Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Stadig sjeldnere syn. Et skilt i Irland forteller både på engelsk og gælisk at det ikke er lov til å spille ball på plenen."
Bretonsk ble talt av nærmere en million mennesker for 25 år siden. En god generasjon senere kan ytterst få under seksti år snakke det, og de eldre snakker språket bare motvillig annet enn seg i mellom.
Bretonsk har alltid levd et slikt liv i det skjulte, i bakgrunnen - bak de parisiske kulisser. Først på 1970-tallet fikk man i skolen i de bretonsktalende områdene innført én time bretonsk i uken. I dag dør språket stående. Det ser ut til å falle dødt om før det rekker å ta av seg skoene.
Søsterspråket walisisk er, mer noen gang tidligere, truet av alle de engelske innflytterne i tradisjonelt walisisktalende områder av Wales. Her regnet man lenge med en halv million språkbrukere, men dette tallet var 70-tallsoptimisme. Nå har riktignok walisisk sterke litterære tradisjoner (egne forlag), egen fjernsynskanal (som også Norge kjøper inn fra) og en gammel, innarbeidet måte å gjøre seg såpass usynlig overfor engelske styresmakter at de slipper litt unna, slik at det ennå er et vitalt språk med en ditto kultur.
Lenger nord i Storbritannia dør skotskgælisk fortere enn noen vil eller orker å innrømme (mostandere og forkjempere). Den ene øya etter den andre i Hebridene som jeg i de seneste år har besøkt, har ikke lenger barn som bruker skotskgælisk som morsmål. Dette orker forkjemperne nesten ikke å innse med alt arbeidet de har nedlagt nettopp med barn som utgjør første generasjon engelsktalende.
Foreldrene som selv vokste opp med språket, sluttet å snakke det som voksne og har ikke bragt det videre til barna. Slik er det også med irsk (irskgælisk), skotskgæliskens gamle mor. I den nye republikken Éire av 1949 skulle irsk bli landets første språk og man satte i gang med propaganda og tvangsinnføring av irsk der folk allerede i generasjoner hadde snakket engelsk - særlig gjaldt dette befolkningen på østkysten.
Eamonn de Valera - statsminister og senere president - sa feiende i 1956: “Engelsk må drives ut av Irland og ersattes med irsk!” Verken det eller å forene det delte Irland som var hans partis (Fianna Fáil) to store mål, er blitt oppnådd. Irsk er nå nesten borte i de områdene som Den irske fristat (1922) erklærte som irskspråklige og fikk betegnelsen Gaeltacht.
Irsk har to ansikter: en offisiell maske og et levende ansikt som både er sterkt svekket, forvirret og frustrert - som de få tusen med irsk som morsmål. Men at keltiske språk dør er ikke noe nytt i moderne tid: i tiden etter 1. verdenskrig døde de siste mansktalende - mansk var også en gammel avlegger av irsk. (Den aller siste døde faktisk så sent som på 1970-tallet.) Kornisk som liknet både walisisk og bretonsk, mistet sin siste språkbruker i 1777.
Hva er historien bak disse sørgelige skjebnene? Majoritetspråkene som omgir dem, enser dem ikke, eller avskyr dem slik man avskyr fluer - inntil man har tatt livet av dem med en tykk avis. Ingen av disse språkene har en dagsavis.
Denne språkgruppa som kalles ?keltisk’ gir anledning til å studere språkdød, men også til å skaffe seg innsikt i at det som i dag er lite og unnselig, ikke behøver alltid å ha vært det. Irsk og walisisk middelalderlitteratur er noe av den rikeste Europa har kjent, men den har forblitt nærmest ukjent. Hvorfor?
Den keltiske språkfamilien har røtter på kontinentet - alt som bærer navn med Gall- i seg, er knyttet til disse språklige røttene: Galicia og Galatia. Cæsar fordrev kelterne fra kontinentet - det skriver han om i Gallerkrigene (De Bello Gallico). Dagens randkulturer har altså ikke alltid vært marginale. Nå kan man spørre seg hvorvidt de keltisktalende folkene på De britiske øyene historisk med rette kan kalle seg keltere - altså nedstammet fra kelterne på kontinentet? De gamle geografer (f.eks. Pytheas og Strabo) regnet ikke med folkene på De britiske øyer når de snakket om ?Keltere’ - som de forbeholdt til fastlandet - Vest- og Nordvest-Europa.
Men både Cæsar og Tacitus påpekte språklige og kulturelle forbindelser mellom Gallerne (Gallia) og Britannia. Selv om de i Britannia ikke kalte seg selv ?Celtae’ slik Cæsar forteller at Gallerne kalte seg selv. At folkegrupper på De britiske øyer i senere tid (fra 1700-tallet) har kalt seg og (av mange) blitt kalt ?keltere’ er det mange som faktisk ikke liker - selv om det er språklig grunnlag for det. Arkelogiske forskere er svært indignert - særlig britiske!
På 1990-tallet har flere engelske forskere - arkeologer spesielt - satt spørsmålstegn ved ?keltere’ og ?keltisk’. Å sette spørsmålstegn er sunt. Men å ville betvile eksistensen av noe nærmest på bestilling, noe annet. Arkeologen Simon James (jernalder og romersk), som har gått hardest ut mot kelterne, har ikke villet eller kunnet det siste. Hans bok ?The Atlantic Celts: Ancient People or Modern Invention?’ (British Museum Press, 1999) var et bestillingsverk fra British Museum Press. Boken skulle ta opp spørsmålet om keltisk identitet/etnisitet i forbindelse med det første valget i 1999 til Det skotske parlament og Den walisiske lovgivende forsamling!
Boken fikk store oppslag i sentrale engelske aviser som ?Celts Were “really Just a Scotch Myth” (Independent), ?The Tribe that Never Was’ (Guardian). Daily Telegraph hadde allerede vært ute året før med ?Is the Celtic Civilisation merely a Myth? (12. mars 1998). Debatten var delvis en sunn reaksjon på de gedigne bøkene som kom utover på 1990-tallet om kelterne: ?The Celtic World’ (1995) ved Miranda Green og den enorme italienske ?I Celti’ ved Sabatino Moscati, i engelsk oversettelse ?The Celts’ (1991). Det var den store forskeren Edward Lhuyd (Ashmolean Museum) som med sitt enorme verk Archaeologia Britannica i 1707 påviste sammenhengen mellom gallisk, britisk (moderspråket til walisisk, kornisk og bretonsk) og gælisk i Irland og Skottland. (Den første forbindelsen hadde vært kjent siden Tacitus, men ikke den siste!) Dette hevder Simon James (1999) nærmest var en reaksjon på at det selvsamme år ble inngått ?Treaty of Union’ mellom England og Skottland. Han mener at dette ga grunnlag for å begynne å regne med keltisktalende som etniske keltere. Her tar James feil, slik Sims-Williams (London Review of Books 28.10.99) har påpekt, fordi allerede Leibniz hadde påpekt dette slektskapet i 1699! At ?keltisk’ som term etter dette er blitt brukt i politisk øyemed for å forene disse gruppene i kampen mot engelskmennene, stemmer selvsagt. Men språklig foreligger det altså en klar forbindelse.
Også sosialantroplogen Malcolm Chapman har gått kraftig ut mot ?keltere’ på De britiske øyer (the ancient Celts never existed) med sin bok ?The Celts: The Construction of a Myth’ (1992) . Også arkeologen Barry Cunliffe tar opp mange av disse spørsmålene, men med mindre malise, i sin omfattende og stimulerende bok ?The Ancient Celts’ (1997).
Hvis arkeologi og solsialantropologi skal være eneste grunnlag for hva vi kan si om kelterne, blir kelterne en nokså diffus gruppe. Men hvis man legger språklige observasjoner til grunn, blir resultatet et annet. Sosialantropologenes og arkeologenes sunne skepsis svekkes av at de ignorerer språkvitenskapen og det faktum at deres eget ståsted (sentral-England) farger av på deres synspunkter. De ville sikkert benekte dette, men man skal ikke ha vært lenge i England før man møter det som den store keltologen Kenneth Jackson kalte ?the ancient, deep-seated, and almost wholly unconscious English prejudice against “Celts” and all their work’ (Modern Language Review 71 (1976).
Hvorfor skulle engelskmenn slite med fordommer mot eksistensen av keltere på De britiske øyer? Kan denne fordommen ha med redsel å gjøre som så ofte ellers? Hvorfor bestilte British Museum Press bok av Simon James til overdragelsen av myndighet til Skottland og Wales i 1999? Ville man stille spørsmålstegn ved argumentasjonen bak disse tilløp til løsrivning fra Storbritannia? Finnes det en frykt i England for å miste Skottland og Wales? Ville de ikke vært bedre uten?
For å finne svar på slike spørsmål kan man nå for eksempel ved Universitetet i Oslo (ILF) studere modulene Keltisk sivilisajon I (kelterne på fastlandet) og Keltisk sivilisasjon II (kelterne på De britiske øyer og Irland). Altså ikke bare studiet av kelternes historie, men også studiet av engelske arkeologers og sosialantropologers motvilje mot å omtale de keltisktalende folkegruppene som keltere! Og ikke minst studiet av kampen mellom arkeologi og lingvistikk.
