Jeg utga nylig en bok om evolusjon. Anmelderen i den kristne avisen Vårt Land var positiv, men kritiserer meg for mine «til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter».

Det ondes problem: Hvorfor finnes det ondskap i verden? Hvorfor finnes det lidelse? Hvorfor skjer fæle ting med gode mennesker?

Monoteistiske religioner, som jødedommen, islam og kristendommen, har i århundrer jobbet med å perfeksjonere sine intellektuelle C-momenter, desperate etter å forklare hvorfor og hvordan en allmektig og tvers igjennom god Gud kan tillate ondskap å eksistere, uten samtidig å fremstå som schizofren.

Rom for fri vilje

Den vanligste forklaringen er at «Han» gjør det for å gi rom for «fri vilje». Hvis det ikke fantes ondskap, går argumentet, ville mennesket ikke kunne velge mellom godt og ond – og dermed hadde ikke mennesket hatt fri vilje.

Litt sleivete, kan vi innvende at Gud kanskje burde ha skapt vrondskap, slondskap, gnondskap og fondskap også – for uten disse, kan vi jo ikke velge å ikke være vronde, slonde, gnonde og fonde – og dermed har vi jo heller ikke fri vilje?

Eller for å være litt mindre «sleivete»: Gud kunne jo bare latt være å skape ondskapen – vi kunne jo likevel eksellert vår frie vilje i forhold til andre vanskelige valg. Skal vi drikke eller være avholds? Skal vi være homo eller hetero? AP eller FrP? Kjøtt eller vegetar? Harry Potter eller Ringenes Herre? Ville ikke dette vært like bra?

Nei, svarer monoteistene – skal vi utvise Fri Vilje™, da MÅ det nesten være i valget mellom akkurat disse to nevnte, Guds påfunn – altså det onde og det gode.

Det godes problem

Unnskyld meg, men ser vi ikke her en antydning om at ondskapen finnes – uavhengig av og forut for Gud? Skimter vi en skygge av de monoteistiske religioners polyteistiske fortid? Slik hinduismen holder seg med et utall guder for enhver anledning og en upersonlig, bakenforliggende brahman? En guddom det ikke er noen vits i å tilbe, langt mindre bygge templer for – for den kunne ikke bry seg mindre? En guddom som dermed heller ikke gir deg noe dilemma om ondt eller godt. Den slags henvendelser bør gå til mindre guder, de med særinteresser.

En alternativ løsning på «Det ondes problem», kan være å si at Gud er ond – hvilket ikke ville hjulpet oss mye. Vi ville nå plutselig stått overfor «Det godes problem». Dilemmaer, så langt øyet kan se.

Monoteistenes mental-akrobatikk er ikke mindre imponerende, når de forsøker å løse disse. Deres logiske sans fremstår imidlertid, for en ufilosofisk sjel som min, som noe tilbake at ønske. Jeg heller i retning av å si at de grubler over ikke-eksisterende problemer.

Guds signatur

De gudfryktiges problem ligger i valget av null-hypotese. De vet at verden er skapt og styres av en allmektig, god Gud. Alt de ser rundt seg, må følgelig forklares innenfor denne rammen – og de kjører seg fast i den ene hengemyra etter den andre.

Guds signatur, for eksempel. Jeg har sett kristne ta til tårene over en vakker solnedgang – fordi den manifesterer Hans eksistens. For all del, jeg kan også la meg røre, men det er fordi solnedgangen er vakker.

Andre kan finne sine gudsbevis i botanikkens skjønnhet. En doggfrisk valmue i soloppgangen? Men hva om blomsten sto i søla i Auschwitz, på veien fra perrongen til gasskammeret?

Åh, Gud har sine veier, og de er uransakelige, er det åndelige og filosofiske svaret du i så fall blir servert. Ok – men kunne ikke en av disse veiene vært å forhindre hele dritten? Eller måtte nazistene og deres ofre også ha valgfriheten sin?

Som regel utvikler debatten ser herfra, til et «Det er ikke slik det er – Gud handler ikke på den måten». Fra nå av er det lite du kan gjøre. Du oppfatter det som vasne bortforklaringer, men din motdebattant har faktisk direkte kontakt og fri tilgang til Guds innerste tanker og intensjoner. Du kan like gjerne finne på noe annet å snakke om.

Religion er ikke godt tenkt

Jeg har ved et par anledninger tidligere berørt emnet kritisk tenkning: Religion er ikke godt tenkt. Et av kapitlene i evolusjonsboka mi handler om hvordan vi bør tenke rundt vanskelige spørsmål. Religiøse apologeter bryter med de fleste av de tommelfingerreglene jeg setter opp.

• Les også: – Få kritisk tenkning inn i skolen
• Les mer: Kritisk tenkning – en bruksanvisning

Ondskapen er bare et filosofisk problem så lenge du holder deg med en god Gud. Vi bør derfor kassere ham og velge en annen null-hypotese – at universet, jorda og livet ikke bryr seg. De oppsto som fysiske følger av en fysisk eksisterende verden, og tvinger oss ikke til å fundere over ondskapen. Den er der, som en naturlig følge av at vi er i live: sykdom, hungersnød, ulykker, uutholdelige smerter. Når en du er glad i, dør en meningsløs død, da er det det som skjer, og ikke noe annet. Verken hun eller du blir straffet, hun døde ikke for at du skulle forstå noe, eller gjøre noe. Hun bare døde. Som et resultat av at hun var i live.

Smerte bare er der

Smerten og lidelsen er altså verken ond eller god – i animistisk forstand – den bare er der, og vi får leve med den som best vi kan. Noen mennesker er onde, andre virker onde – men har bare andre interesser enn deg, og den meteoritten som i sin tid utryddet dinosaurene, tenkte antagelig ikke mye over konsekvensene av hva den gjorde.

Dette betyr selvsagt ikke at vi ikke skal bry oss om det onde. Snarere tvert imot: Sjansen for at du så inderlig vel tåler andres smerte, er vel egentlig større, dersom det hører med til historien at denne smerten er en del av Guds plan?

Å kassere Gud betyr bare at vi slipper en del filosofisk ørkenvandring. Som en varehuskjede så pregnant uttrykker det: Det enkle er ofte det beste. Vitenskapen oppfant slagordet allerede i middelalderen og kaller det Occams barberkniv: Hvis du står overfor flere mulige forklaringer – velg den enkleste.