- Kompleksiteten forsvinner. Verden framstår klarere enn verden faktisk er. Borgerne mister innsikt og bredde og trening i å akseptere at virkeligheten er et samlingssted for motsetninger og usikkerhet, skriver Anki Gerhardsen.
- Kompleksiteten forsvinner. Verden framstår klarere enn verden faktisk er. Borgerne mister innsikt og bredde og trening i å akseptere at virkeligheten er et samlingssted for motsetninger og usikkerhet, skriver Anki Gerhardsen.

Spisse budskap er ofte alt som står igjen når forskningen treffer dagspressen

KRONIKK: Forskningens tvesyn kolliderer med journalistikken på et eksistensielt grunnlag. Hva skal vi gjøre med det?

Published

«Det skulle ha fantes et samlingssted, der man fikk nyhetssaker om samme sak, presentert side ved side fra forskjellige nettsteder. Så kunne man enkelt sammenligne påstander og kilder.»

Sitatet er et hjertesukk fra en avisleser. Det er hentet fra Aftenpostens kommentarfelt i august, rett under min egen kronikk om debattklimaet i Norge. Relasjonen og konflikten mellom journalistikk og kunnskap, påstander, fornemmelser og faktisk forskning var en sentral del av min tekst, og ble skrevet som et svar på en mediefortelling om et debattklima som syder av hat og eskalerende ondskap.

Mitt mål var ikke å underkjenne alvoret i det netthatet som finnes, men å poengtere at forskningen gir et langt mer moderat inntrykk av omfang og utbredelse.

Umulig å gi én sann historie

Hjertesukket i kommentarfeltet oppsummerer derfor langt på vei problemet: En sterk sak fenger og fanger leseren. Følelser settes i sving, men nyansene får ofte dårligere betingelser. For verden er som kjent sammensatt og kompleks.

Ved å rette skarpt lys mot ett punkt, faller mye annet i skyggen. Det er umulig å gi én sann fortelling om noe som helst. Det er bare «et samlingssted» av ulike og ofte motstridende fragmenter som kan gi et vagt inntrykk av virkeligheten inntil nye forklaringer dukker opp.

Dette er kjente fraser for forskningen, men et krevende utgangspunkt for journalistikken. Ikke fordi vi ikke etterstreber seriøsitet og meningsmangfold, men fordi journalistikk ofte er hendelsesdrevet, og sensasjon et viktig nyhetskriterium. Djevelen befinner seg dessuten et par steder til. Delvis i begrepsparet vinkling og casing, delvis i mediehusenes økonomiske krise.

Falske nyheter og forskningsformidling

I anledning Forskningsdagene 2018 har Forskingsrådet invitert forskere og samfunnsdebattanter til å skrive om hvordan forskning formidles i en tid der medielandskapet er i stadig endring og der fakta og viten synes å være under press.

Forskningsdagene er en nasjonal festival med mange hundre arrangementer på ca.100 steder i Norge mellom 19. – 30. september. Forskning knyttet til oppvekst er tema for årets festival. Festivalen arrangeres i år for 24. gang

Dramaturgien bak en «god sak»

For å forklare begrepsparet vinkling og casing kan den såkalte romkvinnesaken få fungere som et eksempel.

Reportasjen, som ble sendt på lørdagsrevyen for noen år siden, handlet om en kulturkollisjon mellom norsk rettsvesen og romfolkets tradisjoner. Det var en sterk fortelling, og i sentrum stod en romkvinne som var idømt fengselsstraff for det mange oppfattet som livsstil. Saken traff seerne, slik den ofte gjør når en minoritet mener seg utsatt for undertrykkelse. Men historien var mer kompleks enn som så. Den samme kvinnen hadde også medvirket til voldtekt av sin egen 13 år gamle datter. Offeret var altså også en overgriper.

Dette visste redaksjonen som jobbet med saken, men for ikke å komplisere fortellingen, unnlot de å trekke dette inn i reportasjen.

NRK fikk massiv kritikk da forholdet ble kjent, og har også oppriktig beklaget. Saken er et uvanlig grovt eksempel på dårlig skjønn, men det er samtidig en interessant beretning om hvordan dramaturgien må være på plass for å bygge det vi i journalistikken kaller en «god sak».

Temaet var storsamfunnets relasjon til en minoritet, vinklingen var fengselsstraff for kulturforskjeller, og caset, altså sakens ansikt, var kvinnen. For at ansiktet skal fungere må det vekke publikums evne til identifikasjon. Noen vi kan føle med, leve oss inn i og forstå. Da må caset være rent. Det kan ikke være både godt og ondt, antagonist og protagonist. Vi trekker gjerne inn andres synspunkter i en oppfølgingssak, men da er rollene utdelt og publikums forståelse av hvem de skal heie på etablert.

Mistillit kan spre seg

Den samme dramaturgien, den samme rene delingen av virkeligheten, ser vi om og om igjen: Sensasjon, skarp vinkling og et ansikt som matcher. Den forskeren som vil fange en journalists oppmerksomhet bør derfor ta innover seg hva denne holdningen til virkelighetsskisser og formidling krever, og veie mulighetene nøye opp mot kostnadene.

For det er god grunn til å anta at en del av forakten og hatet mot mediene trigges nettopp av den dramaturgien og det begrepsparet som er beskrevet her, og mistillit kan som kjent spre seg. Fire av ti nordmenn mener at forskningsresultater er preget av forskernes egne politiske oppfatninger. Kanskje fordi nyansene, konteksten, oppdragsgiver og forskningens betingelser så ofte forsvinner når resultatene treffer dagspressen. Det er altså vanskelig farvann, men det er enda verre med medieøkonomien.

Undersøkende journalistikk under press

Den vanligste stillingsbetegnelsen for en journalist i Norge i dag er allrounder. I alle andre redaksjoner enn de relativt store, jobber de aller fleste med alt mulig. Det betyr en velutviklet evne til å stille spørsmål, men begrenset mulighet til dyp og omfattende innsikt.

Til tross for at samfunnet blir mer høykompetent og spesialisert, opererer journalistikken i bredden. En viktig grunn til at det er sånn, er at redaksjonene krymper. Medieøkonomien er så dramatisk forverret at det er stadig færre journalister som kan jobbe lenge med materialet sitt. Adresseavisen har eksempelvis kvittet seg med 24 redaksjonelle medarbeidere på bare halvannet år. Også i de mest ressurssterke mediehusene er den undersøkende og tidkrevende journalistikken under voldsomt press, noe som gjenspeiles i så vel rapporten fra Mediemangfoldsutvalget som støtteordningene til Fritt Ord.

For forskernes situasjon kan det slå begge veier. Et spisset budskap, en klar fortelling, en pakke med tall og funn og en lett vinklet pressemelding vil ha svært gode betingelser for gjennomslag, og det er ikke engang sikkert det følger kritiske spørsmål med på lasset.

På den andre siden: Forskernes funn kan plukkes for å bekrefte vinklingen i en sak forskeren ikke kjenner seg igjen i. Journalistene trekker inn det som passer, og gir ingen eller begrenset plass til forbehold og divergerende studier. Noen ganger fordi de ikke vil komplisere fortellingen, men aller mest fordi de ikke har oversikt, bakgrunnskunnskap eller tid nok til å sette seg grundig inn i feltet.

Et ubetinget onde

For borgerne er begge mulighetene et ubetinget onde. Kompleksiteten forsvinner. Verden framstår klarere enn verden faktisk er. De mister innsikt og bredde og trening i å akseptere at virkeligheten er et samlingssted for motsetninger og usikkerhet.

Vi har lært dem å lete etter enten godt eller enten ondt, og nå er det dessverre paybacktime:

Enten er innvandring farlig eller så er innvandring en berikelse. Enten er alle klimaendringene menneskeskapt, eller så har ikke mennesket noe som helst med saken å gjøre. Enten er all forskning uten bindinger eller så er alt kamuflert politikk.

Vi må finne en ny form. Og vi må gjøre det før mistillit og forakt fortrenger både journalistikken og kunnskapens verdi.

Oppdatert 20.09.2018: Teksten er oppdatert for å få med at NRK beklager romkvinne-saken.