Bølgene går høyt rundt ernæring.

I medier og allmenne fora står frontene steilt mot hverandre i kampen om hva som er den riktige kosten. Tilhengere av lavkarbo-dietten, veganisme eller steinalderkosthold hevder alle de har svaret.

Men denne feiden herjer ikke bare blant lekfolk. Også forskere er dypt uenige med hverandre. Bare tenk på diskusjonene rundt fett i kosten.

Etter å ha gått igjennom forskningen på feltet, konkluderer både American Heart Association og en arbeidsgruppe av norske eksperter med at vi må spise mindre mettet fett.

Men det finnes også mange forskere som ser noe helt annet i de samme dataene. De mener forskningen peker mot at mettet fett slett ikke tetter blodårene slik tidligere antatt og at kostrådene om fett aldri burde vært gitt.

Mye av grunnen til uenigheten, er at det er svært vanskelig å skaffe utvetydig kunnskap om hvordan stoffer i maten vår påvirker helsa.

Sårbar for påvirkning

For det første er fordøyelsen og omsetningen i kroppen en uhyre komplisert prosess som vi fortsatt ikke helt forstår. Og for det andre er det umulig for forskerne å gjøre de forsøkene de egentlig trenger for å komme til bunns i saken.

Når vi har med mennesker å gjøre, kan vi ikke sette opp langvarige, nøye kontrollerte forsøk der vi tester virkningen av enkeltstoffer. I stedet må vi sette vår lit til dyrestudier, relativt kortvarige eksperimenter med en hel masse forstyrrende faktorer, eller observasjonsstudier som ikke kan svare på hva som førte til hva.

Som om ikke det var nok, gjør hvert enkelt stoff eller matvare ofte bare en liten forskjell. Den kan kanskje øke eller minske faren for en sykdom med noen få prosent. Dermed blir det enda vanskeligere å finne klare sammenhenger.

Alt i alt gjør dette ernæringsforskningen sårbar for andre typer påvirkning, mener John Ioannidis fra Stanford University. Han er professor både innen medisin og statistikk, og er kjent for å ha avdekket alvorlige problemer innen forskningen.

• Les mer fra De Nasjonale Forskningsetiske komiteene: 97 prosent av legemiddelstudier støtter sponsoren
• Les mer: Har atferdsforskning tendens til å overdrive?

Personlige interesser

Når så mye er uklart, øker risikoen for at både forskningsprosessen og tolkningen av resultatene påvirkes av forskernes personlige og økonomiske interesser, skriver Ioannidis og kollegaen John Trepanowski i en meningsartikkel i det medisinske tidsskriftet JAMA. 

Derfor mener de at det blir enda viktigere at forskerne oppgir alle mulige interessekonflikter i forskningsartiklene sine.

De to argumenterer for at dette er spesielt viktig nettopp innen ernæringsfeltet, fordi interessen for forskningen på dette feltet er så stor i befolkningen, og fordi feil potensielt kan gjøre stor skade.

Industrien er ikke alt

Det er slett ikke nytt å snakke om interessekonflikter i ernæringsforskningen. Men fokuset har vært for smalt, ifølge Ioannidis og Tremanowski. Ernæringsforskere har måttet oppgi om de har koblinger til matindustrien eller legemiddelindustrien. Og det er det gode grunner til.

Det ikke slik at alle industrisponsede undersøkelser er upålitelige, påpeker forskerne. Men samtidig finnes det flere eksempler på at koblingen har vært uheldig.

Studier har for eksempel vist at bindinger mellom forskere og sukkerindustrien har vært med på å nedtone negative helseeffekter ved sukker.

Men andre typer interessekonflikter kan også være viktige, mener Ioannidis og Tremanowski.

En forsker som har skrevet populærvitenskapelige bøker om kosthold, vil for eksempel kunne tjene på at forskningsresultater støtter budskapet i bøkene.  

Personlig overbevisning kan påvirke

Det trenger heller ikke bare handle om penger, skriver Ioannidis og Trepanowski.

Forskere kan også påvirkes av sterke normer i familie, kultur eller religion. Det samme gjelder hvis forskeren selv er forkjemper for et visst kosthold. Det er viktig at også slike forhold kommer fram i forskningsartiklene.

– Leserne bør få vite om en forfatter er sterk tilhenger av veganerkosthold, Atkins-dietten, glutenfritt kosthold, en diett med mye animalske proteiner, spesielle typer kosttilskudd og så videre, dersom dette kostholdet er diskutert i artikkelen, skriver de, men advarer samtidig:

Dette betyr ikke at forskningen er lite troverdig. Tvert imot bør det styrke en forskers troverdighet at vedkommende oppgir mulige interessekonflikter.

Støtter Ioannidis

Kjetil Retterstøl er professor og overlege ved Lipidklinikken ved Oslo universitetssykehus og medlem i Nasjonalt råd for ernæring. Han har ofte uttalt seg i mediedebatten om mettet fett.

Retterstøl støtter Ioannidis’ oppfordring.

– Jeg synes dette er veldig bra, men langt fra tilstrekkelig, skriver han til forskning.no.

Førsteamanuensis Simon Dankel ved Universitetet i Bergen er også enig.

Dankel og kollegaene hans forsker selv på ernæring, og publiserte i 2016 resultater som viste at kost med mye mettet fett ikke så ut til å være skadelig. Her beskrevet på UiBs nettsider. 

– Jeg er helt enig i at ernæringsforskere bør oppgi sine mulige interessekonflikter i langt større grad, også når det gjelder sterke personlige kostholdspreferanser, sier han.

– En forsker som for eksempel er vegetarianer av miljømessige eller religiøse grunner vil også kunne tolke data mer i favør av plantemat, og tone ned motargumenter. Når vi vet at en forsker favoriserer et bestemt kosthold så kan det gjøre oss mer skeptiske.

– Ikke stort problem

Professor Birger Svihus ved NMBU har forsket på ernæring både hos dyr om mennesker. Han har engasjert seg i den offentlige debatten om kosthold, og gjentatte ganger kritisert Ernæringsrådets kostanbefalinger. I tillegg har han utgitt flere bøker om kosthold.

Svihus mener også at utspillet til Ioannidis har noe for seg. Han tviler imidlertid på at interessekonflikter hos forskerne er et stort problem.

– Jeg er ofte sterkt uenig i mine kollegaers syn på sunt kosthold, men jeg tror ikke de ulike meningene skyldes sammenblanding av fag og personlige interesser, sier han.

Må vite om svakhetene i forskningen

Både Svihus og Retterstøl tror det er svært viktig å være klar over svakhetene som ligger i dette forskningsfeltet.

­– Det viktigste er erkjennelsen av at ingen studier på ernæring har en beviskraft på linje med dobbeltblinde medikamentstudier. Derfor vil det aldri komme ernæringsstudier av typen “game changers”, som man av og til ser med nye medikamenter, skriver Retterstøl.

Kort sagt: Vi vil trolig aldri få studien som en gang for alle viser at mettet fett er skadelig, eller ufarlig.

Da må vi lage konklusjoner og råd til folk basert på tolkninger av forskningen vi tross alt har. Retterstøl mener det beste er å forholde seg til de store konsensusuttalelsene, som rådene fra American Heart Association eller Ernæringsrådet.

Svihus argumenterer imidlertid for at dette blir alt for unyansert.

Må ta høyde for at folk er forskjellige

– Problemet er at ekspertgruppene ikke er flinke nok til å definere hva slags forhold de legger inn som forutsetning for rådene, sier han til forskning.no.

En gruppe matvarer blir generelt karakterisert som bra eller dårlig for helsa, men på hvilken måte?

– De burde presisert: I dette rådet er vi opptatt av å redusere risiko for hjertesykdom. Eller; dette rådet er rettet mot de som ikke har diabetes.

Svihus mener kostrådene i mye større grad må ta høyde for at det er betydelige forskjeller mellom folk. De gir god veiledning til flertallet, men det er også ganske mange som ikke bør følge disse rådene, sier han.

– 10 til 20 prosent av befolkningen har for eksempel en dårlig blodsukkerregulering og får problemer med det høye inntaket av karbohydrater som kostrådene anbefaler.

Svihus mener hele lavkarbo-bevegelsen har vokst fram på grunn av dette.

Mange er blitt skeptiske

– Folk med nedsatt glukosetoleranse har oppdaget at de blir friske hvis de spiser mindre karbohydrater. Og så lager de en bevegelse som anbefaler lavkarbo til alle. De lager alternative råd som stemmer for dem, men ikke for alle.

• Les mer: Kan diabetes 2 kureres med lavkarbo?

Svihus mener slike tilfeller ender med svekket tillit til kostråd som i utgangspunktet er gode for mange. Dersom anbefalingene ble mer nyanserte, ville vi kanskje unngå dette, sier han.

Mer nyanserte råd kan kanskje også formidle noe av kompleksiteten i dette feltet til folk flest. Muligens kan det hjelpe folk til å forstå hvorfor forskerne ikke er entydige i tolkningene sine.

– Jeg tror mange er blitt skeptiske til ernæringsforsking med så mange motstridende rapporter i media, sier Dankel fra Universitetet i Bergen.

– Skepsisen vil nok ikke bli mindre om det kommer tydeligere fram at mange forskere har betydelige interessekonflikter. Men jeg tenker først og fremst at mer åpenhet vil gjøre det vanskeligere å fremme synspunkter med sviktende vitenskapelig grunnlag.

Referanse:

J. P. A. Ioannidis, J. F. Trepanowski, Disclosures in Nutrition Research – Why It Is Different, JAMA, desember 2017.