Bakgrunn: Vaksinens historie

Menneskenes historie er også historien om sykdommer og vår kamp mot sykdommene. Med vaksineringen kom ett av våre sterkeste forsvar mot disse prøvelsene. Og kampen fortsetter.

Published

Edward Jenner har fått æren som vaksineringens far.

I 1796 brukte han første gang smitte av kukopper til å fremkalle antistoffer mot den langt alvorligere koppesyken. På latin heter en ku vacca, og kukopper vaccinia. Av dette har vi fått ordet vaksinering om alle lignende tiltak mot sykdommer, selv om virkestoffene kommer fra helt andre steder enn en ku.

Jenner begynte sine vaksineringer i 1796. Det skulle vare helt til 1879 før vi fikk vaksine nummer to, som var mot kolera. Vaksiner i dagens form er altså en ganske ny oppfinnelse, men tankegangen har rot langt tilbake i historien.

Historikk

I hundreårene før Jenner hadde Europa blitt rammet av stadige pestepidemier. For å beskytte seg hadde man etter hvert funnet frem til karantenen. Ordet kommer fra fransk quarantaine, og betegner en førti dagers periode. Det å isolere mulige smittede i en slik periode, hadde vist seg effektivt mot pesten. Mot de smittsomme koppene hjalp det lite.

Nå var kopper i seg selv en gammel sykdom. Den skal visstnok ha blitt beskrevet i Europa allerede på 600-tallet. Man regner med at smitten kom fra Asia, og der regner man sykdommen som like gammel som mennesket selv. Men på 1700-tallet herjet kopper verre enn noen gang tidligere i Europa. Og nødvendigheten av mottiltak ble større.

"Edward Jenner laget den første koppevaksinen i 1796."
"Edward Jenner laget den første koppevaksinen i 1796."

Se og lær

Om et menneske, eller for den saks skyld et dyr, har gjennomgått en bestemt infeksjonssykdom, blir de oftest uimottagelige overfor denne sykdommen etterpå.

Denne immuniteten kan vare i kortere eller lengre tid. Immuniteten er sterkere enn den vi får av en vaksine, men den gjelder jo bare de som har overlevd. For en del sykdommer, som kopper, vil de overlevende også være vansiret eller skadet i en eller annen form.

Denne effekten av gjennomlevd sykdom har nok våre forfedre registrert, og forsøkt å benytte seg av.

Inokulasjon

En metode var inokulasjon, eller variolasjon som det også kaltes. Metoden var blitt brukt i India og Kina i hundrevis av år. Kopper ble rispet inn i huden på en frisk person, som så ble syk i en mild form av sykdommen.

En person som sterkt bidro til at inokulasjonen ble innført til Europa, var Lady Mary Montagu. Hun var en skjønnhet, men ble angrepet av kopper i 1715. Mary overlevde, men var nå full av skjemmende arr. Hennes bror mistet livet av samme sykdom.

"Hadde du først fått kopper, fantes ingen spesifikk behandling."
"Hadde du først fått kopper, fantes ingen spesifikk behandling."

Året etter ble mannen hennes utnevnt til ambassadør i Istanbul. Her overvar hun en vellykket inokulasjon. Kanskje preget av sin egen erfaring, tok hun en ganske risikofylt beslutning.

Hun visste hvordan livet i sosieteten var med ansiktet fullt av arr. Hun visste at det nesten var uungåelig at sønnen før eller siden ville bli smittet. Hun visste at inokulasjonen tross alt er mindre risikofylt enn å bli smittet av kopper på annen måte. Hun lot derfor sin lille sønn gjennomgå en inokulasjon.

En sjanse å ta

Han overlevde. Inokulasjonen var vellykket. Tilbake i London et par år etter, fikk hun en datter i 1718, som også gjennomgikk en inokulasjon. Hun overlevde også.

Mary Montagu innleded deretter en kampanje for å innføre inokulasjon. Hun skrev også et brev til det engelske hoffet om metoden.

Forsøksmennesker

Metoden måtte først utprøves. Medisinsk etikk er noe som forandrer sitt innhold gjennom historien. I dette tilfelle ble seks dødsdømte, fem menn og én kvinne, valgt ut. Mennene fikk rispet inn smitte i armen. Kanskje som et slags forsøk fikk kvinnen sin smitte rispet inn i nesen. Alle seks overlevde, og slapp henrettelse for sin innsats i medisinens tjeneste. Kvinnen mistet riktignok nesen sin i prosessen.

Metoden spredde seg da raskt, og ble særlig populær etter at den franske dronningen Marie Antoinette selv gjennomgikk behandlingen. Riktignok var en ellers så opplyst mann som Voltaire motstander av inokulasjon, og skrev i sine Filosofiske brev (1734) en kritikk av sine landsmenn som lot sine barn gjennomgå noe slikt.

Mye vett

Hvorfor ble ikke de som ble inokulert like syke som pasienter som ble smittet på annen måte? Fikk ikke de den samme dødelige smitten? Hvorfor fikk de kopper i “mild form”?

Koppevirus har forskjellig styrke, såkalt virulens, uten at man vet hvorfor. Dette registrerte de også for mange hundre år siden, og inokulasjonen ble forsøkt gjort mild ved å ta koppesmitte fra huden til en som var syk av kopper, men ikke altfor hardt angrepet. Det hjalp litt.

Koppeviruset blomstrer dessuten mest i svelget og i selve koppeutslettet, og i mindre grad i blod, urin og avføring. Koppesmitte fra huden var ikke så sterkt konsentrert. Nå kjente ikke folk til virus på denne tiden, men de tok likevel mange riktige beslutninger for å minske risikoen.

Lokal immunstimulering

Det å rispe inn i huden ga dessuten en svært lokal immunstimulering. Hudens evne til immunisering er stor. Sannsynligvis var det også et poeng å ikke rispe for dypt.

Desssuten var det kanskje lurt å rispe smitten inn i en ekstremitet, som armen, og ikke inn i kroppen nær vitale organer. Ble du smittet av kopper gjennom dråpesmitte, fikk infeksjonen hele lungearealet å angripe på. Da var det vanskeligere for immunforsvaret å holde tritt.

Smitten ble visstnok også ofte tatt fra tidligere inokuleringer, og da får vi tro de valgte smitte fra inokuleringer som hadde vært vellykkede.

Inokulasjon eller variolasjon om man vil, var altså et tidlig forsøk på å benytte de samme mekanismer som man benytter ved vaksinering. I motsetning til mange medisiner og antibiotika, er inokulasjon og vaksinasjon begge forsøk på å bruke kroppens eget immunforsvar.

Inokulasjon eller variolasjon er derfor forsåvidt også en form for vaksine. Og mange av prinsippene som er nevnt ovenfor, ligner dagens praksis med vaksiner. På engelsk er inokulasjon og vaksinasjon blitt nærmest synonymer.

Den første vaksinen

Inokulasjon av koppevirus var, tross all oppsamlet kunnskap, en ganske risikabel affære. Noen av pasientene ble alvorlig syke, og noen døde. Noen ganger blomstret koppesmitte opp fra det inokulerte materialet og laget lokale epidemier.

I 1796 fant Jenner opp sin vaksine. Han brukte smittestoff fra en annen og ganske ufarlig sykdom, men greide likevel ved det å klargjøre immunforsvaret mot koppevirus. Gjennom storstilte vaksinasjonsprogram ble kopper endelig erklært utryddet i 1980.

Jakten på vaksiner

Jenners vaksine ble en stor suksess. Likevel tok det mange år før vi fikk den neste vaksinen. De kom for å forsvare oss mot bakterielle sykdommer. Bakterier er for små til å sees med det blotte øye, så forbedringene som skjedde med mikroskopet i disse årene hjalp utviklingen fremover.

"Nordmannen Armauer Hansen ble berømt for sin oppdagelse av leprabasillen."
"Nordmannen Armauer Hansen ble berømt for sin oppdagelse av leprabasillen."

Armauer Hansen (1841 - 1912)

Gerhard Armauer Hansen er den suverent mest kjente norske legen ute i verden. Da han i 1873 oppdaget leprabasillen, var det også første gang det ble påvist at bakterier kunne forårsake kroniske sykdommer.

Hansen ble overbevist om at spedalskhet (lepra) kunne være smittsomt da han undersøkte sine pasienter. I 1873 kunne han identifisere de stavformede bakteriene i mikroskop.

Fordi han publiserte resultatene på norsk, ble ikke resultatene oppdaget internasjonalt før en tysk forsker utga resultatene som sine egne. Etter en heftig strid avgjorde den tyske patologen Rudolf Virchov at Armauer Hansen hadde oppdaget leprabasillen først. Basill er for øvrig betegnelsen på alle sporedannende stavbakterier.

Pasteur

Franskmannen Louis Pasteur (1822 - 1895) ble den neste store innen vaksinasjon. Pasteur hevdet at mikrober var årsak til sykdom. Dersom man kjente mikrobene, ville man kunne utvikle vaksiner.

Pasteur testet ut dette selv, og utviklet en vaksine mot miltbrann (anthrax) omkring 1880. Vaksinen bestod av en fortynnet bakteriekultur. Allerede få år senere hadde han også utviklet en vaksine mot hundegalskap (rabies).

For å ære Jenner, brukte Pasteur den samme termen, å lage en vaksine. Siden har ordet vaksine blitt brukt om alle lignende tiltak mot sykdommer.

Robert Koch

Den tyske legen Robert Koch (1843 - 1910) regnes som den moderne bakteriologiens far. Han utarbeidet vitenskapelige metoder for å identifisere bakterier. Han beskrev hvordan enkelte bakterier kunne knyttes til bestemte sykdommer. Dette er kjent som Kochs postulater.

I 1882 kunne han sensasjonelt nok vise hva årsaken til tuberkulose var, nemlig at det var en bakteriell sykdom.

Mange kjente bakteriologer var elever av Koch, blant annet nobelprisvinnerne Ehrlich og von Behring.

I 1890 hevdet han å ha funnet en kur mot tuberkulose. Dette viste seg ikke å stemme, og hans enorme vitenskapelige prestisje ble noe svekket. Han fikk likevel Nobelprisen, men ikke før i 1905.

Mange vaksiner

Som man kan se av tidslinjen for vaksiner, har stadig nye vaksiner kommet til. Også i Norge har vi anbefalte vaksinasjonsprogrammer for alle. Også for eksisterende vaksiner fortsetter oftest jakten på bedre vaksiner, med minst mulig bivirkninger og høyest mulig virkningsgrad.

I våre dager

Noen sykdommer har blitt nesten utryddet, for deretter å slå sterkt tilbake, som tilfellet er med polio. En av grunnene til dette kan være overdreven og feilaktig bruk av antibiotika, noe som har ført til stadig flere resistente bakterier.

Kopper er fremdeles den eneste sykdommen som er blitt erklært utryddet. Samtidig har nye sykdommer som AIDS, SARS, og i disse dager, fugleinfluensa dukket opp og satt legevitenskapen på stadig nye prøver.

Jakten på nye vaksiner fortsetter.

"Polio kan fremdeles ramme hardt. (Foto:WHO/Sebastião Salgado / Amazonas Images)"
"Polio kan fremdeles ramme hardt. (Foto:WHO/Sebastião Salgado / Amazonas Images)"

Problemer

Så lenge de aller fleste er vaksinert mot en sykdom, er det vanskelig for sykdommer å bli epidemier. Noen mennesker, gjerne folk som tror på alternativ medisin, hevder at ulempene ved vaksinering oppveier fordelene. Og de nekter derfor å vaksinere seg.

Så lenge det ikke blir for mange som gjør det samme, vil de i praksis være ganske godt beskyttet av at andre vaksinerer seg. Om denne holdningen derimot sprer seg, vil mulighetene for epidemier igjen øke.

Bioterror

De seneste årenes hendelser har aktualisert også en sykdom som kopper. På grunn av den lille risikoen som finnes ved vaksinasjon, hvor omkring én av én million dør eller får alvorlige bivirkninger, sluttet de fleste land å vaksinere mot kopper på 1970-tallet. Sårbarheten er derfor langt større om vi noen gang skulle få koppeepidemier igjen.

I 2001 hadde vi miltbrann-angrepene i USA som økte frykten for bioterror. I USA har alt militært personell derfor blitt vaksinert mot kopper. I tillegg finnes et frivillig program for helsearbeidere, som ellers kan regne med å være de første som blir utsatt om smitten spres på ny.

Laboratorier i USA og Russland har beholdt koppesmitte for forskningsformål, og for å kunne lage nye vaksiner om det skulle bli nødvendig.

Les mer

Den første vaksinen

Hva er en vaksine?

Tidslinje for vaksiner

(fra Wikipedia):

1796 Første koppevaksinen, den første vaksinen mot noen sykdom
1879 Første koleravaksine
1881 Første miltbrannvaksine (Anthrax)
1882 Første vaksine mot hundegalskap (rabies)
1890 Første vaksine mot stivkrampe (tetanus)
1890 Første vaksine mot difteri
1897 Første vaksine mot pest
1926 Første vaksine mot kikhoste (pertussis)
1927 Første vaksine mot tuberkulose
1935 Første vaksine mot gul feber
1937 Første vaksine mot tyfus
1945 Første vaksine mot influensa
1952 Første vaksine mot polio (poliomyelitt)
1954 Første vaksine mot japansk hjernebetennelse
1964 Første vaksine mot meslinger
1967 Første vaksine mot kusma
1970 Første vaksine mot røde hunder (rubella)
1974 Første vaksine mot vannkopper
1977 Første vaksine mot lungebetennelse (pneumonia)
1978 Første vaksine mot hjernehinnebetennelse (meningitis)
1981 Første vaksine mot hepatitt B
1985 Første vaksine mot HiB
1992 Første vaksine mot hepatitt A
1998 Første vaksine mot Lymes sykdom (borreliose)