Bedre datering av marine prøver

Norske forskere har funnet en bedre og mer presis metode for radiokarbondatering av marine prøver. Mange vil ha nytte av dette ettersom det hvert år dateres om lag 200 000 arkeologiske og geologiske prøver rundt om i verden.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"En sedimentprøve fra Vestlandet. Den inneholder planterester som er blåst på havet og marine skjell. Prøven viser også to ulike tidsperioder, yngre Dryas hvor klimaet var kaldt og den etterfølgende varmeperioden Preboreal. "




Den forbedrede metoden ble i dag presentert i en artikkel i det anerkjente amerikanske tidsskriftet Science.

- Det er utrolig mange innen arkeologi og geologi som driver på med radiokarbondatering av marine prøver. Hvis man kan øke presisjonen på målingene, så vil det være veldig bra, sier førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, Stein Bondevik.

Han er hovedforfatter av artikkelen.

Bondevik anslår at det finnes om lag to hundre laboratorier rundt om i verden som driver med radiokarbonmåling av marint materiale.

Hvis hvert av disse laboratoriene daterer cirka 1000 prøver i året, så vil det dreie seg om rundt 200.000 prøver i året.

Daterte overflatevann i Nord-Atlanteren

Radiokarbondatering av materiale fra hav og sjø byr på sine utfordringer og det viser seg at det er mye mer å ta hensyn til enn man først trodde.

Stein Bondevik og hans forskerkolleger har målt radiokarbon (14C)-alderen til overflatevannet som sirkulerte i Nord-Atlanteren fra 11 000 til 14 000 før nåtid. Det er første gang det blir gjort.

"Et marint havbasseng for 11 000 - 14 000 år siden. Planter som gjennom fotosyntesen har tatt opp karbon fra atmosfæren og marine skjell som har tatt opp karbon fra sjøvannet, faller til havbunnen."




For å få dette til har de tatt målinger av unike sedimentprøver fra to marine basseng på Vestlandet.

Prøvene inneholdt både fragmenter fra planter som gjennom fotosyntesen har tatt opp karbon fra atmosfæren og marine skjell som har tatt opp karbon fra sjøvannet.

Ved å måle innholdet av den radioaktive isotopen 14C i planterestene og de marine skjellene, kunne forskerne bestemme forskjellen i radiokarbon (14C)-alder mellom atmosfæren (planterestene) og overflatevannet i havet (skjellene).

Dermed fant de også alderen på det som en gang var overflatevann.

Varierte med klimaendringene

En av konklusjonene deres er at radiokarbonalderen til sjøvannet har variert med klimaendringene i Nord-Atlanteren. I kalde tider økte den målte alderen, mens den sank med så mye som 300 år i varme perioder.

"I dag er det marine bassenget blitt til en myr. Ved å bore etter sedimentprøver og deretter radiokarbondatere både plantene og skjellene man finner i prøven, kan man avgjøre alderen til sjøvannet tilbake i tid."




Årsaken til dette tror forskerne er at i kalde perioder strømte det mindre mengder varmt og godt ventilert vann nordover i Golfstrømmen.

I tillegg økte også utbredelsen av sjøis, og den hindret utveksling av karbon mellom atmosfæren og havoverflata.

Mer presis justering

Å vite at radiokarbonalderen kan svinge med klimaendringer, er viktig når man skal justere alderen om til kalenderår. I dag skjer denne justeringa ved bruk av en global kurve.

Tidligere har man nemlig basert seg på at radiokarbonalderen til alt havvann går konstant bakover i tid. Bondevik og hans medforfattere viser altså at det ikke er tilfelle.

Derfor må forskere i framtida bruke regionale og tidsavhengige kurver for å gjøre denne justeringa riktig.

Gjør de det, vil altså metoden for å datere marint materiale bli mer presis.

Powered by Labrador CMS