Hva skjer når tidene skifter?

Fortidens suksess kan lett bli fremtidens fiasko – og omvendt, skrev jeg i forrige kommentar. Ingen vet hva fremtiden vil bringe – det som er en suksessformel i dag, kan lett bli et handikap i fremtiden.

Salt og sukker gir gode eksempler.

Begge stoffene er viktige – salt for en serie kjemiske reaksjoner som regulerer ulike metabolske prosesser, sukker som energikilde. Begge stoffene gir trøblete helseproblemer hvis vi får dem i overdose.

Og begge stoffene er vanskelige å få tak i naturen, hvor vi mennesker som kjent har tilbragt mesteparten av vår fortid. Det er denne fortiden som preger oss i dag. Den har overlevd som har følt et sterkt sug etter salt og sukker. Den som lette hardere, fant mer og klarte seg bedre.

Hvilke krefter vi her snakker om, vet alle som har forsøkt å gjete en flokk småunger gjennom et kjøpesenter.

Men tidene skifter, som sagt.

Slitet for saltet

Mens et av kroppens problemer i fortiden var å få tak i nok salt, er et av dens hovedproblemer i dag å bli kvitt det. Klarer vi ikke det, kan vi få høyt blodtrykk, slag og infarkter, diabetes og nyresykdommer. Samt magekreft.

De som regner på slikt, mener vi i fjern fortid maksimalt fikk i oss to gram salt daglig. Enkelte nåtidige urfolk får i seg mye mindre – en Yanomamo-indianer i Amazonas får i seg cirka 50 milligram – en tohundredel av hva en moderne europeer konsumerer.

Og vi europeere er ikke på forbrukstoppen. Det gjennomsnittlige daglige saltinntaket i verden i dag ligger på rundt ti gram, med noen ekstreme topper. På 1980-tallet målte det internasjonale Intersalt-prosjektet saltinntak og blodtrykk i 51 forskjellige kulturer.

I visse områder av Japan var det gjennomsnittlige daglige saltinntaket 27 gram – det mest saltelskende individet forskerne fant, inntok 61 gram. Altså like mye som en Yanomamoindianer får i seg på tre år og tre måneder.

Resultat? Tidlig død – blant mye annet. Få individer i det omtalte japanske området ble eldre enn cirka 70 år.

To kilo sukker i året

På 1500-tallet spiste en europeer noen få gram sukker i året. Tidlig på 1700-tallet, takket være slaver og sukkerplantasjer, spiste en gjennomsnittlig europeer oppunder to kilo sukker i året. I dag eter vi mer enn 70 kilo. En gjennomsnittlig amerikaner, cirka to tonn i løpet av livet – en mer enn 10 000 gangers økning på 500 år.

Hvilket har gitt oss fedmeproblemer – og påfølgende problemer som diabetes type 2, hjertekarsykdommer etc. Og tidlig død.

Vi snakker alltid om «feite amerikanere» – men det er urettferdig. Mange er feitere enn dem. Det skyldes som oftest omlegging av levesett, i kombinasjon med manglende kunnskap.  

Ta diabetes 2, som er nært assosiert med sukkerforbruket: En stadig større del av verden blir rik og adopterer det vi kaller «vestlig levesett» – og stadig flere utvikler sykdommen. Vi ser det hos innvandrere fra fattige land. Jemenittiske og etiopiske jøder som flyttet til Israel på 1950-tallet, meksikanere og japanere til USA, polynesiere til New Zealand, kinesere til Singapore, indere til Storbritannia eller pakistanere til Norge.

Arabiske land på toppen

Landene med mest diabetes er i dag de oljeproduserende arabiske landene og enkelte rike øynasjoner – med mer enn 15 prosent av befolkningen rammet. India hadde bare 1 prosent av befolkningen med diabetes 2 i 1959 – i dag er det 8 prosent.

Går vi under nasjonsnivå, kan vi finne ekstreme forhold: Hele 37 prosent Wanigela-folket på Ny-Guinea lider av diabetes, 33 prosent av visse urbane australske aboriginer. Diabetes var helt ukjent blant disse folkene bare for noen tiår siden.

Enda verre: Blant Pima-indianerne i Arizona i USA, er halvparten av alle over 35 år og 70 prosent av dem over 55, diabetikere – med påfølgende høye forekomster av plager som blindhet, nyresvikt og amputasjoner.

Et annet eksempel er stillehavsøya Nauru (jeg nevnte «øynasjoner» over), hvor diabetes var helt ukjent fram til 1925, men hvor en tredjedel av alle over 20 år, to tredjedeler av de over 55 og 70 prosent av de få som lever videre etter fylte 70 år, er diabetikere.

Og så videre. 300 millioner mennesker er i dag rammet av diabetes 2, minst. Sykdommen øker med 2,2 prosent årlig – minst, enda en gang – så vi risikerer snart å være oppe i 500 millioner. Det kan trygt kalles en epidemi.

En epidemi vi i så fall kan bekjempe med opplysning og mosjon: En australsk studie tyder på at hver time en befolkning i gjennomsnitt tilbringer foran TV-en, medfører en økt dødelighet av hjertekar-sykdommer med på 18 prosent – mye av dette på grunn av diabetes. Disse tallene var korrigert i forhold til risikofaktorer som fedme, røyking, alkohol og kosthold – så effekten vi ser, skyldes kanskje rett og slett at det å sitte helt stille, i seg selv gjør oss syke?

Søtsugne saltvrak vil jobbe hardest

Og hva kan vi lære av dette? Egentlig bare at vi mennesker er dyr, med en evolusjonær bakgrunn. En bakgrunn som former oss inn i fremtiden. En bakgrunn vi derfor bør være bevisst når vi forbereder oss på denne fremtiden.

Men, for å følge opp der jeg startet. La oss si at katastrofen kommer – det blir nok en gang mangel på alt det vi elsker å kose oss med – salttilgangen faller til noen milligram og sukker blir en uhørt luksus – hvem har da fordelen?

Som alltid i evolusjon er det umulig å gi detaljerte langtidsvarsler – men vi kan godt tenke oss en situasjon der de søtsugne, overvektige saltvrakene kommer best ut.

De trenger ikke mer salt og sukker enn andre, rent fysiologisk, men de kommer til å jobbe mye hardere for å få tak i det. Hvis de i tillegg, i en hungerrammet verden, klarer å holde på fettet. Legge det på kroppen, og ikke bare sende næringsstoffene rett igjennom, slik de «naturlig slanke» gjør – well, we have a winner! Survival of the fattest!

I hvert fall inntil tidene skifter igjen.

PS: En av kildene jeg fant da jeg skrev dette, fire år gammel, riktignok, listet Norge som Europas slankeste nasjon – og Ungarn som den feiteste. Og, uansett: Kvinner var alltid feitere enn menn. Tallene over er ellers hentet fra Jared Diamonds The World Until Yesterday, Steve Jones’ The Serpent’s Promise – og internettet.