– Folk på den tiden hadde en klar idé om at usedelighet var roten til sykdommene, forteller Susann Holmberg.

Hun avla en doktorgrad ved Universitetet i Oslo i forrige uke.

Der ser hun nærmere på datidens epidemi, det som den gang ble kalt veneriske sykdommer.

I dag forstår vi disse først og fremst som kjønnssykdommene syfilis og gonoré.

Kom det fra prostitusjon?

Det er ingen god grunn til at folk plutselig skulle begynne å ha mer sex på 1700-tallet.

Hvorfor spredte da sykdommene seg i Norge på denne tiden, også utover landsbygda?

I land som England, Frankrike og Tyskland spiller prostitusjon og bordeller en viktig rolle i debatten om hvordan kjønnssykdommer spredde seg.

Slik var ikke i Norge. Her blir ikke prostitusjon omtalt spesifikt i kildene knyttet til disse sykdommene, som det blir på kontinentet, forteller Holmberg.

Seksuell omgang før og utenfor ekteskapet er kriminelt på denne tiden.

– Men selv om seksuell omgang før og utenom ekteskap var forbudt, betyr det ikke at det ikke skjedde. Bevis på slik seksuell aktivitet finner vi i form av rettssaker knyttet til utroskap og hor, forteller hun.

Johanne Corina Bergkvist har i sin mastergrad gått i dybden på løsgjengersaker fra 1790-1802.

– Fyll og bråk var bakgrunnen for at enkelte bordeller ble omtalt i kildene som beryktete hus, sier hun.

De framstår da som skjenkehus der enkelte unge kvinner bodde. Men det var ikke prostitusjonsvirksomhet som ble straffeforfulgt. Dette blir derfor lite omtalt i forhørene.

– Bruken av begrepet prostitusjon mangler i kildene. Derfor er vanskelig å stadfeste antall bordeller, antall kvinner som var prostituerte og under hva slags forhold de levde, sier Bergkvist.

Smittet sykdommene ikke bare seksuelt?

En teori om hvorfor sykdommene spredde seg er at de ikke bare smittet seksuelt.

De kan også ha blitt overført via deling av spiseredskaper og ved at man delte seng uten å ha sex, forteller Holmberg.

I dag vet vi at sykdommen «endemisk syfilis», som i dag fortsatt finnes i fattige områder i tropiske strøk, gir sykdom som ligner seksuelt overførbar syfilis.

Allerede den gang skilte man mellom de som hadde blitt uskyldig smittet, og de som var skyldige, forteller forskeren.

En stor spørreundersøkelse fra 1743 er en av mange kilder Holmberg har brukt i forskningen sin.

Sentraladministrasjonen, som da satt i København, trengte mer informasjon for å forstå dette landet langt der nord som de skulle styre.

En lang rekke spørsmål ble derfor sendt til alle prester og biskoper i Norge.

Dette er en god kilde til hvilke sykdommer som herjet den gang, mener hun.

Radesyken ble oppfattet som en epidemi

Senere, rundt 1770, var det én sykdom som folk ble veldig opptatt av i Norge.

Den ble kalt radesyken og blir omtalt som en epidemi.

De syke fikk dype sår over hele kroppen. Resultatet kunne bli innsunkne neser og tilstopping av svelget.

Sykdommen ble av flere oppfattet som seksuelt overførbar.

Senere, på 1800-tallet, ble det sagt at dette var syfilis. I dag tror forskere at det er snakk om flere forskjellige sykdommer.

Fantes ikke mange leger

Rundt 1750 var det bare fem embetsleger som er utdannet ved universitetet i København her i Norge og et tilsvarende antall privatpraktiserende leger.

Men utover 1700-tallet vokser antallet universitetsutdannede leger og kirurger.

I kampen mot radesyken og kjønnssykdommer ble det utover 1700-tallet opprettet i alt 16 sykehus i Norge for disse pasientene.

Dette forteller Anne Kveim Lie. Hun er lege og tok sin doktorgrad på radesyken i 2008.

Mye ved behandlingen var lik

De aller fleste fikk behandling av andre enn leger og kirurger. For eksempel klokkere, prester og apotekere.

I tillegg fantes det et utall av kloke koner og omreisende selvlærte «spesialister».

Men om du fikk behandling av en universitetsutdannet lege eller bare en «klok», så var mange elementer ved behandlingen den samme, forteller Lie.

Kvikksølv var mest utbredt for å bli kvitt kjønnssykdommer. Årelating var en annen vanlig metode.

Det var likevel en forskjell mellom behandlerne, mener Lie.

– Utdannede leger hadde lært seg mange forskjellige steder å ta årelating på og brukte flere ulike doser kvikksølv, mens kloke folk kunne bruke samme metode for alt.

Hadde kvikksølv en effekt?

Fra dagens medisinske perspektiv er det lite som tilsier at 1700-tallets behandling skulle ha effekt, mener Lie.

– Men pasientene fortsatte jo å komme tilbake til sine behandlere, i alle fall de som var lokalt kjent, så de må jo ha opplevd at det virket. Vi ser fra sykehusprotokollene at flere ble skrevet ut som friske.

Var det fordi sykdommen var i et stadium som ikke gav symptomer? Eller var det fordi små mengder kvikksølv faktisk har en effekt ved noen seksuelt overførbare sykdommer? Det er vanskelig å vite, mener hun.

– Kvikksølvbehandling – i ulike former og doser – var i bruk helt til 1920-tallet her til lands, minner hun om.

Mange manglet en nese

På 1700-tallet registrerte en dansk biskop at mange pasienter manglet nese.

Da blir det gjort en undersøkelse. Legene mente at det handler om at de har blitt feilbehandlet med kvikksølv av kvakksalvere.

Dette gjør at det kommer en lov mot kvakksalveri i 1794, forteller Holmberg.

Men kloke folk kunne fortsatt søke om å behandle folk innenfor et geografisk avgrenset område, dersom de kunne bevise sin kunnskap. Få søkte derimot om en slik lisens i Norge.

Mange leger påpeker i hennes kilder at det likevel er mange kloke folk som fortsatt praktiserer, langt inn på 1800-tallet.

– Og legene mener selv at de møter mye skepsis fra lokalbefolkningen, også når det blir mange flere av dem.

Stor skam

Det var stor skam forbundet med disse sykdommene.

Derfor var det nok ikke så lett å gå til en fremmed med så pinlige og vanskelige problemer.

Dette tror Holmberg er noe av årsaken til at kloke folk ble brukt så lenge, og at mistilliten til leger var så stor.

– Dessuten, hvis du tenker at lidelsen din kommer av noe overnaturlig, så vil du nok helt gå til en person som har mye innsikt i disse tingene for å få behandling.

Sex med uskyldige

Kloke folk henvendte seg ofte til Gud i behandlingen.

Et av rådene Holmberg har kommet over er å skrive en tekst henvendt til Gud som skal legges på den sykes nakne kropp. Gud ville da fjerne sykdommen.

Det er også en idé om at sykdom kan overføres fra et menneske til et dyr, for eksempel gjennom mat, for eksempel brød, som har svette fra den syke.

En annen oppskrift viser til nedkokt urin. Dette gis til et dyr som da blir mottaker av sykdommen. Da vil svetten trekke sykdommen vekk fra pasienten og inn i dyret.

Hun har også kommet over en rettssak fra begynnelsen av 1800-tallet hvor et barn har blitt misbrukt seksuelt for å rense den voksne mannen for sykdom.

– Flere av mytene om hvordan venerisk sykdom oppsto og skulle behandles på 1700-tallet kan overføres til hvordan vi opptrådte tidlig i hiv/aids-epidemien på 1980-tallet, mener Susann Holmberg.

– Vi må unngå stigmatisering av smittede

Anne Helene Kveim Lie mener kunnskap om tidligere tiders infeksjonssykdommer kan lære oss noe om dagens Covid-19-situasjon.

– Covid-19 smitter på andre måter enn seksuelt overførbar sykdom. Men for alle smittsomme sykdommer må myndighetene ha tillit i befolkningen for å kunne forebygge smitte.

– Hvis sykdommen medfører at pasientene som får den fordømmes av samfunnet, gjør det at det blir mye vanskeligere å si fra at om smitte og be om å bli testet.

Vi må derfor unngå stigmatiseringen og fiendebildene for å bekjempe en epidemi, mener hun.

Les også

– Det var større likhet blant folk i Norge på 1800-tallet enn i mange andre land