Ikke alt på steinaldermenyen høres like lekkert ut. Det til tross for at steinalderfolket, som mange i våre dager, var glade i sjømat.

- Marint, marint, marint, sier zoolog Anne Karin Hufthammer (bildet) på Bergen Museum. Og da mener hun ikke nødvendigvis varer vi finner i butikkens ferskvaredisk.

- Blåstål og rødnebb, berggylt, og en del små torsk. Altså typiske arter som barn fisker fra bryggekanten i dag. I tillegg også noe makrell. Akkurat det er spesielt interessant, fordi det viser at de bodde her om sommeren. Makrell er jo en art man ikke finner her inne i den kalde årstiden.

Unikt funnsted

Hufthammer holder for tiden på med å analysere funn fra utgravningene i Sævarhelleren ved Herand i Hardanger. Et helt unikt funnsted, der beinrester helt fra 9000 år tilbake er svært godt bevart.

- Det som gjerne skjer andre steder, er at regnet forsurer jorden, slik at beinrestene rett og slett forvitrer og forsvinner i løpet av et par hundre år. Men i dette tørre miljøet er de uvanlig godt bevart, forklarer arkeolog Knut Andreas Bergsvik.

Han har i to år ledet utgravningene under helleren. Der er det knusktørt året rundt. Og den kalkrike bergarten i fjellet, fyllitt, bidrar til å bevare skjell- og beinrestene. I tillegg bidrar helleren i seg selv til å skjerme restene fra vær og vind. Resultatet har blitt et unikt innblikk i steinalderdietten.

Og dømt ut fra funnene i Hardanger, var sjømat svært så populært.

- Det er faktisk litt overraskende, så langt inne i fjorden. Det er forståelig at folk ute ved kysten livnærte seg av det de fant i fjæra. Men her inne skulle du tro at de også hadde god tilgang på landdyr, sier Hufthammer.

Vanskelig å fange dyr

Forskerne vet ikke hva som er årsaken til at steinalderfolket bygget dietten sin først og fremst rundt fisk og skalldyr som blåskjell, strandsnegl og litt kamskjell.

- Men det var ikke nødvendigvis slik at det var så mange dyr som vandret rundt på den tiden. Rovdyrbestanden holdt antallet nede, og steinalderfolket hadde kanskje ikke så lett for å fange dem. Det er jo ikke slik at man bare kan sette seg bak en stein og kaste seg over dem heller.

Noe kjøtt ble det likevel. Forskerne har blant annet funnet bein fra både villsvin, bjørn og elg under helleren. Ja, du leste riktig - elgen var nemlig fast innslag på Vestlandet før hjorten kom hit.

Men de store dyrene var neppe hverdagskost. Og de ble behandlet på en måte som forbløffer forskerne.

Knuste bein i småbiter

- Bare se her, sier Hufthammer og finner frem en pose med bittesmå beinrester i. En gang har de vært store elgknokler, men steinalderfolket knuste dem til små biter. Noe etterkommerne deres, for eksempel i bronsealderen, slett ikke gjorde.

- Vi vet ikke hvorfor de behandlet dem slik. Kanskje var det måten de tilberedte den på, eller kanskje var utnyttelsesgraden mye større. Men vi finner generelt at beinmateriale fra eldre steinalder alltid er mer finknust enn det som var vanlig senere. Jo yngre funnet er, jo større er beinfragmentene.

Foruten disse store pattedyrene, er det også rester etter ekorn og mår å finne under helleren.

- Akkurat disse dyrene ble kanskje først og fanget for pelsens skyld. Men jeg tror nok steinalderfolket spiste det de kom over. Funn fra andre steder har for eksempel vist at fuglearter som anses å være dårlig mat i dag, som hegre og skarv, ofte var på middagsbordet i den yngre steinalderen.

- Men det har vi ikke funnet her, og det er ikke uventet. Vi vet fra før at de spiste lite fugl i eldre steinalder, og det finner vi også svært lite av i Sævarhelleren.