Manglende matsikkerhet truer liv

Dårlig kontroll og infrastruktur i u-land truer verdens sjømatforsyning. Matsikkerheten til milliarder av mennesker står i fare, mener internasjonalt forskernettverk.

Publisert
(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Om forskergruppen

Forskergruppen som Frank Asche og Atle Guttormsen er med i, er ledet av professor Martin Smith ved Duke University’s Nicholas School of the Environment.

Arbeidet støttes av the National Center for Ecological Analysis and Synthesis ved University of California at Santa Barbara.

- Vi trenger tiltak som kan sikre den økologiske balansen i fiskerinæringen globalt, sier professor Frank Asche fra Universitetet i Stavanger.

Asche er sammen med professor Atle Guttormsen fra UMB med i et internasjonalt nettverk av 20 ledende økonomer, havforskere og økologer.

De tar til orde for økt hjelp til utviklingsland for å forvalte fiskeriressurser, og øremerkete tiltak for å bygge ut en bærekraftig infrastruktur som kan bedre matvaresikkerheten på verdensbasis. Asche, Guttormsen og nettverket har nylig publisert en artikkel om temaet i tidsskriftet Science.

Viktig inntekt

– Sjømat er en viktig, men ofte oversett komponent når det kommer til matsikkerhet i et globalt perspektiv, sier Guttormsen til umb.no.

Sjømat er en viktig proteinkilde for nærmere tre milliarder mennesker. Også økonomisk er fisk og skalldyr svært viktig. Sjømat er verdens mest eksporterte matvare og 560 millioner mennesker er avhengige av inntekter fra fiskeriindustrien.

For utviklingslandene gir eksport av fisk og skalldyr større inntekter enn kaffe, te, kakao, tobakk, gummi, kjøtt og ris til sammen.

Disse landene drar nytte av handelen ved å eksportere verdifull sjømat til utviklede land, samtidig som de importerer sjømat av lavere kvalitet og pris. Differansen bruker de på å kjøpe andre varer og tjenester.

Truer fiskebestand

En utfordring er imidlertid at disse landene ofte mangler lover, regler og institusjoner som sikrer at ressursene deres forvaltes på en bærekraftig måte.

Atle Guttormsen er tilknyttet Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved UMB (Foto: Håkon Sparre)
Atle Guttormsen er tilknyttet Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved UMB (Foto: Håkon Sparre)

For eksempel kan manglende systemer for fiskekvoter og hvilke fangstmetoder som er lovlige å bruke, føre til overfiske. Dårlig kontroll på samfunnets infrastruktur og økonomi er også en trussel mot den økologiske balansen.

Mange steder i verden er fiskebestander truet, oftest på steder hvor sammenbrudd i fiskeriet vil få alvorlige konsekvenser for befolkningen.

Fiskeoppdrett kan løse mange problemer når det gjelder matsikkerhet, men også her må man ha regelverk og kontrollmyndigheter for å sikre at produksjonen skal bli økologisk bærekraftig.

Mange dårlig rustet

- I en ideell verden styrer hvert land sine ressurser på en god måte, og handelen med sjømat bidrar til økonomisk vekst på verdensbasis. Men slik er ikke verden akkurat nå. En stor del av importen kommer fra utviklingsland som ikke nødvendigvis er rustet til å forvalte ressursene sine bærekraftig, sier professor Asche.

Sammen med 18 kolleger har de to norske professorene studert de kompliserte miljømessige, politiske og økonomiske faktorene som truer tilgangen til sjømat og livsgrunnlaget for millioner av mennesker.

Forskerne påpeker at bærekraftig fiske og oppdrett har en kostnad, og den må vises i prisen på matvarene som eksporteres til rikere land.

- Prisen på sjømat bør derfor reflektere kostnaden av å vedlikeholde økosystemet i de landene der fangsten eller innhøstningen foregår, sier Guttormsen til umb.no.

Tre tiltak

I Science-artikkelen diskuterer forskerne tre ulike tiltak:

Frank Asche jobber ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging, Universitetet i Stavanger. (Foto: UiS)
Frank Asche jobber ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging, Universitetet i Stavanger. (Foto: UiS)

Handelspolitiske grep, som importforbud og toll, kan brukes til å straffe land som ikke holder en viss standard for bærekraftig havbruk.

- Dette er imidlertid ganske grovkornet skyts. På kort sikt risikerer du å skade de menneskene som er mest sårbare, sier Asche.

Private tiltak, som for eksempel miljømerking, kan være et alternativ.

En utfordring er at man ikke vet om mange nok vil betale mer for bærekraftig sjømat. En annen risiko er at forbrukere i rike land går over til å kjøpe andre billigere sjømatvarer i stedet. Dette vil drive prisen opp på mat som de fattigste i verden er avhengige av.

Forskerne går derfor inn for en tredje løsning, nemlig å bruke mer bistandspenger på bærekraftig infrastruktur i utviklingsland. Det kan være å øremerke u-hjelp til riktig fiskeutstyr, bedre lederskap, bærekraftige oppdrettsanlegg eller lignende.

Bedre matsikkerhet

Med slike tiltak vil rike land kunne bedre matsikkerheten, økobalansen og sjømathandelen uten å forårsake kortsiktige problemer for produsenter eller forbrukere.

- Vi foreslår ikke at utviklingshjelp for bærekraft skal erstatte andre hjelpeprogrammer som bidrar til matsikkerhet. Vi sier bare at dette er en mulighet som ofte blir oversett, sier Frank Asche.

Referanse:

Smith mfl: Sustainability and Global Seafood, Science 12 February 2010:
Vol. 327. no. 5967, pp. 784 - 786. Summary