med, ikke er godt nok.

Veiledere som er i stand til å veilede kandidaten sin ut av doktorgradsløpet.

Ikke livsverket ditt

Gamle forestillinger om doktorgraden som en slags krone på livsverket lever fortsatt i flere akademiske miljøer.

Ingen tar ansvar for å fortelle stipendiaten at dette ikke er det største du skal gjøre i livet. At du heller bør se på doktorgraden som kun ett av leddene i en akademisk karriere eller i en annen jobbkarriere.

At hele innsatsen kanskje ikke er verd mer enn et par offentlige lønnstrinn.

Den triste veien mot nederlaget

Når de tre eller fire årene med offentlig finansiering av doktorgraden er gått, blir økonomi et problem for en god del doktorgradskandidater. Men det handler ikke bare om penger.

Å ikke bli ferdig med en doktorgrad er et stort nederlag. For noen strekker veien fram mot det endelige nederlaget seg over flere år. Det skal ikke så mye fantasi til for å forestille seg hva slags belastning dette er for mange av dem som prøver.

forskning.no har de siste dagene hørt fra flere lesere som kjenner seg igjen i det vi skriver. Noen roser oss for endelig å rette søkelyset mot et tabubelagt tema i fagmiljøene.

I akademiske fellesskap der mange rundt deg har lyktes i livet, er det ikke lett å å ikke fullføre det du høyt og tydelig har gjort kjent som ditt store akademiske mål. Og en dag er det ikke lenger noen i vennegjengen, ikke en gang i familien, som spør deg om hvordan det går med denne doktorgraden du en gang begynte på.

Du bør være sterk for å tåle sånt.

En tilsynelatende suksess

Doktorgraden i 2015 kan vanskelig sammenlignes med doktorgraden slik den var for tre eller fire tiår siden. I 1980 var det ikke flere enn rundt 30 prosent som klarte å fullføre et doktorgradsløp de begynte på.

Da er det tilsynelatende en suksess når flere enn tre av fire i dag klarer å fullføre.

Men her er det viktig å huske at den gangen fikk knapt noen doktorgradskandidater bli på med på de velorganiserte løpene som de blant annet har på medisin i dag.

Flere tiltak er satt i gang for å bringe doktorgradsstudenter gjennom. Samtidig er kravet til doktorgraden blitt mindre enn det var for et par tiår siden. Noen snakker om doktorgraden som den nye hovedfagseksamenen.

For noen – for eksempel medisinerne – kan forskeropplæringen nå være så velsmurt at enkelte klarer å ta graden på to år. Hele 85 prosent av medisinerne fullfører doktorgradene de begynner på.

Det har en pris

Når en stor andel av dem som prøver, ikke klarer å fullføre doktorgraden, ja så har det en pris.

Å finansiere en enkelt doktorgrad kan koste en million kroner i året eller mer. Store ressurser legges inn i kandidatene gjennom finansiering fra Forskningsrådet, universitetene eller høyskolene. Også veiledere bruker tid og krefter på kandidatene som aldri kommer i mål.

Har kandidaten fått gjort noe forskning og publisert vitenskapelige artikler, behøver likevel ikke arbeidet å være helt bortkastet.

Men de mislykkede kandidatene betaler også selv en høy pris for ikke å fullføre.

Vi snakker selvfølgelig om penger. Men vi snakker også om tid som kanskje kunne ha blitt brukt på noe annet. Om en karriere som aldri ble noe av. Om såret stolthet.

Frafall som på videregående skole

Den forrige kunnskapsministeren vår, Kristin Halvorsen (SV), trakk fram utviklingen i den norske doktorgradene som noe regjeringen hennes hadde lyktes med.

Ved første øyekast kan det virke som at kunnskapsministeren hadde helt rett.

Men verken enkelthistoriene eller tallene fra de fem fagområdene forskning.no har vist fram, tyder på det.

Ved en nærmere kikk på den norske doktorgraden og de norske kandidatene, ser vi at det fortsatt er mye som ikke stemmer.

Frafallet blant doktorgradskandidatene våre er nesten like stort som frafallet blant elevene i den videregående skolen. Et frafall verken Kristin Halvorsen eller noen annen politiker vil trekke fram som vellykket.

Til bildet hører det også at den videregående skolen er noe nesten alle unge nå sluses inn i.

Doktorgraden er det bare de dyktigste som får lov til å begynne på. De har gode mastergrader. De er vinnere i kampen om å få bli med på forskningsprosjekter, de er veiet og funnet tunge nok av flere komiteer, og de har vunnet kampen om ettertraktede stipendier. Konkurransen er beinhard.

Disse stipendiatene burde ha de beste forutsetninger for å lykkes med doktorgraden. Likevel er det så mange som ikke fullfører.

Noen fag verre enn andre

Norges forskningsråd har siden tusenårsskiftet gjennomført evalueringer av de fleste akademiske fag i Norge.

forskning.no har lest disse evalueringene og konkluderer med at mye av kritikken mot flere av fagene, handler om nettopp dette: Sviktende forskeropplæring og for lite samarbeid mellom institutter på ulike universiteter og høyskoler, som holder på med opplæring av samme slags forskere.

Publiserer sammen med veileder

Veilederne spiller en avgjørende rolle for de fleste doktorgradskandidatene.

Spesielt innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag er veiledningen blitt betydelig bedre enn den var, viser studier publisert av Olaf Tvede i 2002 og av Taran Mari Thune m.fl. i 2012.

Når noen doktorgradsstudenter får bedre veiledning enn andre, kan det ha sammenheng om veileder setter navnet sitt på forskningsartikler sammen med studenten.

Slik sampublisering varierer svært mye mellom fag. Fra rundt 60 prosent i naturfag, medisin og teknologifag – til 25 prosent i samfunnsvitenskap og bare 15 prosent i humaniora.

Forskjell i kvalitet på veiledningen kan være med på å forklare hvorfor kandidatene i noen fag (naturfag, medisin, teknologi) kommer gjennom på kortere tid enn kandidatene i andre fag (samfunnsvitenskap og humaniora).

Og at de har større sjanse for i det hele tatt å klare doktorgraden.

Kjenner ikke resultater andre steder

Når forskning.no har ringt rundt til institusjonene for å be om kommentarer til den store forskjellen i gjennomstrømming innenfor samme fag, har flere av instituttene vi snakket med hatt lite oversikt over hvordan det går på sitt eget institutt.

De er heller ikke kjent til tall fra andre institutter på samme fag. Dermed mangler de forutsetningen for å lære av dem som gjør det bra.