Debatten kommer med jevne mellomrom. Her på forskning.no og andre steder: bør de som skriver om forskning i mediene ha faglig bakgrunn?  Det er særlig forskere som klager på inkompetansen hos journalister, og mener de må ha utdanning i fagene de skriver om.

Forskningsjournalistikken er en liten gren av journalistikken. Den har tradisjonelt hatt (altfor) tette koblinger til akademia. Stoffet er ofte komplisert og språket er tungt og spesialisert. Det gjør at mange mener at forskningsjournalistikken er spesiell.

Noen ser på forskningsjournalisten som vitenskapens tjener, en som gjør forenklingsjobben for forskerne. På engelske Wikipedia står følgende: Formålet til en forskningsjournalist er å gjengi den svært detaljerte, spesifiserte og ofte fagtunge informasjonen som produseres av forskere i en form som ikke-forskere kan forstå og like, samtidig som de kommuniserer informasjonen presist. (vår oversettelse)

På Texas A&M University tilbyr de mastergrad i vitenskaps- og teknologijournalistikk. De skriver slik: I bunn og grunn handler forskningsjourna­listikk mest om oversettelse. Å koble forskere med publikum er en av de viktigste tingene i forskningsjournalistjobben. (vår oversettelse)

Både på Wikipedia og i Texas har journalisten blitt en tilrettelegger. Eller en kommunikasjonsmedarbeider, om du vil.

Først og fremst journalist

Det britiske Overhuset har derimot forstått at forskningsjournalisten er journalist først og fremst. Deres komité for viten­skap og teknologi skrev i en rapport fra år 2000: «Forskningsjournalisten er først og fremst journalist, ikke en pedagog.»

Hovedskillet i de ulike forståelsene av fors­kningsjournalistens rolle går langs linjene: skriver hun for forskningen eller om forskningen?

Vi som skriver her, ga ut en innføringsbok om forskningsjournalistikk tidligere i år. Vi mener at en forskningsjournalist er en som skriver om forskning for leserne. Hun er ikke forskningens budbringer eller hjelper, men en som behandler fagstoffet journalistisk.

Kunnskap er bra, men ikke nok

Men er forskning som felt virkelig noe vanlige journalister kan skrive om?

Ofte framstilles forskningsstoff som vanskeligere enn annet stoff som jour­nalister behandler. Mange forskere er frustrerte over feil og mangler i pres­sedekningen av forskningssaker.

Men det er vanskelig å hevde at det er mye mer komplisert å skrive om små­gnagerforskning i Norge enn å dekke en borgerkrig i Afrika. Og spør du noen med mye kunnskap om utenrikspolitikk eller økonomi, vil antagelig de også klage over feilaktig og grunn mediedekning.

Selvfølgelig er bakgrunnskunnskaper er en fordel. Et solid kjenn­skap til temaet du skriver om, gjør det lettere å forstå hva forskerne sier og gjør. Det blir også mulig å trekke lange linjer, og plassere ny forskning i et større perspektiv. Dessuten er det lettere å være kritisk til et tema vi kjenner godt. Da har vi større forutsetning til å vurdere om forskningen er ny eller god, og vi kjenner kanskje til kontroversielle temaer og ulike leirer blant forskerne på feltet.

Likevel er det ikke sikkert at en fagbakgrunn betyr så mye.

Utviklingen i forskningen i et rivende tempo. På noen felter blir nye resultater publisert i et slikt omfang at selv fagfolkene har sin fulle hyre med å holde seg oppdatert.  

Og forskningsjournalister kan sjelden skrive om bare ett fagfelt, men skal dekke et bredt spekter av temaer.

Læring gjennom praksis

De bredt orienterte akademikerne er en utdøende rase til fordel for den svært spesialiserte forskeren. Det er for eksempel ikke sikkert at en journalist med fagbakgrunn i mikrobiologi vil stille så mye bedre enn gjennomsnittet av journalister i en sak om populasjonsdynamikk hos gnagere på Hardangervidda.

I tillegg er det viktig å huske at utdanning bare er én måte å tilegne seg kunnskaper på. En forskningsjournalist som har brukt mye tid på å skrive saker om forskningen ved partikkelakseleratoren i CERN, kan få stor innsikt i partikkelfysikken. I mange tilfeller er kanskje evnen og lysten til å sette seg inn i nye tema vel så viktig som utdannelse i et bestemt fag.

Vi mener at en god forskningsjournalist må ha interesse for forskning, men at det viktigste er hvor god du er til å ta i bruk det journalistiske verktøyet i møtet med forskningen.

For god forskningsjournalistikk skiller seg fra forskningsformidling.

Partsinnlegg

Når forskere og kommunikasjonsfolk skriver om forskning til et bredt publikum, kan resultatet bli godt, noen ganger helt glimrende. Men det er som regel partsinnlegg på vegne av akademia enn uavhengige tekster. Formålet med tekstene kan ofte være å fremme interessene til en forskningsgruppe eller institusjon.

Journalistens lojalitet skal ligge hos leseren, ikke hos intervjuobjektet eller i faget. Vi må klare å skille mellom hva vi mener leseren trenger og hva forskerne gjerne vil presentere. Vi må kjenne leserne, og klare å skrive forståelig. En god journalist skal også behandle forskningen kritisk.

To veier

Det finnes altså to veier for å løse journalisters kompetanseproblem i møte med komplekse fag og ny forskning: den ene er å ansette journalister med fagbakgrunn. Det fordrer enorme ressurser, for hvilke fagbakgrunner skal du velge? Ingen redaksjon har råd til 50 eller flere fageksperter/journalister.

Den andre veien er å gjøre journalister dyktigere til å skrive om forskning. Det krever ressurser, tid og interesse og kritisk sans. Men det er denne veien vi har mest tro på.