– Det finnes helt klart en institusjonell påvirkningsmekanisme fra legemiddelindustrien til legestanden.

– Medisiner blir ikke alltid utviklet på basis av aksepterte medisinske diagnoser, sier Thorvald Sirnes.

Han er førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

– Noen ganger har man utviklet et preparat og så spør man seg om hva det kan brukes til, og ikke minst hvordan man kan tjene penger på det.

– Dette gir et sterkt press i retning av å etablere en ny diagnose rundt preparatet, eller lage nye inndelinger innenfor diagnoser, sier Sirnes.

Likevel tror han at økt bruk av prestasjonsfremmende og antidepressive legemidler skyldes møtet mellom legemiddelindustrien og individets ønsker.

– Hvem vil ikke ha den fantastiske potensen, den gode hukommelsen, skjerpede sanser og en smertefri tilværelse? spør Sirnes.

Smertens endelige opphør

Industrien må treffe noe, et behov eller et begjær. Legemiddelindustriens markedsføring inngår i et sosialt skapt begjær etter en smertefri tilværelse.

– De kulturelt skapte ønskene om ytelse og smertefrihet inngår i en selvforsterkende spiral med legemiddelindustriens nye produkter.

– Dermed får vi en stadig forskyvning av hva som regnes som normalt. Dette er en ubevisst forskyvning og ikke en bevisst politikk.

I dag regnes maksimal yteevne og en smertefri tilværelse som normalt, ifølge Sirnes.

– For å sette det på spissen har vi fått et samfunn hvor potensen må være på topp uansett dagsform. Dessuten skal lysten være tilstede uansett hvordan relasjonen til partneren er.

– Det moderne individ tror at tilværelsen blir positiv bare man fjerner alt som er negativt. I stedet for å anse smerte som en grunnleggende nødvendighet som skaper dybde og innsikt i tilværelsen, blir den bare ansett som noe negativt og uønsket, sier Sirnes.

Aggressiv investering i fremtiden

Sirnes mener også at press på legestanden fra pasientgrupper som ønsker raske løsninger, er en faktor som skaper økte krav til medisinsk forskning og industri.

– Pasienter med alvorlige sykdommer blir med på nye legemiddeleksperimenter på premature stadier, som en siste utvei.

– Pasientenes krav trekker legeprofesjonen med seg inn i en aggressiv håpslogikk, som skiller seg fra den tradisjonelle tillitsrelasjonen mellom pasienter og legestanden, sier han.

I stedet for en tro på medisinens generelle framgang og tillit til at forskningen vil finne løsninger på sikt, vokser det fram en blanding av forventning og intenst håp om at forskningen skal finne nye og effektive behandlinger straks.

– Denne aggressive emosjonelle investeringen i den nære framtiden skaper et sterkt press på forskningen og krav om nærmest kontinuerlige, vitenskapelige revolusjoner, understreker Sirnes.

Det mentale betyr mest

Medisinsk praksis forteller mye om hva som blir regnet som normalt i et samfunn.

Sirnes, som har jobbet spesifikt med spørsmål knyttet til fosterdiagnostikk, mener at et samfunns abortpraksis kan ses som et prisme på dets forståelse av identitet og normalitet.

– Det er en tendens til at mentale avvik hos fosteret betyr mer enn fysiske ved valg av abort. Dette henger sammen med at det kulturelle normalitetsbegrepet vårt blir mer bestemt av mentale kapasiteter og ytelsesnivåer enn av rent fysiske sykdommer og lidelser.

– En person med Downs syndrom faller utenfor normaliteten på en mye mer grunnleggende måte enn en «skarp» person i rullestol. Den siste vil være et normalt menneske med ugunstige, fysiske rammevilkår, mens Downs treffer selve kjernen i det menneskelige, eller personligheten.

Sirnes påpeker at reduksjon av de mentale kapasiteter skjer med de aller fleste i alderdommen. Derfor lar ikke effekten av normalitetsbegrepet seg avgrense til noen bestemte grupper.

– Normalitetsforståelsen vil bestemme verdsettingen av personer som mister hukommelse og språk, og dermed av store grupper som blir rammet av for eksempel Alzheimer og demens.

– I vår forståelse ligger det unormale nær opp til det dyriske, så det er egentlig den menneskelige statusen som står på spill. Mye av den moderne frykten for alderdommen, og alle kjennetegnene på den, henger nok sammen med denne status-risikoen.

– Mer eller mindre ubevisst vet vi at det under og bak alle de gode hensiktene som er innbakt i velferdsstaten og pleieprofesjonene, finnes en annen realitet.

Den nye frigjøreren

Den nye håpslogikken i samfunnet fører til økte krav til medisinsk forskning og industri. Samtidig blir politisk styring av det medisinske feltet stadig vanskeligere.

– Offentlig regulering blir sett på som en autoritær undertrykkelse av individet, og blir oppfattet som destruktivt fordi det kan hindre eller hemme den umiddelbare oppfyllelsen av behov.

– Det er nesten slik at det politiske som sådan blir noe negativt på det medisinske feltet, og at all regulering blir satt i bås med gamle østblokk-regimer, sier Sirnes.

Han mener også at selve måten å være kritisk på har blitt omformet i dag, og omtaler det som en korrumpering av selve kritikk-begrepet.

– Å være kritisk betyr nå i mindre grad å ha kritisk avstand og det å være i stand til å tenke autonomt i forhold til produksjonen av ønsker og behov i samfunnet.

– Å være kritisk i dag betyr snarere å oppspore og avsløre de reguleringer som begrenser individets utfoldelse og behovsoppfyllelse.

– Ironisk nok spiller selve kritikkbegrepet på lag med kommersiell medisinalindustri slik at legemiddelindustrien blir ansett som frigjøreren av mennesket, avslutter Sirnes.