Kronisk utmattelse (ME) rammer tusenvis av mennesker i Norge.
Vi vet fortsatt lite om hva sykdommen skyldes, men forskning har vist at den kan utløses av infeksjoner. Mange har fått ME i etterkant av kyssesyken, en virusinfeksjon forårsaket av Epstein-Barr-viruset.
Men slett ikke alle som får kyssesyken, ender opp med ME. Hva er det som skiller de som får utmattelsessykdommen fra de som går fri? Kunnskap om slike forskjeller kunne gi oss hint om hvilke mekanismer som ligger bak ME.
Nå publiseres resultatene fra en norsk studie som ser på nettopp dette.
Tolkes forskjellig
Resultatene viser noen små ulikheter i immunsystemet mellom de som ble friske og de som fikk ME og annen utmattelse, men ikke nok til å forklare den dramatiske forskjellen i symptomer.
Professor Vegard Bruun Bratholm Wyller, som har ledet studien, mener resultatene støtter hypotesen om at ME skyldes en overfølsomhet i hjernen, hvor signaler fra omverden overtolkes fordi nervesystemet er i konstant alarmberedskap.
Professor og barnelege Kristian Sommerfelt mener derimot at resultatene bare viser at deltagerne med mye symptomer etter kyssesyken oftere fikk langvarig utmattelse, og i noen tilfeller ME.
– Overfølsomhet i hjernen ble ikke undersøkt i denne studien, sier han til forskning.no.
Nesten halvparten fikk utmattelse eller ME
Wyller og kollegaene hans rekrutterte en gruppe på rundt 200 unge mennesker mellom 12 og 20 år, som nettopp hadde fått påvist kyssesyken. I tillegg huket de inn en gruppe unge som ikke hadde kyssesyken. Alle ungdommene ble fulgt opp seks måneder senere.
Deltagerne svarte på spørreskjema om symptomer og forskerne tok flere ulike prøver som kunne si noe om ulikheter, for eksempel i immunsystemet eller hormonbalansen.
Etter seks måneder hadde 91 av deltagerne fått utmattelse. 26 av dem oppfylte de såkalte Fukuda-kriteriene for ME. Litt færre – 19 deltagere – hadde ME etter de strenge Canada-kriteriene.
Bare små fysiske forskjeller
Deltagerne med utmattelse hadde en rekke kroppslige symptomer som var sterkere enn hos de uten utmattelse. Dette dreide seg for eksempel om symptomer på infeksjon, hjertebank, ekstrem utmattelse etter små anstrengelser og sterkt ubehag ved å være i oppreist stilling.
Men i blodprøvene var det bare svært små forskjeller i alle gruppene. Både mellom ungdommer som hadde hatt kyssesyke og som ikke hadde det, og mellom deltagere med kyssesyke som ble friske og deltagere som fikk langvarig utmattelse eller ME.
Disse små ulikhetene i blodet kunne ikke forklare det store spriket i symptomer.
Måling av kyssesykevirus i kroppen tydet heller ikke på at deltagerne med utmattelse hadde en sterkere infeksjon.
Forsker og barnelege Kristian Sommerfelt har jobbet med barn med ME i flere tiår. Han mener den nye undersøkelsen er solid.
– Dette er et grundig arbeid, sier han til forskning.no.
– Det er viktig at vi driver en redelig jakt på årsaker, og denne studien har bidratt til det, men uten å finne noen årsak.
Mangler sikre tegn
Studien føyer seg inn i rekken av undersøkelser som sliter med å finne klare og entydige ulikheter mellom friske og personer med ME.
En rekke studier har vist små forskjeller mellom grupper av friske og ME-syke, for eksempel i immunsystemet og metabolismen. Men det har ikke lykkes forskerne å finne såkalte biomarkører – altså prøver som tydelig skiller den enkelte ME-pasienten fra friske.
I mange tilfeller er det heller ikke mulig å si om forskjellene mellom gruppene er årsaken til sykdommen, eller om de er resultat av den.
Nylig presenterte amerikanske forskere en mulig biomarkør, men funnet må bekreftes før vi vet noe sikkert.
Denne mangelen på klare svar åpner for svært ulike tolkninger av forskningen på feltet.
Mener det er styrt fra hjernen
– Overordnet tyder dette på at ME og kronisk utmattelse handler om hvordan hjernen oppfatter kroppen, ikke hvordan kroppen er, sier Wyller, og sammenligner med kronisk smerte:
– Man kan ha veldig vondt uten at man finner noe i kroppen. Det handler om hvordan nervesystemet reagerer.
Forskningen på smerte har vist at nervesystemet kan endre seg, for eksempel etter en fysisk skade, slik at det begynner å oppfatte signaler på en annen måte. Det bygges rett og slett om slik at andre signaler – som berøring eller varme og kulde – plutselig oppfattes som smerte i stedet.
Det er mye som tyder på at graden av smerte du kjenner kan være minst like avhengig av hvordan hjernen reagerer som hva slags påkjenning du utsettes for fysisk.
Andre studier har vist at vanlig utmattelse etter trening også er styrt mer fra hjernen enn fra musklene. Når toppidrettsutøveren kollapser på mållinja, og har tatt ut alt, er det i virkeligheten fortsatt kraft igjen i musklene, men hjernen sier stopp.
Wyller mener det er slike mekanismer som ligger bak ME. At hjernen på en eller annen måte har hengt seg opp i konstant alarmberedskap, hvor normale signaler fra omverden overtolkes.
For ham er mangelen på klare forskjeller i immunsystemet en støtte til denne hypotesen.
– Jeg er ganske overbevist om at funksjonelle endringer i hjernen spiller en nøkkelrolle, noe som innebærer at psykologiske prosesser har betydning, sier han.
Liten tro på opphengt hjerne
Sommerfelt ser det på en helt annen måte.
Han mener det ikke finnes støtte i god forskning for synet om at ME skyldes at hjernen setter kroppen i konstant alarmberedskap, selv om hypotesen ikke kan utelukkes.
En tidligere grundig studie fra Wyllers forskningsgruppe taler imot ideen, mener Sommerfelt. Her fikk ME-pasienter stoffet clonidine – som demper stressreaksjoner. Det viste seg imidlertid at stoffet ikke ga mindre utmattelsessymptomene.
Sommerfelt mener funnene fra den nye studien er forenlige med mange hypoteser om årsak, inkludert Wyllers hypotese.
Han syntes likevel det er klart mer sannsynlig at kyssesyken påvirker immunsystemet, som igjen endrer reguleringsmekanismer som omfatter hjernen. Dette kan skje på svært komplekse måter som ikke ble fanget opp av målemetodene i denne studien, mener Sommerfelt.
– På dette vanskelige området foregår det bred internasjonal forskning, uten at man har fått noe gjennombrudd så langt. Slike refleksjoner er ikke tilstrekkelig drøftet i artikkelen, sier Sommerfelt, som fortsetter:
– Jeg mener det er svært usannsynlig at en sykdom med så langvarige og tunge symptomer som strengt definert ME skyldes sensibiliseringsmekanismer i hjernen av den typen Wyller beskriver.
Vil endre hjernen via samtaleterapi
Ulikhetene mellom de to fagfolkene gjenspeiler seg i meningene de har om hvordan sykdommen kan behandles.
Wyller mener også at rent kroppslige mekanismer spiller en viktig rolle, og at ulike mekanismer kan lede til ME.
– Dette er ikke annerledes enn i andre sykdommer, som hjertesykdom. For noen er det genene som er den største årsaken, mens for andre er det livsstil, sier han.
– Men jeg er skeptisk til en rent biomedisinsk tilnærming til ME. Tilgangen til å endre hjernen er kanskje vel så god via samtaler som via medikamenter, sier han.
Uenighet om kognitiv terapi
Wyller mener flere studier viser at kognitiv adferdsterapi har god virkning.
Det dukker også opp historier i mediene om mennesker som har kommet seg av ME ved hjelp av kognitiv behandling. Organisasjonen Recovery Norge har samlet rundt 50 vitnesbyrd fra mennesker som opplevde å bli friske av ME etter å ha brukt psykologiske metoder.
– Hjernen er plastisk, og dette burde være gode nyheter for pasientene, sier Wyller.
Men ikke alle ME-pasienter har god erfaring med denne typen behandling.
I ME-foreningens brukerundersøkelse fra 2013 oppga omtrent en tredel av de 1100 deltagerne at de har prøvd kognitiv terapi. Det store flertallet opplevde ingen positiv effekt. Noen oppga at de ble verre.
– Mestringsstrategier er viktige
Barnelege Sommerfelt er ikke enige med Wyller i at kognitiv terapi fungerer bra på strengt definert ME.
– Vi har ikke støtte for at det er noen effektiv behandling. Noen har nytte av kognitiv terapi eller andre mestringsstrategier, men ikke mange, sier han.
Sommerfelt er likevel helt enig i at et rent biomedisinsk perspektiv er uheldig ved nærmest alle sykdommer, særlig kroniske og tunge sykdommer som ME.
– Mestringsstrategier er svært viktige.
Barnelegen mener det er sannsynlig at en del pasienter med utmattelse som faller utenfor de strenge kriteriene for ME, kan ha symptomer på grunn av årsaker som kan behandles godt med kognitiv terapi.
– Men her er det viktig å ikke blande epler og pærer.
– En gammel solid tradisjon innen medisin bygger på at sykdommer og tilstander man ikke forstår først bør defineres strengt forskningsmessig, fordi det minker sjansen for at man egentlig undersøker flere forskjellige sykdommer eller årsaksmekanismer.
Internasjonal uenighet
Hvorfor tolker fagfolkene det eksisterende forskningsmaterialet så forskjellig?
– Jeg tror dette viser at forskning alltid skjer mot et bakteppe av egne oppfatninger, sier Wyller.
Og fenomenet gjelder slett ikke bare norske forskere. Det er stor uenighet blant fagfolk i mange land. Dette gjenspeiler seg i påfallende ulik offisiell informasjon om behandling.
NHS, de britiske helsemyndighetene, anbefaler kognitiv adferdsterapi og gradert opptrening – et tilpasset treningsopplegg som tar sikte på å øke aktivitetsnivået over tid.
Nettsiden til de amerikanske helsemyndighetene, CDC, advarer derimot om for mye aktivitet. De skriver i stedet at pasientene bør unngå krasjene som kommer med for mye fysisk og psykisk anstrengelse, og heller forsøke å finne et nivå der de holder seg stabile.
Hos CDC er kognitiv terapi knapt nevnt. Det dukker bare opp som et redskap for å behandle angst og depresjon, dersom en pasient har dette i tillegg til ME.
Trolig kan bare mer og sikrere kunnskap samle sidene i synet på hva ME skyldes og hvordan sykdommen skal behandles.
Referanse:
M. S. Kristiansen m. fl., Clinical symptoms and markers of disease mechanisms in adolescent chronic fatigue following Epstein-Barr virus infection: An exploratory cross-sectional study, Brain, Behavior and Immunology, April 2019. Sammendrag.
Vi avsluttet debatten i kommentarfeltet 10.6.19.
