- TV-journalistikken føler seg truet av reality-konseptet, mener professor Bjørn Sørenssen (bildet) ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim.

Sørenssen jobber for tiden på et prosjekt som skal analysere norske reality-serier. Gjennom obdusering av serier som Campingliv og Hurtigruta skal han spore opp dokumentarfilmens kjennetegn og innflytelse på reality-konsepter.

Han mener påvirkninger også går andre veien, fra såkalt virkelighets-TV til dokumentarprogrammer.

Billig virkelighet

Årsaken er reality-programmenes beskjedne produksjonskostnader og gode seertall. Dette kan bli kritiske faktorer for den journalistiske dokumentaren, skal vi tro filmforskeren med spesialfelt innenfor dokumentargenren. Journalistiske idealer som sannhet og relevans kan bli utfordret av den kjappe og redigerte stilen til såkalt virkelighets-TV.

Infotainment

Trusler mot dokumentaren slik vi tradisjonelt kjenner den, kan samles under begrepet “infotainment”.

- Det kan se ut som at TV-kanalene mener vi som seere ikke kan bli fortalt noe nytt, uten samtidig å bli underholdt. Redselen for ikke å underholde, gjør formen viktigere enn innholdet, sier forskeren.

Dokumentaren beveger seg bort fra det representative og det relevante, og mot det sensasjonelle og irrelevante, ifølge Sørenssen.

- Man blir redd for normaliteten, mener han.

“Super Size Me” er et eksempel på den nye dokumentaren, hvor det er det personfokuserte og sensasjonelle - “hvor sjuk kan du bli av å spise kun hamburgere?” - som er det interessante.

Manipulering

Sørenssens forskningsprosjekt skal også se på mulige konsekvenser av den digitale revolusjonen for video- og filmproduksjon.

- Digital historiefortelling har et enormt potensial for manipulering, sier Sørenssen.

Sannhetsgehalten i tradisjonell film, var i stor grad knyttet opp mot filmens uavvendelighet - “a point of no return” - idet lyset traff filmen. Manipulering og filmtriks har selvsagt funnet sted helt siden fotografiet ble oppfunnet, men de digitale pikslene tilbyr uendelige muligheter for manipulering, med rimelig programvare som en hvilken som helst datakyndig person kan lære seg å bruke.

Manipulering er ikke nødvendigvis negativt. Animasjoner er viktige grafiske hjelpemidler for en mengde ulike dokumentarfilmer, som for eksempel for forskningsprogrammer.

Fiksjonalisering

- Men man må være på vakt overfor fiksjonaliseringen, sier han. Dette henspiller på det å konstruere gode historier ved å sette sammen urepresentative biter av en stor helhet. Råfilmen et kun et utsnitt av det som hendte - men i riktig rekkefølge og sammenheng - mens historien er en konstruert virkelighet.

Digital film koster ingenting, og redigeringen foregår mer effektivt og mye billigere enn hva tilfellet var med tradisjonell film.

Forholdet mellom råfilmopptak og ferdig dokumentarfilm er ifølge Sørenssen cirka 20:1, eller 20 timer med opptak blir kuttet ned til en time ferdig produkt. Det totale filmmaterialet blir ikke brukt til å skape et representativt utvalg av hva som faktisk skjedde under opptakene, men blir selektivt utplukket for å skape en historie og dramatikk som ikke nødvendigvis fant sted.

Deltakende Michael Moore

Tradisjonelt har fortelleren i journalistiske dokumentarer vært usynlig og redusert til en beskrivende fortellerstemme. Michael Moore har bidratt til å endre på fortellerrollen. Denne typen bruk av journalisten eller “etterforskeren” som en dramatiserende kraft, bringer inn noe av spillefilmens styrke.

Dette er en av grunnene til at Moores og andres dokumenterer har kinopotensial, men kan også flytte fokus fra hva dokumentaren egentlig vil fortelle.

Sammensmelting?

Sørenssen mener vi allerede nå ser tegn på sammensmeltingen av de to genrene. Forbrukerinspektørene på NRK er et faktaprogram, men viser i følge Sørenssen tendensen til infotainment, hvor sketsj-lignende innslag brukes for å skape dramatikk eller humor i noe som i utgangspunktet er et rent informasjonsprogram.

- Ikke enig

Lars Kristiansen er sjef for NRKs Faktaavdeling, som blant annet produserer dokumentarer. Han ser ikke tegn til en sammensmelting av reality-TV og journalistikk på TV.

- Jeg mener reality-TVs hang til å arrangere virkeligheten har minnet den klassiske dokumentaren på hvor viktig det er å ikke arrangere virkeligheten.

- Men jeg oppfatter også at reality-TV har gitt den klassiske dokumentaren en liten kilevink, sier han.

Han mener såkalt virkelighets-TV har lært programmer som for eksempel Faktor, at det like gjerne finnes en god story hos Jørgen Hattemaker som hos Kong Salomo.

Kristiansen kan imidlertid tenke seg at deler av dokumentarmiljøene kan komme til å adoptere reality-genrens kompetanse på konfliktfylt casting (rollebesetning) eller måtene å bruke konflikt som dramaturgisk motor på.

Naive oppfatninger

Professor Sørenssen ønsker å gjøre folk mer bevisste på hva dokumentar er.

- Det finnes en naiv oppfatning om hva dokumentarfilm er. Oftest er det “sannhet” som ligger fremst i bevisstheten hos studentene til Sørenssen når han spør dem om definisjonen av dokumentarfilm. Sørenssen mener folk flest forveksler “dokumentar” med “dokumentasjon”.

- Dokumentar er først og fremst fortelling, sier han. - Fiksing og triksing er dokumentaristens metoder, uten at det nødvendigvis er juks, sier Sørenssen.

“Digital Eye”

Sørenssens arbeid er en del av et større forskningsprosjekt, “Digital Eye: Documentary and Realism in the Age of Audiovisual Convergence”. Prosjektet er støttet av Norges forskningsråds program for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget innenfor IKT- og medieforskning.