Det er et mål om å øke nasjonal matproduksjon i Norge. Men er vi i stand til å nå målet? (Foto: Heine Schjølberg)
Det er et mål om å øke nasjonal matproduksjon i Norge. Men er vi i stand til å nå målet? (Foto: Heine Schjølberg)

Flaskehalser for økt matproduksjon

Økt matproduksjon basert på norske ressurser er en kjent målsetting i norsk landbrukspolitikk. Men er vi i stand til å innfri målet?

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text

I Gjemnes kommune i Møre og Romsdal har næringen selv tatt tak i utfordringen. Siden år 2000 har kommunen hatt en nedgang i antall søkere om produksjonstilskudd, antall drøvtyggere, produksjon av både kjøtt og melk og jordbruksarealer i drift.

Nå har Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget i kommunen inngått et samarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Målsettingen er en årlig økning på én prosent i jordbruksbasert matproduksjon de neste 20 årene. Ved å ta studien ned på kommunalt nivå håper de involverte at det blir lettere å identifisere flaskehalser for økt matproduksjon på nasjonalt nivå.

– Vi har sett på tre viktige satsingsområder for å nå målet om økt matproduksjon. Det er tilgjengelige produksjonsarealer, rekruttering til bondeyrket og gode driftsbygninger og maskiner, sier rådgiver Rose Bergslid i NIBIO.

Begrenset tilgang til dyrka jord

I en spørreundersøkelse blant de som søkte om produksjonstilskudd i kommunen, svarte litt over halvparten av bøndene at tilgangen til areal er en begrensende faktor for å kunne øke produksjonen. Dette til tross for at jordbruksarealer på nesten 1000 dekar har gått ut av drift siden år 2000.

– Undersøkelsen viser tydelig at det er ulik satsingsvilje i de ulike bygdene i kommunen. I enkelte bygder hvor mange bønder ønsker å satse, blir det kamp om jorda. I andre bygder er det liten satsingsvilje og konsekvensen blir at dyrka jord går ut av drift og gror igjen, forklarer Bergslid.

I tillegg opplever mange at avlingene har gått ned. Dette forklares med blant annet jordpakking, lite fornying av enga og mangelfull drenering.

I noen områder er det konkurranse om jorda, i andre gror jordene igjen. Den varierte tilgangen til dyrka jord er en begrensende faktor for økt matproduksjon. (Foto: Rose Bergslid)
I noen områder er det konkurranse om jorda, i andre gror jordene igjen. Den varierte tilgangen til dyrka jord er en begrensende faktor for økt matproduksjon. (Foto: Rose Bergslid)

De unge uteblir

Som i Norge for øvrig har også Gjemnes kommune hatt nedgang i rekrutteringen av unge bønder. I undersøkelsen fra NIBIO ble bøndene spurt hvordan de ser for seg driftsutviklingen på gården i løpet av de neste ti årene.

35 prosent mente driften ville være uendret, 38 prosent mente de ville redusere eller legge ned, mens 27 prosent så for seg at de ville øke driftsomfanget.

– Det betyr at de som vil øke, må klare å ta over produksjonen til de som legger ned eller reduserer, for å nå målet om økt matproduksjon i kommunen. I tillegg til én prosent økning for de som ser for seg uendret drift, sier Bergslid.

– Når vi ser at de som satser og de som slutter ofte ikke bor i samme bygd skjønner vi at dette vanskelig vil la seg gjøre. Det er grenser for hvor langt det lønner seg for bonden å kjøre etter jord.

Manglende rekruttering av unge bønder er både en lokal og en nasjonal utfordring. (Foto: Heine Schjølberg)
Manglende rekruttering av unge bønder er både en lokal og en nasjonal utfordring. (Foto: Heine Schjølberg)

Gode driftsbygninger må også oppdateres

– I Gjemnes ser vi at litt over en tredel av bøndene vil redusere eller legge ned. Det til tross for at et flertall av disse har god standard på driftsbygninger og maskinpark. Det er en god investering for kommune og samfunn å jobbe for videre drift av gårder med godt velholdte driftsapparat, sier Bergslid.

Det nasjonale kravet om at alle melkekyr skal stå i løsdriftsfjøs innen 2024, byr på en del problemer. Det medfører betydelige investeringer i en kommune som Gjemnes, hvor et flertall har fjøs med bås.

– Dersom kravet om løsdrift ikke åpner for dispensasjoner, risikerer man at disse melkebøndene presses ut av næringen enten de er klare for det eller ikke, sier Bergslid.

Bilde4 Kravet om ombygging til løsdriftsfjøs kan medføre at mange melkebønder legger ned. Til tross for at de har gode driftsbygninger, vil overgangen fra båsfjøs til løsdrift bli for økonomisk belastende. (Foto: Rose Bergslid)
Bilde4 Kravet om ombygging til løsdriftsfjøs kan medføre at mange melkebønder legger ned. Til tross for at de har gode driftsbygninger, vil overgangen fra båsfjøs til løsdrift bli for økonomisk belastende. (Foto: Rose Bergslid)

Må ta tak

– Det er et stort potensial for økt matproduksjon og verdiskaping i Gjemnes kommune. Men for at man skal nå målet, må man ta tak i utfordringene, sier forskeren.

De tre satsingsområdene produksjonsareal, rekruttering og driftsapparat, krever økt fokus i tiden som kommer.

– Helt konkret viser prosjektet i Gjemnes at dersom målet om økt matproduksjon skal nås, er det noen punkter vi må ta tak i, forteller Bergslid.

– For det første må vi bruke ressursene våre i både innmark og utmark.

– For det andre må agronomien bedres og avlingene økes, og her viser undersøkelsen at avlingspotensialet er stort.

– For det tredje må vi jobbe for å beholde eller helst øke antall bønder i bygdene rundt om i Norge.

Hun påpeker at hvor mange bønder vi trenger, vil variere mellom ulike bygder og ulike driftsforhold, men vi trenger et visst antall bønder for å klare å drive jorda på en god måte.

– Til sist har undersøkelsen vist at en stor andel av bøndene ikke har noen til å overta bruket. Det må derfor jobbes for at disse gardene kommer på salg i istedenfor at de legges ned.

– Dette bør være noe kommuner, lokale bygdelag, ulike rådgivings- og forskningsinstitusjoner kan konkretisere og jobbe videre med, foreslår Bergslid.

Powered by Labrador CMS