I en kronikk på forskning.no kritiserer Karen Synne Groven og Gro Rugseth barnefedmeforskningen for et ensidig fokus på kroppsvekt og hevder at barnas stemmer er fraværende. Siden kronikkforfatterne i stor grad begrunner sin argumentasjon på en artikkel om våre forskningsresultater fra Aftenposten i november, tillater vi oss å komme med et tilsvar.

I vårt forskningsprosjekt, FamilY, har vi sammenliknet effektene av to ulike behandlingsopplegg over to år. Det ene innebefattet opphold på sommerleir over to uker for hele familien og fire weekender med repetisjon for de samme familiene i løpet av to år. Det andre var et vanlig livsstilsendrings-opplegg ved sykehus. Begge gruppene fikk tilbud om oppfølging i primærhelsetjenesten, hovedsakelig hos helsesøster, gjennom de to årene studien pågikk. Studien viste at det ikke var signifikant forskjell mellom behandlingsgruppene etter to år for hoved-forskningsspørsmålet; det var ikke signifikant forskjell mellom barna i de to gruppene når det gjaldt økning i vekt. Dette ble målt i antall standardavvik over gjennomsnittlig BMI for barn av samme kjønn og alder (BMI SDS).

Vi viser naturligvis ikke hele bildet når vi fokuserer på vekt, BMI, kroppssammensetning og blodprøver i denne første artikkelen fra dette store forskningsprosjektet. Vektstabilisering medfører imidlertid bedre fysisk og psykisk helse og forebygger alvorlig fedmerelatert sykdom. Det er ikke vanskelig å være enig i at psykisk helse og livskvalitet  i seg selv også er viktig for barna og deres fremtidige helse. Derfor har vi også ved hjelp av spørreskjemaer målt forskningsdeltakernes egne oppfatninger av livskvalitet og psykiske helse før og etter behandling. Disse heter PROMs, Patient Reported Outcome Measures, eller Pasientrapporterte resultater på norsk. 

Tror at de som hadde mer omfattende program vil få større endringer

Barn og ungdom med fedme har større psykiske helsevansker enn jevnaldrende som er normalvektige, lavere selvfølelse, de er også mer plaget av mobbing og en del sliter med skamfølelse. Det er veldig viktig å fange opp dette og gjøre tiltak for å bedre situasjonen. Vår hypotese i den andre delen av forskningsprosjektet er at barna som deltok i den mer omfattende intervensjonen på familieleir vil ha en større bedring av livskvalitet enn de som deltok på livsstilsskole. Muntlige tilbakemeldinger fra familiene som deltok kan tyde på at dette kan være tilfelle, i hvert fall var det mange som satte stor pris på å treffe familier som var i samme situasjon som dem, knytte vennskapsbånd og utveksle erfaringer. Det å føle seg mindre alene om utfordringer vil sannsynligvis ha en god effekt. Men dataene er ikke analysert enda, så dette kan vi ikke si noe sikkert om foreløpig.

Når det gjelder fysisk aktivitet lå hovedfokus i begge behandlingsgruppene på at barna skulle få teste ut ulike fysiske aktiviteter og få en opplevelse av mestring. Som kronikkforfatterne påpeker er det mange barn og unge som opplever dette som svært positivt og givende, nettopp fordi de får en opplevelse av mestring og fordi de synes det er lettere å prøve nye ting og utfordre seg selv i grupper der alle har litt større kropp enn gjennomsnittet i vanlige skoleklasser. Dette har en positiv verdi i seg selv, og vårt håp var at barna ville dra med seg disse opplevelsene fremover og finne glede i å fortsette med jevnlig fysisk aktivitet. Det blir spennende å se om dette gjenspeiles i målingene av livskvalitet.

Vi er enige med Groven og Rugseth i at «barn og unge trenger behandlere og forskere som er åpne for andre og utvidede forståelser av «effekt».» Vi ser derfor frem til å analysere effektene av våre behandlingsmetoder på livskvalitet og psykisk helse, og håper resultatene vil bidra til ny kunnskap som kan styrke dagens behandlingstilbud.