Nylig ble boken “The Baltic Media World” lansert i Riga. Denne er et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom forskere ved Universitetet i Bergen (UiB) og en rekke andre universitet og høyskoler i Latvia, Estland og Lithauen.

Initiativet kom fra Latvia, og bakgrunnen er det store behovet for dokumentasjon og forskning på mediene i de unge baltiske nasjonalstatene.

Mens Lars Arve Røssland fra Institutt for Informasjons- og medievitenskap har sett på journalistikkens medie-etiske kjøreregler, eller mangelen på slike, har Hilde Arntsen ved samme institutt brukt Melodi Grand Prix som utgangspunkt for å si noe om etableringen av nasjonal identitet og europeisk felleskap.

Arntsen har sammenlignet finaleshowene i Tallin (2002) og Riga (2003) med seansen i Oslo Spektrum i 1996.

- Å vinne Melodi Grand Prix handler om mye mer enn musikalsk kreditt, det sees på som en stor mulighet for å gjøre landet sitt kjent som en del av Europa. Dette populærkulturelle fenomenet er en kommersiell arena hvor de geopolitiske diskusjonene kommer opp i dagen, sier Arntsen.

Norges kulturtabbe

Den europeiske finalen i Melodi Grand Prix har nok vært en av få anledninger hvor nordmenn blir minnet på at Baltikum er en rekke med enkeltstater.

Mangelen på kunnskap om de tidligere østblokklandene er påtrengende. Latviske borgere fikk for eksempel sjokk da de ble gjort oppmerksom på pauseinnslaget i den norske Melodi Grand Prix-finalen for to år siden.

De ansvarlige for innslaget som skulle illustrere finalebyen Riga, hadde lagt sin elsk på kosakkuniformer, balalaikaer og matrjoskadokker - alle elementer fra russisk kultur, som latvierne selv har et svært anstrengt forhold til.

Mens innbyggerne i Riga truet med å boikotte norske varer, beklaget NRK det inntrufne. “Vi forstår at det kan virke arrogant og historieløst” uttalte NRK-ledelsen.

Kulturelle stereotypier

- Det er veldig lett å redusere nasjonal identitet til kulturelle stereotypier. Det er vel også faren med åpningssekvensene på finaleshowet hvor vertslandene skal presentere seg selv.

- Både Norge og de baltiske landene er i utkanten av Europa, men mens sendingen fra Oslo vektla Norge som “annerledeslandet”, pekte Estland og Latvia på hvordan deres kultur allerede var en del av, og burde være en mer integrert del av Europa, sier Arntsen og peker på at disse landene kom inn i EU i fjor.

Vil bidra til det europeiske fellesskapet

Melodi Grand Prix er verken et EU-prosjekt eller et europeisk prosjekt, men et tv-show for medlemslandene i the European Broadcasting Union (EBU).

Derfor deltar Israel, og faktisk har også Marokko vært representert. EBU setter strenge krav til produksjonen, og det er lite handlingsrom for å sette sitt særpreg på showet. En av sjansene er altså åpningssekvensen hvor vertslandet introduserer seg selv.

I 2002 markedsførte Estland seg som eventyrlandet. Det ble vist korte dramatiseringer av kjent historier og kommentatorene pekte på at livet i Estland var som et eventyr.

Eventyr og humor

Dette ble fulgt opp med kommentaren “Estonian history is like a fairy tale, too, with a happy ending. Just like tonight’s show”. Den estiske sekvensen la også vekt på å fronte landet som urbant og moderne og viste blant annet scener fra en hektisk nattklubb.

Latvia valgte på sin side å lage en humoristisk vri, og her var åpningssekvensen animert.

- Ved å vise frem fantasifulle figurer i en morsom sekvens fikk de understreket at de hadde mye kreativitet å by på til det europeiske fellesskapet, sier Arntsen.

Hyllet revolusjonen

Mange i Vest-Europa har rynket på nesen av det “slaviske” preget som de mener Melodi Grand Prix har fått etter at øst-europeiske land kom med.

Britene har også ytret ønske om å opprette en ny slagerkonkurranse, til tross for at regelverket nå er slik at de fem største markedene, deriblant England, er sikret plass i finalen hvert år, uavhengig av poengplassering.

I årets finale i Kiev var 11 av 24 deltagerland gamle østblokkstater. Mer enn 1,4 millioner nordmenn så tv-showet der Ukraina, som fersk Grand Prix-nasjon, brøt tvert med tradisjonell turistmarkedsføring og heller benyttet sjansen til å hylle revolusjonen.

Oransj revolusjon

Oransje var offisiell finalefarge og president Viktor Jusjtsjenko deltok i prisoverrekkelsen. Presidenten pekte også direkte på Grand Prix’ politiske rolle, da han i følge Klassekampen uttalte at seieren i denne europeiske slagerfestivalen var en medvirkende årsak til hele den oransje revolusjonen.

- Vi følte at Europas folk forsto Ukraina, støttet oss og kunne relatere til oss. Grand Prix-seieren initierte Ukrainas år i Europa som endte med den oransje revolusjonens triumf, skal han ha sagt.

Men selv om man kan se tegn på at den internasjonale slagerfestivalen tillegges nye verdier som absolutt ikke har noe med kitch og glamour å gjøre, er det fremdeles EBU som sitter med makten.

De skal for eksempel ha grepet inn og krevd at teksten til Ukrainas bidrag, som var en kampsang fra revolusjonen, skulle endres.

Kamparena for ulike kulturer

Hilde Arntsen avsluttet Grand Prix-prosjektet før årets finale, men mener at hendelsene i Kiev er nok et eksempel på at de internasjonale finalene i Melodi Grand Prix kombinerer det populærkulturelle og det kommersielle med geopolitiske intensjoner og tolkninger på en interessant måte.

- I et underholdningsshow mange har et anstrengt forhold til, er det ikke bare nasjonale stereotypier som blir tydelige, men også brytningsforholdet mellom tilsynelatende tannløs underholdning og politiske intensjoner.

- Melodi Grand Prix blir på denne måten et utstillingsvindu der vertsnasjonene viser seg fram, men gjør det på måter som forsøker å tjene kommersielle og politiske interesser. Det blir på denne måten en kamparena mellom ulike kulturer, eller kulturdefinisjoner, i det nye Europa.