Lindbekk er 80 år gammel og har nylig tatt en doktorgrad.

Historikeren har gransket alle trøndere som ble født i året 1855. Det var til sammen nesten 5000 personer. Ved hjelp av offentlige registre har hun kunne følge disse menneskene fra fødselen til de var 55 år.

Kildene hennes har vært kirkebøker, folketellinger og emigrasjonsprotokoller. Hun har også brukt skriftene til Norges første samfunnsforsker, Eilert Sundt.

• Les også: Norges første oppdragsforsker ble fratatt jobben

– Så vidt meg bekjent er det første gangen her i Norge at noen har fulgt livene til alle personer i en hel landsdel født ett bestemt år, sier hun.

Nær 25 prosent døde før de skulle konfirmeres

Da 1855-kullet skulle «stå for presten» som 15-åringer var allerede 24 prosent av dem døde, finner Lindbekk.

Ti prosent hadde dødd allerede i løpet av sitt første leveår. 

Synes du det høres veldig mange ut? Vel, historikeren Lindbekk er overrasket over hvor oppsiktsvekkende få som døde i Norge.

– Vi hadde den laveste dødeligheten som er kjent noe sted i verden på denne tiden.

Lindbekk forteller at hun har kunnet sammenligne med statistiske opplysninger fra flere andre deler av verden på omtrent samme tid. Alle andre steder var andelen som døde i ung alder høyere enn i Norge.

Større likhet i Norge?

Kari Lindbekk har funnet mer som er oppsiktsvekkende.

Ut fra opplysningene hun har samlet om de nesten 5000 trønderne født i året 1855, ser hun nemlig at det i årene som fulgte døde like mange barn og unge hos velstående gårdbrukere som det gjorde hos fattigere husmenn.

Det må ha vært større likhet blant folk i Norge på 1800-tallet enn det var i mange andre land på den tiden, mener Lindbekk. Med den konklusjonen utfordrer hun tidligere historikere som har skrevet om det samme.

Det fantes også en tredje sosialklasse i Trøndelag på 1800-tallet som verken var gårdbrukere eller husmenn.

Lindbekk kaller dem «de uetablerte». Dette var folk som ikke hadde et eget bosted og som ofte ikke hadde nok midler å leve for.

– Jeg finner at barna deres hadde en klart høyere risiko for å dø tidlig enn andre barn.

Døde tidligere i byene

Historikeren finner også at det var forskjell på dem som ble født i bygd og byer i Trøndelag for nesten 150 år siden.

Ble du født i en trøndersk by på denne tiden, hadde du en markant større risiko for å dø som barn enn om du ble født på bygda.

Lindbekk tror dette må ha sammenheng med hygiene.

I etablerte bygdesamfunn hadde man greie rutiner for å skaffe seg rent vann og god toaletthygiene. I byene slet mange med dette på 1800-tallet.

Bidrar med ny kunnskap

– Vi visste at barnedødeligheten på landsbygda både i Norge og ellers i Europa var lavere enn i byene fram til slutten av 1800-tallet. Men ingen har tidligere tallfestet sammenhengen mellom dødelighet og flytting slik Lindbekk har gjort. Det er veldig interessant, mener Arne Solli, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen. 

Lindbekks trøndere lever i et historisk vendepunkt. Dette er en tid da byene vokser kraftig. Rundt 1900 snur denne utviklingen. Da er det flere barn som overlever i byene enn på landsbygda.

Det er mange årsaker til dette, mener Solli. Det blir blant annet bedre tilgang til medisiner, jordmødre og leger i byene. Det blir også bedre vann og bedre kontroll med maten.

Historikere for opptatt av ytterpunktene

Tidligere historikere har vært for opptatt av folk som har befunnet seg enten øverst eller nederst i det sosiale hierarkiet. Slik har vi fått vite nokså mye om de rike og de fattige.

Men hva med alle de andre? Dem mener Lindbekk hun har fått et godt overblikk over nå som hun har studert et helt årskull av trøndere for nesten 150 år siden. Hun har fått med seg alle slags folk.

Slik kan hun vise oss et litt annet bilde av historien.

– Det jeg ser gjennom forskningen min, er at etter tidens forhold var levekårene gode for folk i Norge på denne tiden.  

Som voksne hadde de fleste i Trøndelag hadde et fast og tilstrekkelig levebrød. Disse menneskene levde nok stort sett gode liv.

Representativt for Norge

Når du studerer både nord og sør i Trøndelag slik Lindbekk har gjort, får du med deg et stort område. Trøndelag er ganske variert, både med hensyn til geografi og hva folk levde av.

Gjennom offentlig statistikk fra 1800-tallet ser Lindbekk at datidens trøndere ikke skilte seg særlig ut fra den øvrige norske befolkningen på den tiden.

– Jeg vil derfor påstå at jeg har fått fram et ganske representativt bilde av livene til folk i 1800-tallets Norge.

Stadig flere husmannsplasser

Første halvdel av 1800-tallet ble befolkningen i Norge fordoblet. I siste halvdel av århundret fortsatte den sterke befolkningsøkningen.

Gjennom hele 1800-tallet fikk familier gjerne fem eller seks barn. Samtidig ble folk eldre.

En løsning på befolkningsøkningen var å lage stadig flere husmannsplasser tidlig på 1800-tallet.

– Med eget hus og bruk hadde du både sikkerhet og status.

Både husmenn og gårdbrukere kombinerte landbruket de drev med attåtnæringer som fiske og skogsdrift.

– De fleste fant seg på denne måten et fast og tilstrekkelig levebrød, sier Lindbekk.

Dette holdt fint en del tiår på 1800-tallet. Men så strammet det seg til.

Det strammet seg til utover 1800-tallet

Mye skjedde i Norge de årene hvor Kari Lindbekks 1855-trøndere ble barn og etter hvert ungdommer og voksne.

Moderne industri vokste fram. Små bedrifter og virksomheter som hadde vært attåtnæringer for husmenn og bønder, fikk økt konkurranse fra alle de nye produktene som ble lagd billigere og bedre i fabrikker.  

Mot midten av 1800-tallet blir det ikke flere husmannsplasser.

En vanskelig situasjon oppsto. Hvor skulle man nå gjøre av den stadig voksende underklassen i Norge?.

Lindbekks 1855-årgang med trøndere var blant de første nordmenn som opplevde denne krisen da de var i konfirmasjonsalder. 

– Men det var mye initiativ i disse folkene, mener hun.

– Det som kanskje har overrasket meg aller meg mest er hvor mobile de var.

Ut fra materialet hun har samlet, ser historikeren hvordan folk hadde mulighet til å bevege seg rundt i samfunnet.

Hun ser at overraskende mange av dem flyttet på seg – både geografisk, yrkesmessig og sosialt.

Hun mener at hun har funnet at et viktig kjennetegn ved den norske modellen, er å finne igjen allerede på 1800-tallet. Denne modellen karakteriseres av likhet mellom sosiale klasser og at folk kan bevege seg mellom klasser.

De som dro til Amerika

Dette var den første generasjonen der mange hadde mulighet til å dra til Amerika. Og det var det mange som benyttet seg av.

• Les også: Hvem var trønderne som dro til Amerika?

I årene 1866 til 1915 dro nærmere 70 000 trøndere over Atlanterhavet.

Nesten halvparten dro allerede da de var i tenårene. Da de var 35 år, hadde omtrent en fjerdedel av kvinnene og en tredjedel av mennene dratt.

Emigrasjonen til USA gjorde et dypt innhogg i den mest arbeidsdyktige delen av befolkningen i Trøndelag.

Lindbekk ville vite hvem det var som dro.

Var det de smarteste trønderne som søkte lykken i Amerika? Satt de minst ressurssterke igjen hjemme? Eller var det omvendt?

Forskeren har brukt data fra kirkebøkene i Trøndelag for å finne ut dette. Der står nemlig trønderens konformasjonskarakterer. Og gjennom folketellingene vet hun også hvilken sosial status folk hadde.

Ingen hjerneflukt fra Trøndelag

Også dette resultatet overrasket Lindbekk.

Det var nemlig liten forskjell på dem som dro og dem som ble igjen. Dette står i motsetning til hva ganske mange nok kan ha tenkt seg.

– Det var litt flere som hadde høy sosial status blant dem som ble igjen i kommunen de var født i. Det har sammenheng med at mange gårdbrukerbarn skulle overta gården etter foreldrene. De som ble igjen kom også litt bedre ut når det gjaldt konfirmasjonskarakterer.

– Men forskjellen var liten. Det synes jeg er interessant. Jeg synes også det er litt oppsiktsvekkende.

Mange brøt opp fra hjemstedet

De som emigrerte, forsvinner ut av Lindbekks studie idet de setter seg på Amerikabåten.

Fra nå av kan hun bare følge dem som ble igjen i Norge. Hun finner dem igjen i folketellingene som ble gjort i 1890, 1900 og 1910. 

Men de som ikke dro til Amerika da de var ungdommer, var ikke så hjemmekjære, de heller.

Etter konfirmasjonen bryter veldig mange unge trøndere opp fra hjemstedet sitt. Det gjaldt uansett hvilken sosiale bakgrunn de hadde. De fleste flyttet til andre steder i Trøndelag.

– De fleste ble i første omgang tjenere rundt omkring. Det gjaldt ikke bare barn av husmannsfolkene, men også av gårdbrukere. Tjenerskap var en del av opplæringen den gang.

Det var flere menn enn kvinner som dro til Amerika. Men det var flere kvinner enn menn som flyttet til andre steder i Norge. På veien fant de fleste noen å gifte seg med. Men da opprettholdes stort sett de sosiale skillelinjene.

– Husmannsdatteren gifter seg som oftest med en husmannssønn. Gårdbrukerdatteren med en gårdbrukersønn.

Skiftet yrke når de flyttet

Til tross for at de fleste gifter seg innenfor sin stand, er det likevel stor sosial mobilitet på denne tiden, mener Lindbekk.

Flytting var for menn stort sett kombinert med at de skiftet yrke.

Husmannssønnen finner hun igjen som håndverker eller som handelsmann. De med best konfirmasjonskarakterer ender gjerne opp i den voksende arbeidstakergruppen «offentlig virksomhet».

Når trønderkullet fra 1855 var 45 år hadde 90 prosent av de som var husmenn et tilleggsyrke. Det samme gjaldt 60 prosent av gårdbrukerne.

– Dette var en viktig forutsetning for å kunne ta spranget fra et landbrukssamfunn og inn i de nye næringene som var i ekspansjon, mener hun.

Startet doktorgraden på 1970-tallet

Lindbekk begynte på dette doktorgradsarbeidet allerede på 1970-tallet.

Da fikk hun et stipend fra det som den gang het Norges allmennvitenskapelige forskningsråd.

Alle opplysningene hun fant ble først lagret på hullkort, slik data ble på 1970-tallet. Men det hele ble for stort og uhåndterlig.

Hun ga til slutt opp. I nærmere 30 år lå en uferdig doktorgrad i skuffen mens Kari Lindbekk jobbet som forskningsbyråkrat.

Så ble hun pensjonist. Da tok hun fram igjen arbeidet. PC-en hadde for lengst kommet og datamengden hennes var ikke noe problem lenger.

– Jeg hadde jo fått stipendmidler. Jeg følte en forpliktelse. Dessuten tenkte jeg at det lå et bidrag til norsk historie her som kanskje ikke noen andre ville få fram.

Dessuten var 80-åringen ganske nysgjerrig på hvordan det egentlig gikk med trønderne sine.

Oppsummert konkluderer hun med at det etter datidens forhold gikk bra med mange av dem.

Sin egen lykkes smed

Lindbekks studie viser at det var mulig å være sin egen lykkes smed i 1800-tallets Norge. Dette er i strid med mye av annen historisk forskning, mener historikeren Arne Solli.

Det skjer en enorm endring i det norske samfunnet på den tiden hun studerer.

– Når hun starter studien, er det stor motstand mot at husmenn skal få stemmerett og eiendomsrett. Midt på 1800-tallet er det mange som mener at arbeidere ikke er modne nok og har dannelse til å være selvstendige individer. Men med Marcus Thrane i spissen begynner mange grupper å arbeide med å bygge ned ulikheten i samfunnet. Lindbekks trøndere følger denne demokratiseringsprosessen.

Solli mener at Lindbekks studie er en ganske unik i norsk sammenheng.

– Både størrelsen på utvalget hun studerer og den lange tidsperioden hun studerer dem, er spesielt. Hun har en kontroll på befolkningen som er ganske sjelden i historiefaget, mener han.

Solli er litt mer i tvil om hvor representativt utvalget hennes er for Norges befolkning. 

– Vi går fra et bondesamfunn til et ganske urbanisert samfunn på denne tiden. Jeg mener hun legger for lite vekt på bybefolkningen og for mye vekt på landsbygda. Hadde hun sett mer på byene, særlig rundt Oslofjorden, ville hun nok fått et litt annet bilde av de sosiale forskjellene.