Det mener førsteamanuensis Mette Bjørndal ved Institutt for foretaksøkonomi ved NHH i Bergen. På en europeisk energikonferanse, European Energy Markets in Transition, som åpnet på Norges Handelshøyskole (NHH) i dag, lanserer hun en ny modell for økonomisk regulering av distribusjons- og regionalnett.

Må være med å betale

Med dagens lave fornyelsestakt vil det ta 100 til 200 år til hele nettet er fornyet. Oppgraderingen har gått så sent at SINTEF Energiforskning har sammenliknet driften av nettet som å vandre langs kanten av et stup.

Hard utnyttelse av nettet fører til økt risiko for feil, og dersom overføringene må begrenses, fører det til dyrere strøm for kundene.

De siste årene har verden sett svært omfattende strømavbrudd på grunn av høyt press på nettet. For to år siden lå store deler av USA i mørke. Strømmen i mange av de store byene forsvant, og strømavbruddet spredte seg over hele kontinentet.

Det amerikanske strømovervåkningsbyrået mente at strømnettet brukes på måter det ikke ble laget for. Også i Norge risikerer vi strømavbrudd som kan sette liv og helse i fare.

Utviklet modell for reinvesteringer

På konferansen skal Bjørndal presentere modellen som beskriver hvordan nettleien, det vi betaler for transport av strøm, må øke for å gjøre nettselskapene i stand til å fornye nettet.

Foredraget “Regulation of Electricity Distribution: Issues for Implementing a Norm Model” er basert på et forskningsprosjekt ved SNF, et arbeid Bjørndal har gjort sammen med professor Thore Johnsen, førsteamanuensis Endre Bjørndal og professor Trond Bjørnenak, alle fra NHH.

- Forskningsprosjektet er knyttet til den delen av strømkundenes regning som ikke er “konkurranseutsatt”, det vil si ikke selve kraftprisen, men nettleien. Overføring av strøm er betraktet som naturlig monopol, og den inntekten hvert enkelt nettselskap kan ta fra sine kunder er regulert av NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat). Det arbeides med ny reguleringsmodell fra 2007 og vårt arbeid er knyttet til dette.

Skiller mellom kostnader

Modellen omfatter distribusjons- og regionalnett, altså ikke “motorveiene” som Statnett opererer og i all hovedsak eier. Det er en normmodell som skal gi nettselskapene insentiver til å effektivisere drift og investeringer.

- Vår modell skiller mellom kostnader knyttet til kundehåndtering og kostnader for drift, vedlikehold og eierskap av selve overføringsnettet. Modellen innebærer at nettselskapene får en standardkostnad per kunde for kunderelaterte oppgaver og en differensiert, på grunn av ulike geografiske rammebetingelser, prosentsats av nyverdi for å dekke nettrelaterte kostnader.

- Et viktig poeng er at dette etter alt å dømme er en økonomisk riktigere vurdering av kapitalkostnadene, fordi anleggene synes å ha tilnærmet konstant produktivitet over mesteparten av levetiden, forklarer Bjørndal.

Riktige insentiver

Hovedelementene i reguleringsmodellen som foreslås, kan beskrives ut fra følgende tre perspektiver: Normerte inntekter, inntektsnivå og tidsprofil.

En grunnleggende målsetning med reguleringsmodellen er at systemet bør gi riktige insentiver med hensyn til drifts- og investeringsbeslutninger, herunder fremme en effektiv organisering av de enkelte selskapene og av bransjens selskapsstruktur.

- Ved å benytte normerte kostnader for å bestemme nettselskapenes inntekter, det vil si at inntektene ikke er avhengig av egne regnskapsførte kostnader, kan man oppnå en insentivriktig regulering, sier Bjørndal.

- Det forutsetter imidlertid at selskapene også straffes hvis de leverer for dårlig kvalitet.

Mer dynamisk og attraktiv

Et annet grunnleggende krav til reguleringsmodellen er at systemet bør gi en konkurransedyktig avkastning på investert kapital og tilstrekkelig finansiell mulighet til å gjennomføre gode investeringer.

Nivået på selskapenes normerte inntekter bør bestemmes slik at vi får en dynamisk og attraktiv bransje, med tilgang til både kapital og menneskelige ressurser.

For det tredje foreslår modellen en omlegging av de nettrelaterte kostnadene i inntekstrammen, noe som vil endre tidsprofilen på den regulerte inntekten.

Nærmere bestemt foreslås det å benytte realannuitet basert på nyverdi ved fastsettelsen av kapitalkostnadene, og et tilsvarende grunnlag for fastsettelsen av drifts- og vedlikeholdskostnader.

Nettkapital

På denne måten er det ikke behov for å vurdere anleggenes alder, og normen fastsettes utelukkende basert på (normert) nyverdi for det aktuelle forsyningsområdet.

- Lineære regnskapsmessige avskrivninger kan gi betydelige temporære regnskapsmessige overskudd, eller underskudd, for mange bedrifter.

- En stor andel av kostnadene i nettvirksomheten er knyttet til nettkapital. Investeringer i nettkapital har svært lang levetid, og tidsprofilen på kompensasjonen for investert kapital blir derfor et viktig element i reguleringsmodellen.

- Fordi investeringer, drift og vedlikehold til dels er substituerbare aktiviteter som kan være innbyrdes avhengige over tid, og dessuten vanskelig å separere regnskapsmessig, anbefales det at man utarbeider normer som ser disse i sammenheng.

Intet orakel

- Hva er det største problemet i modellen?

- Hadde vi hatt et analyseverktøy av “orakel-typen”, som kunne fortalt oss hva som var den økonomisk optimale dimensjonering og utvikling av nettet over tid i et gitt forsyningsområde, kunne vi bestemt en perfekt normert inntekt for hvert enkelt selskap, sier Bjørndal.

- Det er selvsagt ikke mulig å komme frem til et slikt perfekt system, og problemstillingen er derfor snarere om vi kan finne en enklere modell som ikke er 100 prosent treffsikker, men som likevel er treffsikker nok.

Nettleien vil øke

- Men mange vil mene at nettleien er høy nok i dag?

- Med vår modell vil nettleien øke på kort sikt ettersom vi går over fra å dekke kapitalkostnader basert på bokførte verdier og lineære avskrivninger, til en metode med realannuitet basert på nyverdier.

- Imidlertid vil nettleien også øke i dagens modell når selskapene reinvesterer og får en høyere bokført verdi på sin nettkapital. Bjørndal mener det er vanskelig å si eksakt hvor mye nettleien vil stige.

- Endring av inntektenes tidsprofil vil øke nettleien, mens en normering av nettanleggenes nyverdier vil virke motsatt vei og sikre at effektivitetsgevinster deles mellom kunder og nettselskap.