Straks de lukter trøbbel, får de selskaper til å melde til konkurransemyndighetene, slik at de kan søke om straffeamnesti. Det sier professor Maarten Pieter Schinkel.

Flere karteller kunne vært avdekket, mener den nederlandske forskeren. I høst deltok han på en internasjonal konferanse ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Her deltok også Joseph E. Harrington jr., professor ved Johns Hopkins University i USA. Harrington regnes for å være en av verdens fremste akademiske kartelleksperter.

– La meg snakke for USA. Når amerikanske konkurransemyndigheter er inne og jobber med en sak, er de svært aggressive. Problemet er den generelle politikken, ikke om de er aggressive nok, sier Harrington.

Et kartell består av to eller flere selskaper som i fellesskap fastsetter høye priser og begrenser konkurransen.

– Det fører til at kunder og forbrukere betaler en kunstig høy pris. De store kartellene håver inn milliarder, og samarbeidet foregår på tvers av landegrenser og verdensdeler.

Mye strengere straffer

Harrington mener straffenivået, både i USA og Europa, er altfor lavt. Strengere straff ville avskrekket flere.

– Bøtene som ilegges selskapene, kunne vært tøffere. Selvfølgelig har det enkelte land mulighet for å gi høyere bøter. Spørsmålet er om det er vilje til å gjøre det. Når straffenivået også ligger lavt, virker heller ikke det avskrekkende.

Han trekker fram saken mot Hoffman- LaRoche fra 1999, der det verdensledende legemiddelfirmaet innenfor vitaminsegmentet ble dømt i USA og ilagt en bot på 500 millioner dollar (se faktaboks).

– Det amerikanske justisdepartementets retningslinjer for straff lå på mellom 1,3 og 2,6 milliarder dollar. Kanskje departementet var fornøyd med å oppnå historiens største bøtelegging, spør Harrington.

Selskapet må sparke folk

Han mener at næringslivet selv heller ikke lever som de lærer.

– Spørsmålet er om ledelsen faktisk ønsker at selskapets antitrustprogram skal virke. Vi må undersøke hvilke konsekvenser det har fått for karrieren når en leder bidrar til og
deltar i kartellvirksomhet.

– Før selskaper sparker ansatte som deltar i et kartell, har de egentlig ikke vist at de tar dette på alvor, sier Harrington.

Professor Maarten Pieter Schinkel mener vi trenger mer aggressive detektiver og høyere bøter.

– Det jeg mener, er at de må ha et team som består av mistenksomme folk, i langt større grad enn tilfellet er i dag. Konkurransemyndighetene er frikoblet fra næringslivet og har anledning til å granske økonomien med mer sofistikerte metoder.

Schinkel har spesialisert seg på kartellvirksomhet, og som jurist og økonom er han leder for senteret ACLE (Senter for juss og økonomi) i Amsterdam. Han er meget kritisk til hvordan myndighetene verden over jakter på karteller.

– Næringslivet er kynisk, og jurister vet hvordan de skal utnytte systemet med lempning, og det gjør de.

Advokater flys inn

– Når et selskap er i faresonen og det er risiko for at myndighetene skal avsløre kartellvirksomhet, dukker advokatene opp med søknadsskjema om lempning. Det finnes advokater som flyr verden over for å redde selskaper fra millionbøter og direktører fra fengsling.

– Straks de lukter trøbbel for et selskap, er de på plass for å melde seg til konkurransemyndighetene – slik at de kan søke om straffeamnesti, forteller Schinkel.

Han mener konkurransemyndigheter ikke gjør nok for å finne karteller.

– Myndighetene lener seg godt tilbake og slapper av og venter på at lempningssøknader skal komme inn.

– I noen av medlemslandene ser vi også en ikke ubetydelig politisk påvirkning på bøtene. I Nederland er det klare bevis for at medlemmene i et stort kartell innenfor bygg og anlegg ikke fikk de bøtene de fortjente, sier han.

– Hvordan kan karteller og kartellmedlemmer lettere bli oppdaget?

– Det er mange måter å gjøre det på. Som en start skulle de hatt et team som leste avisene, bare det ville ha hjulpet, sier Schinkel.

– Og lempningsprogram er én måte å få has på karteller?

– Ja, men en kan ikke lene seg på dette i for stor grad. Hvis konkurransemyndighetene gjør det, vet selskapene at sannsynligheten å bli oppdaget som følge av kartelletterforskning er nær null. Så lenge selskapene unngår at noen søker om lempning, vil de i så fall gå fri.

Cowboymentalitet i Norge

Lars Sørgard, professor ved NHH og sjeføkonom i Konkurransetilsynet 2004–2007, forteller at i en periode hadde vi disse mistenksomme folkene som Schinkel etterlyser, her i Norge.

– Fra tidlig på 1980-tallet hersket det nærmest en cowboymentalitet i det som het Prisdirektoratet, som var forgjengeren til Konkurransetilsynet. Enkelte i direktoratet gikk utenfor alle vanlige regler og rutiner – jurister får helt vondt i magen når de hører hva de gjorde – men de avslørte mange karteller.

– Fra 1985 til 2005 ble et trettitalls karteller avdekket. Det er svært mye. Men de brukte utradisjonelle metoder, sier Sørgard.

– Gikk de for langt?

– Ja, juridisk sett gikk de for langt. Én sak falt for eksempel fra hverandre fordi en av
etterforskerne en kveld hadde gått på et vitne for å snakke med vedkommende før han
skulle vitne i retten. Da dette kom fram, falt denne saken fordi metodene lå i gråsonen.

I dag holder Konkurransetilsynet seg innenfor lover og regler, mener Sørgard.

– Men hensynet til personvern og menneskerettigheter innebærer at det er tyngre å avsløre ulovlig prissamarbeid. Det er vanskeligere å finne karteller. De har blitt flinkere å skjule seg, og det er i praksis blitt mer begrenset hva myndighetene kan gjøre på grunn av vanlige rettsregler.

– Ordningen med lempning er jo snill. Noen melder seg selv og de andre medlemmene i kartellet og slipper selv bot?

– Noen vil se på dette som negativt, som premiering for tysting. De tyster på andre i kartellet.

– Det høres ut som om du synes dette er moralsk problematisk?

– Jeg synes det er bra at vi har dette systemet. Du får avslørt en del karteller,
men jeg ser poenget i det Schinkel sier, at konkurransemyndighetene lener seg tilbake og ikke bruker nok ressurser på selv å spore opp karteller.

– Risikoen er at myndighetene blir passive, og hvorfor skal da bedriftene melde seg?

Strengere straff for verstinger

– Hardere straffer vil gjøre lempningsprogrammet mer effektivt, sier Schinkel.

Sørgard er enig i at vi må ha høyere bøter hvis systemet skal bli mer effektivt. Spørsmålet er om myndighetene er fokusert på avskrekkende effekt.

– Bøtenivået må opp i Norge. Det er for lavt i dag, synes jeg. Vi burde hatt noen profilerte saker med høye bøter, så høye at myndighetene måtte gått til retten for å forsvare dem og dermed statuere at dette er alvorlig.

– Men da må en selvsagt først ha noen store saker, hvor det er riktig å ilegge store bøter, sier Sørgard.

Et kartell med røtter i Norge ble sprengt i USA for åtte år siden. Da sa tankrederiet Odfjell seg skyldig i ulovlig prissamarbeid i kjemikalietankmarkedet, etter at Stolt Nielsen hadde søkt om lempning.

Etter et forlik fikk Odfjell cirka 300 millioner kroner i bot, og to ansatte måtte i fengsel.

– Hvis de hadde gått til retten, ville sannsynligvis flere havnet i fengsel og boten ville blitt flerfoldig ganger større.

Mange selskaper setter i gang interne program for å hindre ulovllig samarbeid, noe som er svært bra, mener Sørgard, som legger til:

– Jeg tror det kan være bedrifter som driver fasadepussing. Det ser fint ut, men reelt sett mener de det ikke. Det er eksempler på at personer som er dømt for å ha vært med i kartellvirksomhet får gode karrierer i ettertid.

– I Odfjell-saken ble en av de dømte kort tid etterpå toppsjef i Fredriksens tankrederi Frontline. Da ble det sagt at rederiet hadde undersøkt nøye i markedet om dette ville skape reaksjoner, men ansatte vedkommende, så det har tydeligvis ikke skapt reaksjoner, avslutter Sørgard.