Dyrs lidelse engasjerer forbrukere, særlig når det er snakk om pelsdyrnæring og ulv som tar sau. Men det virkelige store slaget om dyrs velferd er et sjøslag. Det skulle en strandet hval til for å åpne øynene for det.

«Syk hval hadde 30 plastposer i magen» skriver Aftenposten, NRK Hordaland og alle de andre nyhetskanalene. Den døende, så døde hvalen, med dens makabre mageinnhold fylte spalter og skjermer. Forskerne som parterte den sjeldne hvalen fant over 30 plastposer i magen dens. Plasten hadde blokkert matinntaket og førte til at den sultet i hjel. I tillegg til plastposene fant de store mengder mindre plast, såkalt mikroplast.

I havet pines fisk, skalldyr, hval og fugler til døde fordi de ikke kan vite at plast ikke er mat. Plasten i hvalen ble så tydelig fordi den synes på tv, men de små plastpartiklene er like farlige. Og farligere fordi de spises også av de små havdyrene, som igjen er mat for de store. Om ikke så mange år er det mer mikroplast i havene enn det er plankton.

Plast i «veganske klær»

Vi som jobber med forskning og formidling rundt klær og tekstiler, har lenge fulgt med på dyrevelferdsdiskusjonen. Særlig har vi fått med oss den hjemlige debatten hvor ulv og ullens leverandør, sauen, ettes opp mot hverandre. Internasjonalt angripes ullproduksjon gjennom fokus på dyremishandling under klipping og mulesing, en behandling mot dødelig angrep av innsekter som fører med smerte for sauen.

Resultatet er at dyrevernsorganisasjoner og Hollywood-kjendiser ber oss kle oss i «vegansk ull», som jo er plast, i form av polyester eller akryl.

Dette er hvor klærne våre fører til at dyr lider i stor stil. Det at du og jeg vasker syntetiske klær i vaskemaskinen er den store bidragsyteren.

Verdens raskest voksende miljøproblem

Da vi først skrev om dette i det internasjonale tidsskriftet EcoTextile News i august 2015, var verden så vidt begynt å våkne opp til det forskere nå kaller «verdens raskest voksende miljøproblem». Da var også forskningen – særlig på mikrofibre – mangelfull og sprikende.

Hvem skulle få ansvaret tredd ned over hodene sine? For mikroplast ble bildekk raskt avslørt som den største synderen. I Norge viste det seg at kunstgressbaner seilet opp som en annen storsynder.

Men at syntetiske tekstiler skulle vise seg å være en stor og viktig bidragsyter til problemet gjennom hyppig vask og såkalt «shedding», eller flassing av mikrofibre som ikke brytes ned, tok bransjen helt på sengen.

Vårt klesforbruk sprer mikroplast

Vidar Helgesen, som i den siste tiden har vært lite populær hos sauebønder, kan muligens nå få breket seg til en mer positiv innstilling fra ull-leverandørene. «Dette er det ekte havmonsteret,» sa han på NRK og la til at det ikke skulle så veldig mange nyhetssaker om plast i sjømat til før den næringen vi nå setter vår lit til, er i alvorlig krise.

I siste utgave av EcoTextile News viet magasinet seks hele sider til temaet. Blant annet har Patagonia kommet med en rapport som viser at vårt klesforbruk forverrer mikroplastproblemet betraktelig. En by med 100,000 innbyggere slipper ut mellom 9 og 110 kilo mikrofibre daglig gjennom avløpsrørene, ifølge denne studien. Andre studier har funnet at mens mikroplasten man finner i skalldyr i for eksempel Indonesia er fra plastavfall, er den man finner i USA i hovedsak fra mikrofibre.

Vi kan anta at norske vaskevaner likner mer på de amerikanske enn de indonesiske. Når Patagonia studien fant at en enkelt polyester fleecejakke kan avstedkomme 250 000 mikrofibre pr vask, er det alvor.

På tide å rope «Ulv!»

I Norge har myndighetene også utredet dette, og det er snakk om flere tiltak. For de syntetiske tekstilene er det filter i vaskemaskinene som anses som det mest realistiske tiltaket. Et tiltak som det vil ta årevis å få på plass. Filteret må først utvikles og deretter produseres og monteres, om dette da kan gjøres på gamle maskiner er et åpent spørsmål.

Har vi tid til å vente? Ifølge EcoTextile News er tilsiget av mikroplast fra tekstiler over fem ganger så høyt som fra kosmetikk. Så her snakker vi ikke dråper i havet. Når man i tillegg finner at mikrofibrene inneholder bromerte flammehemmere og flere andre farlige kjemiske forbindelser, så er det på tide å rope «Ulv! Ulv!».

Dette kan du gjøre for havdyrene

Det som skjer under havoverflaten er ofte mye vanskeligere å få øye på enn det som er over, og i sjøen seigpines dyrene over lang, lang tid.  Det gjelder ikke bare de store ansamlingene av plast og hvordan sjeldne hvaltyper og sjøfugl sulter i hjel, men også skalldyr og fisk lider.

Og vi er i ferd med å plastifisere matkjeden vår. Vi vet lite om hva plast som fiskemat gjør med fisk og sjømat som menneskeføde, og like lite om hvordan næringskjedene i havet vil påvirkes.

Så dyrs lidelse kan komme til å koste oss dyrt, om vi ikke tar vare på livet i havet. Og du kan starte med deg selv.

Slutt å vaske syntetiske tekstiler inntil et filter i vaskemaskinene er på plass. Eller erstatt plastklærne dine med noe som ikke trengs å vaskes særlig ofte fordi det rett og slett ikke lukter. Plukk opp plastsøppel der du måtte finne det, og begrens bruken av dette oljebaserte materialet mest mulig. Både som emballasje på kroppen din og som emballasje ellers.