Mutantene i X-Men er Darwins evolusjonsteori i praksis og Supermann er sterk fordi han omdanner solenergi, ifølge to nye bøker som anvender vitenskapelige teorier på superheltene.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Som guttunge og ivrig tegneserieleser grublet jeg mye over hvordan gammastråler kunne gjøre en puslete forsker til den grønne giganten Hulk, eller hvorfor Supermann var usårbar bare fordi han kom fra en annen planet. Jeg var åpenbart ikke den eneste som tenkte på dette.
I bøkene The Science of Superheroes og The Science of Superman bruker forfatterne teorier og begreper fra bl.a. fysikk, biologi og kjemi i forsøk på å løse ovenfor nevnte mysterier. Problemstillingene er: Kan superhelter eksistere, og hva er de vitenskapelige forklaringene på kreftene deres? (Endelig!)
Bestrålingens gleder
The Science of Superheroes er skrevet av Lois Gresh og Robert Weinberg, og omtaler flere av de mest kjente heltene:
? Dr. Bruce Banner kunne umulig blitt til Hulk ved å bli utsatt for radioaktive gammastråler i bombeforsøket sitt, slik det er skildret i tegneserien. Strålene ville tvert imot ha drept ham. Hvis Banner i stedet hadde satset på kjemi og biologi, kunne han muligens fått til en slik transformasjon ved eksperimentell bruk av anabole steroider. Den grønne hudfargen kunne han fått ved å teste det isolerte manet-genet EGFG, som ble brukt av franske forskere i forsøket med kaninen Alba.
? Peter Parker ble til Spider-Man da han ble bitt av en radioaktiv edderkopp (i filmen var den genmanipulert). De muterte kreftene har derimot lite til felles de vi finner hos ekte edderkopper, som er verken spesielt raske eller sterke. Men jaktedderkoppene har i alle fall utmerkede feste- og klatreevner.
? Mutantene i X-Men er derimot “mer enn mulig; de er ganske sannsynlige i fremtiden,” skriver forfatterne. Mutasjonene har gitt dem superkrefter som gjør at de overlever i kamp med alskens superskurker. Helt i tråd med Darwins evolusjonsteori.
Pingpong-teorien
Duoen Gresh og Weinberg er gjennomgående kritisk til heltenes skapelseshistorier, og konkluderer med at superseriene er mer preget av teknobabbel enn vitenskap. I det siste kapitlet forlater de superheltsjangeren, og hyller i stedet Donald-tegneren Carl Barks. De eksotiske miljøene og fantastiske innretningene i seriene hans hadde ofte forbilder fra virkeligheten.
I en historie fra 1949 viste han hvordan Donald og nevøene hevet en båt ved å fylle den med pingpong-baller. 25 år senere hevet den danske vitenskapsmannen Karl Kroeyer et frakteskip i Persiagulfen ved å pumpe det fullt av polystyrenskum (med luftbobler). Ideen fikk han fra Barks’ historie, og han fikk ikke patent på metoden fordi den allerede var offentliggjort i serien.
Supermann
Mark Wolvertons bok The Science of Superman fokuserer kun på Supermann. Clark Kents alter ego har superkrefter fordi han er et utenomjordisk og mer utviklet vesen fra planten Krypton, og fordi gravitasjonen på Jorden er mye mindre enn på hans hjemplanet. Gresh og Weinberg mener det betyr at Kryptons masse ville være så stor at planeten er umulig ut ifra alminnelige fysikkprinsipper.
Wolverton forsøker å vise at heltens usårbarhet, styrke, supersyn og evne til å fly i det minste er teoretisk mulig. Hovedforklaringen er at solstrålingen på Krypton, som er annerledes enn på Jorden, gjennom evolusjon har ført til at beboerne kan absorbere og konvertere solenergi. Superkreftene er altså drevet av fotosyntese!
Superheltene er nok mest et småabsurd pedagogisk grep som forfatterne har brukt for å lokke oss gjennom korte innføringer om alt fra nevrologi til relativitetsteori. Særlig The Science of Superheroes er en lettlest og underholdende bok, som gir oss følelsen av å ha lært litt når vi først har kommet oss igjennom. Og i samme slengen har vi altså fått avklart et par av barndommens mysterier.
The Science of Superheroes av Lois Gresh og Robert Weinberg John Wiley & Sons, 2002 200 sider ISBN 0-471-02460-0
The Science of Superman av Mark Wolverton ibooks, 2002 256 sider ISBN 0-7434-5273-9
