Forskerne fra Harvard University har funnet ut at ølgjærsoppen er genetisk kodet til å ofre seg for fellesskapet, melder universitetet i et presseskriv.

Slik sosial oppførsel har ingenting med moral å gjøre. Det forskerne har avdekket, er et eksempel på genetisk koding av altruisme.

Samling i sentrum

Den selvoppofrende framferden kommer når gjærsoppen er truet. Én trussel kan være andre mikrober, en annen er alkohol.

I motsetning til øldrikkeren liker nemlig ikke ølgjærsoppen ”det sterke”. Den forsøker å beskytte seg mot giften ved å klumpe seg sammen.

Ølgjærsoppene i midten av klumpen er beskyttet, men slektningene som har havnet ytterst setter livet til. Ølbryggere kjenner godt til disse gjærsoppklumpene, som lager grums i bunnen av bryggepanna.

Egoistiske gener

Hvordan kan organismer ha gener som ber dem om å ofre seg for fellesskapet? Slike gener skulle jo være dødsdømte, fordi de ikke blir spredd.

Sosiobiologien gir svaret. Den er en ganske ung vitenskap, startet av den britiske evolusjonsbiologen William Hamilton på 1960-tallet. Sosiobiologien forsøker å kartlegge hvordan sosial oppførsel kan gi fordeler i evolusjonens ”survival of the fittest”.

Selv om det kan være bittert å innse det, handler ikke evolusjonen om å utvikle oss, individene. Den handler om å utvikle arvestoffet vårt.

Denne innsikten ble popularisert for et bredere publikum for første gang i boka ”The Selfish Gene” av Richard Dawkins.

Den enkelte levende skapning kan altså i noen tilfelle ofres, så lenge genet eller arvestoffet drar fordel av dette ved å bli spredd bedre. Individene er selvoppofrende, men genet er ”egoistisk”.

Grønnskjegg-effekten

Evolusjonsbiologene kaller prinsippet for ”grønnskjegg-effekten”. Tenk deg at du har mange små dverger med grønt skjegg. De har et spesielt gen – eller avestoff – som gir dem dette grønne skjegget.

Det er da lett for en dverg å kjenne igjen en annen dverg med det samme, grønne skjegget. Det betyr at også genene for det grønne skjegget har funnet en måte å gjenkjenne hverandre på.

For grønnskjegg-genet er det revnende likegyldig om dvergen Grumpy, Dopey eller Happy overlever. Det som er viktig, er at flest mulig dverger klarer seg. Det kan for eksempel skje ved at genene gir dvergene – eller gjærsoppene – beskjed om å klumpe seg sammen.

For gjærsoppene starter sammenklumpingen ved at de skiller ut et klebrig protein. Genet som koder for dette proteinet, er gjærsoppenes ”grønne skjegg”.

Nyttig også for medisinsk behandling

Forskere har ennå ikke påvist mange slike ”grønnskjegg”-gener i naturen. Derfor er funnene til forskerne fra Harvard University interessante for evolusjonsbiologer.

Forskningen kan også være nyttig for medisinsk behandling. Mange AIDS-syke eller pasienter som har gjennomgått transplantasjoner og kreftbehandling dør av infeksjoner forårsaket av gjærsopp.

Denne gjærsoppen klumper seg også sammen for å forsvare seg mot medisiner som skal bekjempe den. Ved å stanse denne sammenklumpingen vil det bli lettere for legene å behandle pasientene for slike gjærsoppinfeksjoner.

Forskningen publiseres i en artikkel i tidsskriftet Cell.

Referanse

Smukalla et al.: “FLO1 Is a Variable Green Beard Gene that Drives Biofilm-like Cooperation in Budding Yeast.” Publishing in Cell 135, 726–737, November 14, 2008. DOI 10.1016/j.cell.2008.09.037

Lenke

Tidsskriftet Cell