Superhelter og forskningsangst

Superhelter er mer enn kappefetisj og truser utenpå buksa. Supermann, Hulken og X-Men viser vårt blandete forhold til forskning, mener sosiolog Simon Locke ved Kingston University.

Published
"Supermann - romvesen med kjempekrefter."
"Supermann - romvesen med kjempekrefter."

- Superheltfortellingene er ?science fantasy’, en form av science fiction, og vitenskap er en av hjørnesteinene i superhelt-universet, sier dr. Simon Locke, sosiolog ved Kingston University i Storbritannia.

Han er en tegneserie-entusiast som har forsket på dette området de siste 20 årene.

Optimistisk Supermann

Locke har etter årelang serielesning funnet at våre holdninger til vitenskapelige framskritt lurer under overflaten i fortellingene. Selve urhelten Supermann, som dukket opp i 1930-årene, bygger på et optimistisk vitenskapssyn, mener sosiologen.

- Særlig i den opprinnelige utgaven ble han skildret som et høyt utviklet og avansert menneske. Dette var basert på ideer om overmennesker og eugenikk som var populære på den tiden - noe som selvfølgelig endret seg med nazismen og andre verdenskrig.

Supermann var et romvesen fra planeten Krypton, som fikk superkrefter da han kom til jorda. Da tegneserien dukket opp på 1930-tallet var rakettprogrammer og romforskning eksotiske, mystiske forskningsfelter.

- På denne tiden ante ikke folk hva som ville skje når mennesker forlot jordatmosfæren. Supermanns styrke og usårbarhet ble sett som et eksempel på hvordan mennesker kunne utvikles hvis forskere kom seg ut i rommet, sier Locke.

- Figuren symboliserte det positive potensialet med romforskning - men folk var også redde for konsekvensene.

Mutert kjernefysiker

Etter at den første atombomben var sluppet og USA og Sovjetunionen utviklet egne atomvåpenprogrammer, varte det ikke lenge før kjernefysikk og radioaktivitet dukket opp i serieheftene.

"Kjernefysiker mister hemningene og laboratoriefrakken."
"Kjernefysiker mister hemningene og laboratoriefrakken."

Den supersterke og supergrønne Hulken kom på markedet i 1962, og var en mutert utgave av kjernefysikeren Bruce Banner etter at testingen av en “gammabombe” gikk galt.

- I dette tilfellet blir potensialet og kreftene man får tilgang til gjennom forskning skildret som et problem, sier Locke.

Vitenskap eller magi

Locke får delvis medhold i sine teorier fra Lois Gresh og Robert Winberg, forfatterne av “The Science of Superheroes” (les omtalen av boka). Superheltene får sine evner enten fra vitenskapelige fenomener eller magi, avhengig av strømninger i samtiden, mener de.

- I 1950-årene ble vitenskap sett som løsningen på verdens problemer, og de fleste superhelter var barn av avansert teknologi. I 1970-årene førte motkultur-revolusjonen til en økning i magiske og overnaturlige helter, hevder de i boka.

Mer miljø og genetikk

"Simon Locke."
"Simon Locke."

I vår tid er genetikk og miljøproblemer blitt mer aktuelt, både i virkeligheten og i superheltfortellingene, mener Simon Locke.

- For eksempel var X-Men, en gruppe mutanter etter radioaktiv bestrålning, opprinnelig en av ?atomalder-seriene’ fra 1960-tallet. Den ble imidlertid mer populær i 1980-årene, da genetikk også var blitt mer aktuelt i samfunnsdebatten.

Lockes neste prosjekt blir å undersøke skildringen av gale vitenskapsmenn i tegneseriene.

- Seriene er fylt med disse figurene og deres motstykker, de ?gode vitenskapsmenn’ som redder dagen, sier han.

Og førstemann under lupen blir Supermanns erkefiende Lex Luthor - som startet karrieren som en skikkelig Dr. Evil for 70 år siden.