Vi vet lite om fremtiden – men noe vi vet, er at evolusjonen ikke skal noe sted. Den er ikke ute etter å skape supermennesker, stadig forbedrete utgaver av oss. Det er derimot slik at den som overlever, er den som har det som til enhver tid kreves for å overleve.

Poenget er «til enhver tid».

En annen ting vi vet, er nemlig at evolusjonen ikke kan se inn i fremtiden, den heller. Den overlever, som er best tilpasset, her og nå. Og hva skjer da, hvis forholdene forandrer seg? Vel, da kan dagens vinnere fort bli morgendagens tapere.

Sult har alltid vært en plage

De fleste har sikkert sett den litt mer illustrerte vitenskapspressens forsøk på å lette på evolusjonens slør: Fremtidens mennesker vil ha små kropper og enorme hoder. De gir oss bilder av hårløse og superintelligente fremtidsmennesker. Folk som kunne ha kommet flyvende i en ufo.

Dette kan godt skje, neppe ufoen, men utseendet – dersom fremtiden er en ekstrapolert utgave av nåtiden.

Men slik trenger det jo slett ikke å bli.

Her følger ett av mine forslag til hva fremtiden kan bringe.

Sult har vært en plage – alltid. Egentlig er den det for alle dyr, alltid. Vi mennesker har sultet i hundretusener av år – det er sulten, driften etter mat som har drevet oss videre. Det er sulten som har gjort at vi har ødelagt naturen – utryddet arter, enten for å spise dem, eller for å hindre dem i å spise noe vi vil spise. Det er sulten som har gitt oss teknologi, nye ideer. Mye bra med sult, og ettersom vi har vært ganske flinke til å svare på utfordringene, har vi endt opp som ganske mange mennesker.

Men vil suksessen vare?

70 millioner mennesker døde av sult i løpet av det 20. århundre. Dette er lavere enn antall mennesker som døde i krig – men det er likevel brutalt høyt.

Det høye tallet skyldes selvsagt at vi er veldig mange mennesker som kan dø av sult. Prosentvis, er vi færre som sulter. Men, som sagt, vil det vare? Har vi mat nok for fremtiden? Noen sier ja, andre sier nei.

Må vi spise mindre?

En gjennomsnittlig europeer spiser 15 tonn mat i løpet av livet – men veier hele tiden mindre enn en halv prosent av dette. Resten forsvinner.

Dette er et både økologisk og fysiologisk fenomen. Bare en liten del av maten vi får i oss, er med på å bygge opp kroppen. Resten brukes til å holde maskineriet gående – og forsvinner ut som varme, svette, avføring, avfall og annet svinn. Vi har sett det som illustrasjoner i lærebøkene: Næringspyramiden. Nederst – et brett felt med planter. Deretter et noe smalere felt med planteetere, deretter mindre rovdyr, så større rovdyr – hele tiden stadig færre – før vi når toppen av pyramiden, hvor vi for eksempel finner mennesket.

For hver gang vi beveger oss oppover fra ett slikt såkalt trofisk nivå til det neste – forsvinner en del energi – hvilket gjør at vi snakker om næringspyramiden, og ikke næringsrådhuset i Oslo.

Det første vi kan lære av dette, er hvorfor det finnes så mange antiloper og så få løver. Én løve trenger mange antiloper for å holde seg i live. Antilopen kan derimot leve av gress.

Moralen for oss mennesker i fremtiden kan følgelig bli å spise mindre kjøtt og mer planter. Da utnytter vi energien i næringskjeden bedre.

Men er det nok? Eller blir vi tillegg nødt til å spise mindre?

Kunsthistorikere har påstått at moderne malerier av Jesu siste måltid avbilder porsjoner som er to tredeler større, enn tilsvarende i malerier fra renessansen. Vi er vant til overflod.

Er vi rett og slett blitt for grådige – for bortskjemte? Etter titusenvis av år som sultne, vaser vi nå rundt som unger på harrytur i Sverige? Mer, mer, mer!

Grådighet kan læres. Unger som blir servert store porsjoner mat, spiser mer. Det vil si – femåringer spiser mer, ikke treåringer. De yngste spiser det samme, uansett hvor mye de får plassert foran seg – men de lærer raskt. Hvilket ikke er noen ulempe – i naturen.

Ikke alltid de sterkeste som overlever

I en verden av mangel, er det ingen fordel å være beskjeden. Men hva med i dag?

Eller i fremtiden?

Clive Finlayson er mest kjent som forsker på neandertalere, men har også myntet uttrykket ”survival of the weakest” – med et lite glimt i øyet: De rike har det godt, skriver han, men det er ikke nødvendigvis de som er bærerne av fremtiden.

Sammen med en kollega, Larry Sawchuk, studerte Finlayson liv og død i Gibraltar i perioden 1873 – 1884. Denne utposten helt syd i Spania var, og er fremdeles, under britisk styre, og britene overvåket sine borgere med stor iver. Dermed kunne Finlayson og Sawchuk konstatere at det ikke var mye ”syden” over livet der nede på den tiden – folk levde trangt, sanitærforholdene var elendige, og særlig vannmangelen var prekær. Det var imidlertid store forskjeller – noen hadde grei tilgang til brønner og sisterner, andre ikke. De minst heldige var derfor jevnlig henvist til å drikke vann med tilsatt kloakk – med en medfølgende økt risiko for sykdom og død.

En detaljert undersøkelse fra 1879 kartla hvor barn bodde – i hus med eller uten vann. Når forskerne så sammenliknet disse opplysningene med kirkebøkenes nedtegnelser av fødte og døde småbarn, fant de noe overraskende. I normale år var det en klar sammenheng mellom vann, renslighet og død – de rike hadde det best.

I år med ekstrem tørke skjedde det imidlertid noe uventet. Nå tørket også overklassens brønner inn, og langt flere var henvist til å drikke sykdom. Og hva skjedde? Jo – de fattige klarte seg, relativt sett, bedre enn de rike – prosentvis færre av deres barn døde! Dette var folka som hadde vært nødt til å klare seg i elendighet, kanskje i generasjoner. Var de vant til dritten? Var de genetisk tilpasset?

Dette likner noe vi ser ofte, opp gjennom menneskehetens historie, skriver Finlayson. Når uventede ting skjer, når klimaet endrer seg, når nye arter invaderer, er det ikke alltid de sterkeste og best tilpassede som overlever. Vi ser stadig at de som okkuperte de beste leveområdene forsvinner når disse områdene forsvinner – de som overlever og overtar, er de som tidligere bodde i periferien. De som levde i de beste områdene var blitt konservative, og klarte seg greit så lenge ting var slik de alltid hadde vært. De andre – de som hadde måtte klare seg med mindre, de som var konstant tilpasset omskiftelige og suboptimale leveforhold – var rett og slett bedre egnet til å takle de nye utfordringene. Kanskje var de mer hardføre, kanskje hadde livet påtvunget dem en større kreativitet?

Dette gir oss uansett et uventet blikk inn i fremtiden. Hvem kommer til å klare seg best gjennom kommende økokatastrofer og sosiale sammenbrudd? Du og jeg – eller ungene på søppelfyllingene i Sørøst-Asia? Svaret avhenger selvfølgelig av detaljer og tilfeldigheter, men det er blitt laget såpass mange spillefilmer om dette – for ikke å snakke om tegneserier – at jeg trygt kan overlate videre spekulasjoner til leseren.