Tilsetningsstoffer blir tilsatt maten for å øke holdbarheten, erstatte sukker, gi en bestemt smak, konsistens eller farge.

E–nummer er den europeiske måten å katalogisere tilsetningsstoffer i maten på.

Masterstudent i kjemi, Bjarte Aarmo Lund dro en tur på matbutikken for å sjekke hvilke e-stoffer som finnes i vår julemat. Og fant overraskende lite.

– Jeg fant blant annet konserveringsmiddelet E 250 – natriumnitritt. Det er et veldig omdiskutert tilsetningsstoff. Grunnen er at den i store doser kan være giftig. Men det er det samme stoffet som vi får når vi røyker pinnekjøtt, forklarer Lund.

Stoffet er veldig effektivt mot giften botulinumtoksin som gir matforgiftning.

Det handler om dosering

Andre omdiskuterte e-stoffer er benzoater, blant annet natriumbenzoat E-211. Den hemmer vekst av gjær og muggsopp, og til dels bakterier.

Aarmo Lund fant også den i julematen.

- Benzoater finnes det mye av i naturen. Blant annet er molter og tyttebær fulle av benzoater. Og de skilles ut i urinen, så de hoper seg ikke opp i kroppen din.

I store mengder kan benzoater også hemme for veksten hos barn under tre år. Men Bjarte Aarmo Lund er ikke særlig bekymret. Alt handler om dosering.

- I små mengder så utgjør ikke e-stoffene stor fare. Myndighetene regulerer doser etter gjennomsnittskostholdet. Har du et kosthold som bare består av lyselilla godteri så får du et problem. Og ikke nødvendigvis med e-stoffene.

Mange er skeptiske til e-stoffene, særlig hvis de er fremstilt syntetisk i et laboratorium.

– Enkelte opplever sågar e-nummersystemet som en konspirasjon til å skjule giftstoffer. Men det er egentlig bare en forenkling av kompliserte kjemiske forbindelser. Og syntetisk fremstilte stoffer er ikke farligere enn de naturlig forekommende, forsikrer kjemistudent Bjarte Aarmo Lund.

Her er hva han fant på sin juletur i butikken:

Gløgg:

E150 er et fargestoff som ofte tilsettes drikkevarer og sauser for å gi dem mørkere og dypere farge. I enkelte gløggtyper finner vi blant annet E150a – som er vanlig karamellisert sukker. Men man kan også finne E150c som er sukker karamellisert ved hjelp av ammoniakk.

– Ammoniakk er en base som hever pH-en på sukkerlaken. Dette fører til at karamelliseringen ved oppvarming av laken går fortere. Ammoniakk fordamper av seg selv og er ikke farlig i små mengder, sier Aarmo Lund.

Julesylte:

Konserveringsmiddelet E262 (natriumacetat) finner man blant annet i julesylte. Dette er en salt av eddiksyre som har eget nummer - E260. Eddiksyre er den viktigste organiske syren som forekommer i naturen. Den gjør næringsmidler surere og senker pH-verdien så mye at vekst av gjær og bakterier blir hemmet.

– Men det er begrenset hvor mye eddiksyre du kan ha i et produkt før forbrukere syns det er uakseptabelt, mener Bjarte Aarmo Lund.

For å balansere surheten blir de basiske acetater som E262 brukt som syreregulatorer; de gjør en smak som er for sur mildere.

Rødkål :

E412 er nummeret på fortykningsstoffet guarkjernemel som man blant annet finner i rødkål. Den utvinnes av frøene til den tropiske guarplanten og kalles også for plantegummi.

Det er billig og enkelt å bruke, løser seg lett og raskt i kaldt vann og danner en tyktflytende oppløsning. Guar passerer tarmen uten å bli tatt opp i kroppen.

Juleleverpostei:

E300 (askorbinsyre) finner man i juleleverpostei. Den kjenner man kanskje bedre som vitamin C. Vitaminet brukes veldig mye fordi det er en antioksidant, det vil si at den forhindrer at leverposteien harskner og forandrer farge.

– Man kan nesten bruke ubegrensede mengder av vitamin c i maten. Får du for mye i deg så skilles det bare ut i urinen, sier Aarmo Lund.

Svisker:

Enkelte typer tørket frukt, som svisker, aprikoser og rosiner, konserveres ved bruk av E220. Et annet navn på stoffet er svoveldioksid – en gass som man vanligvis forbinder med forbrenning av olje og kull.

Svoveldioksid motvirker for eksempel at farger, vitaminer og aroma blir nedbrutt av kontakt med surstoff.

E220 er en av mange e-stoffer som av myndighetene har fått en øvre dose for akseptabel daglig inntak. Den er satt til 0,7 milligram per kilogram kroppsvekt.