Graviditetstest-frosk bar farlig smitte

Tidlig på 1900-tallet importerte USA tusenvis av afrikanske frosker for å bruke dem som graviditetstester. Lite visste legene om at dyra bar på soppen som nå truer verdens amfibier.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tusenvis av eksemplarer av den afrikanske frosken Xenopus Laevis ble importert til USA og Europa i første halvdel av 1900-tallet. Med i lasten var trolig soppen Batrachochytrium dendrobatidis. (Foto: Adam Bewick)

Joda. Det fantes graviditetstester før de hendige pinnene vi tisser på i dag. Lenge før.

Et papyrusdokument fra det gamle Egypt beskriver hvordan ei dame som tror hun er gravid kan tisse på frø av hvete og bygg i noen dager. Dersom byggen spirer, er det en gutt, og hvis hveten spirer, er det ei jente.

En historisk oversikt over graviditetstester fra National Institute of Health viser at oppfinnsomhet og mer eller mindre kvalifisert gjettverk ble brukt for å få tidlig svar på det viktige spørsmålet.

På tidlig 1900-tallet ble frosker tatt i bruk for å teste for graviditet.

Mus, kaniner og frosk

Forskerne hadde oppdaget at unge mus og kaniner som fikk sprøytet urin fra gravide damer inn i kroppen, fikk forstørrede eggstokker. Ulempen ved teknikken var at kaninen måtte dø.

Det var her frosken kom inn. Dersom amfibiet lagde egg innen 24 timer etter å ha fått i seg urin fra en kvinne, var dette tegn på graviditet. Frosken levde videre og kunne gjør nytte igjen ved neste mistenkte svangerskap.

Fra 1930-tallet til 1950-tallet ble tusenvis av frosker av typen Xenopus laevis fraktet fra Afrika til laboratorier i Europa og USA, for bruk både i graviditetstester, til forskning og som kjæledyr.

Nå er etterkommerne deres blitt ville innbyggere i dammer i USA.

Smittet av sopp

-  I dag finnes disse froskene ofte i eller nær urbane områder, antagelig fordi sykehus slapp dem ut i det fri da nye metoder for graviditetstesting ble oppfunnet på 1960-tallet, sier forsker Vance Vredenburg fra San Francisco State University i en pressemelding.

Det var kanskje ikke så lurt.

Vredenburg og kollegaenes undersøkelser antyder nemlig at froskene i sin tid brakte med seg en av dagens store trusler mot verdens amfibier: Soppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd).

Den fryktede soppsykdommen har i de siste åra ført til utrydning eller nedgang i bestandene for 200 froskearter på verdensbasis.

Les også: Ille for amfibier
Les også: Artenes forsvinnelse

Farlig bærer

Tidligere forskning har vist at soppen fantes hos X. laevis-froskene i deres naturlige leveområder i Sør-Afrika i 1934. Og nå har Vredenburg og co undersøkt gamle museumseksemplarer og frosker innsamlet fra dammer i California i perioden 2001 til 2010.

Resultatene tyder på at froskeimportørene fikk sykdommen med seg i lasten, den gangen dyra ble brukt til graviditetstester. Og soppen finnes fremdeles i froskene som plasker rundt i Californias dammer.

Akkurat disse froskene ser ut til å være farlige bærere av soppen, tror forskerne. De ser nemlig ut til å overleve lenge etter at de er blitt infiserte, og dermed får de gode sjanser til å spre smitten før de selv stryker med.

- Det er utrolig at mer enn et halvt århundre etter at de ble brakt til California, så bærer de fortsatt på denne svært smittsomme sykdommen, sier Vredenburg.

I mellomtida har mer sårbare arter blitt utryddet av den importerte soppen.

- Vi må være mer forsiktige med andre innførte arter, inkludert de som brukes som kjæledyr eller til mat. Det kan være andre dyr der ute som bærer på sykdommer som vi ikke en gang vet om enda, sier forskeren.

Referanser:

V. Vredenburg, S. V. G. McNally, S. A. Felt, E. C. Morgan, S. Wilson & S. L. Green,
“Prevalence of Batrachochytrium dendrobatidis in Xenopus Collected in Africa (1871-2000) and in California (2001-2010)”, 15 mai 2013, PLOS ONE.

National Institute of Health: A time line of pregnancy testing

John B. Gurdon & Nick Hopwood, The introduction of Xenopus laevis into developmental biology: of empire, pregnancy testing and ribosomal genes, The International Journal of Developmental Biology, 2000, 44, 43-50.
 

Powered by Labrador CMS