Forsker Therese Bredholt fikk øynene opp for forbindelsen mellom khat og blodkreft etter at hun lånte ut noen leukemiceller til en kollega som forsket på khats virkninger på celler i munnhulen.

– Overraskelsen var stor da vi så at leukemicellene døde i kontakt med khat, forteller Bredholt, ved Institutt for indremedisin, UiB.

Tidligere forskning har vist at komponenter i khat er giftige for kroppens celler, og muligens kan brukes i behandling av kreft. Nå viser laboratorieforsøk fra UiB at friske celler tåler et khat-ekstrakt som dreper leukemiceller.

– Forsøkene viste at khat-ekstraktet ødela leukemicellene i større grad enn de friske hvite blodcellene. Dette betyr at khat muligens kan brukes i behandling av kreft, sier Bredholt.

Behov for ny medisin

Hun forteller at dagens cellegiftbehandling er tøff. Spesielt eldre mennesker tåler cellegiften og dens bivirkninger dårlig.

– Håpet er at khat kan gi en mildere og en mer spesifikk behandling, sier Bredholt.

Håpet baserer seg på laboratorietester av flere typer leukemiceller. Undersøkelsene viste at stoffet kun virket mot noen typer prøverørsleukemi.

Rundt ti millioner østafrikanere og arabere bruker khat som stimulerende middel. Daglig bruk er forbundet med en rekke negative konsekvenser som høyt blodtrykk og akutt hjerteinfarkt og mage- og tarmproblemer.

Men stoffet har også blitt benyttet i folkemedisin mot malaria, influensa og brystsmerter.

Nytt stoff

Det narkotiske virkestoffet i khat kalles katinon, som har en kjemisk struktur som ligner på amfetamin. Men det var ikke det naturlige amfetaminet som virket mot blodkreftcellene, som først antatt.

Etter å ha analysert plantens giftige bestanddeler viser det seg at celledøden skyldes et stoff (fenylpropanoid glykosid) som ikke er beskrevet i khat før. Glykosider er biologisk aktive og virker mot kreft og infeksjoner.

Men akkurat denne spesifikke utgaven som Bredholt fant i khat, er ikke funnet før.

– Det kan se ut til at jeg har funnet et ukjent stoff, men vi er ikke ferdige med å beskrive hele molekylstrukturen, forteller hun.

Er det et nytt stoff, vil hun ta patent på det. Er stoffet kjent kan det kanskje utvikles raskere til bruk for pasienter.

Må prøves ut

Å utvikle nye medisiner tar lang tid. Først må stoffet isoleres og sammenlignes med andre kjente virkestoff.

Etter dette testes stoffet på dyr, før en får lov til å utføre kliniske studier på mennesker.

– Tiden vil vise om middelet virker bedre enn andre kjente stoff. Vanligvis tar det minst ti år fra en oppdager et nytt stoff til man får det godkjent til klinisk bruk, sier Therese Bredholt.