Året var 1993. Den frittalende professoren i medisin ved Universitetet i Tromsø var invitert til å holde et foredrag i Forskningsrådet om hvordan forskningen burde organiseres. Da stilte han forsamlingen disse inkvisitoriske spørsmålene.

- Jeg var krass. Mottakelsen var ikke særlig positiv, husker jeg. Men etter et års tid fikk jeg en telefon fra Rådet hvor de spurte: - Hvis du er så negativ, hvordan ville du ha gjort det?

Dette var starten på elitesatsingen i norsk forskning.

Reiste rundt og fikk råd

Rolf Seljelid fikk 50 000 kroner i reisepenger. Med dem dro han ut i verden for å snakke med dem som virkelig hadde fått det til innen medisinsk forskning. Han ville vite: Hva var det som hadde hatt betydning for deres suksess?

- Jeg hadde selv studert i Sverige og USA, og benyttet meg mye av de kontaktene jeg hadde der.

Nesten halvparten av dem jeg snakket med, var personer med en nobelpris. Alle sa omtrent det samme: De virkelige gjennombruddene i forskningen kommer alltid fra små grupper som er samlet rundt én sentral person.

Seljelid fikk disse rådene: Finn de førsteklasses 30-40-åringene, de som allerede har etablert seg som forskere. La dem få adekvate, langsiktige, men ikke ekstravagante økonomiske forhold. Skjerm dem for trivialiteter. La dem forske på hva de vil.

Reiste rundt og tigget

Da Seljelid la fram resultatet av sin reise for Forskningsrådet, ble han ganske raskt spurt om han ville stille seg i spissen for en ny elitesatsing i Norge.

- Jeg sa ja, under visse betingelser. Jeg ville blant annet ha avgjørende innflytelse på sammensetningen av styret for programmet og tilstrekkelig med midler. Dessuten ville jeg sette sammen styret for programmet selv.

Det siste mente jeg var viktig for å få tak i de riktige personene som kunne være døråpnere til næringslivet, som skulle bidra med en vesentlig del av bevilgningene. Forskningsrådet ga en grunnbevilgning.

Dermed bega medisinprofessoren seg ut på en tiggerferd.

- Jeg ble godt mottatt i norsk næringsliv. Dette med å finansiere forskning var en ny tanke for dem, men de forsto behovet og hadde sansen for satsingen.

Men mange, og da særlig aksjeselskaper, hadde ikke anledning til å gi bort penger fordi det ville være å gi bort eiernes penger.

Resultatet av tiggerferden var likevel at man kunne sette i gang.

Toppforskerne ble funnet

I 1997 ble Toppforskningsprogrammet en realitet. Etter forslag til kandidater fra aktuelle universiteter og institutter la sakkyndige på et høyt internasjonalt nivå fram en anbefaling.

De tre første toppforskerne ble valgt. Rundt 2000/2001 løsnet det litt mer i finansieringen fra næringslivet. Programmet kunne ta opp fem nye unge og lovende forskere.

Ambisjonene for programmet var ikke snaue. I løpet av ti år skulle Toppforskningsprogrammet dyrke frem forskere i nobelprisklasse.

I dag, når programmet er avsluttet, er alle de åtte forskerne fremragende på sitt felt. Flere har vunnet medisinske priser, og flere er involvert i Forskningsrådets satsing på Sentre for fremragende forskning (SFF) og Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Men målsettingen om å komme i nobelprisklasse er ikke nådd.

- Forutsetningen for å komme dit var at vi fikk tilstrekkelige midler. Det var vi ikke i nærheten av. Det ble for smått.

Elitesatsing ikke akseptert

- Jeg var så entusiastisk at jeg egenlig ikke la merke til hvor lite penger Forskningsrådet hadde tenkt å satse på dette programmet, sier Seljelid.

Han begrunner det slik: - Dette med å satse på de beste var en ny tanke i Norge, og den ble vel egentlig ikke helt akseptert i Rådet.

Vi i styret for programmet gjorde ting på vår måte, med null byråkrati og mye personlig kontakt. Forskerne sto i sentrum. Det var en uvanlig modell for Forskningsrådet. Men jeg mener fortsatt det er den riktige, og at dette programmet burde fortsatt.

Ga ti år av sitt liv

Ti år etter er Seljelid fortsatt like frustrert over norsk forskningspolitikk, som han mener er altfor kortsiktig, og som strør midlene for mye utover mange som er halvgode, fremfor å satse på de virkelige talentene.

Selv om det senere har skjedd mye med Norges satsing på de beste, med ordninger som Yngre fremragende forskere (YFF), SFF og SFI, mener han fortsatt det er mange unge begavelser som ikke blir tatt vare på.

Professoren ga ti år av sitt liv til Toppforskningsprogrammet.

- Det var vel verdt det. Men nå vil jeg ta opp mitt eget liv. Jeg er 74 år og begynner å bli gjerrig med tiden, sier ildsjelen.

Sponsing ikke verdsatt

Når forskningen får så lite oppmerksomhet hos politikerne, blir det litt uinteressant for næringslivet å sponse forskning i Norge, mener Henrik Lund, internasjonal forskningsdirektør i AstraZeneca.

Legemiddelfirmaet var en av bidragsyterne til Toppforskningsprogrammet.

- Som industri er vi avhengig av at det drives medisinsk eliteforskning. Vi syntes derfor dette var et godt initiativ, og ønsket en dialog med dem som kunne sette dette inn i en riktig ramme.

Det var vår ambisjon at det ble skapt en møteplass der industri, akademia og politikere fritt kunne diskutere hva det vil si å satse på forskning, som et slags utvidet kulturbegrep.

Tankesmie

De årlige sammenkomstene i programmet fungerte også godt som en tankesmie omkring disse spørsmålene.

Men problemet var at det ikke løsnet helt med pengegavene, mener Lund.

- Sponsorene fikk vel følelsen av at deres bidrag ikke ble så høyt verdsatt fra det offentlige.

Han tror det skyldes at det fortsatt ikke er stuerent å snakke om elite innen forskning i Norge.

- Kontrasten til Sverige er stor. Der har sponsorer i forskningen gått inn og blitt en naturlig del av den sosialdemokratiske grunnen. Her i Norge ofres store pengegaver fra private knapt en kommentar.