Gamle gårder, nye menn

Når tradisjonelle gårdsbruk legger om til naturbasert gårdsturisme, endres kjønnenes roller på gården. Kvinnene blir gjerne daglig ledere, mens mennene inntar kjøkkenet.

Published
Omlegging til gårdsturisme gjør at mennene i mindre grad driver med tradisjonelt gårdsarbeid enn før. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Omlegging til gårdsturisme gjør at mennene i mindre grad driver med tradisjonelt gårdsarbeid enn før. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Forskerne

Berit Brandth er professor i sosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og forskningsrådgiver for Norsk senter for bygdeforskning.

Marit S. Haugen er sosiolog og jobber som forsker og forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning.

De har begge jobbet lenge med forskningsprosjekter knyttet til forståelser av kjønn i landbruket.

– På mange av turistgårdene blir menn sjefskokk. Men de deltar også i servering, steller i stand rom, rer senger og slikt.

– I den naturbaserte gårdsturismen stepper mennene i større grad inn etter behov og får dermed den posisjonen som kvinner tradisjonelt har hatt – som medhjelpere.

Det forteller Berit Brandth, professor i sosiologi ved NTNU. Sammen med Marit S. Haugen, forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning, har hun sett på hva som skjer når gårdsbruk blir helt eller delvis omgjort til turistbedrifter.

Et nytt fleksibelt kjønn

– Hva skjer med kjønn på gårdene når produksjonen skifter, spurte vi oss. På den ene siden har du jo en helt ny type arbeid, nemlig servicearbeid, utført av folk som er vant til å drive primærproduksjon. Men samtidig er det fortsatt en gård, med alle de tradisjonene, konvensjonene og forventningene som ligger i det.

– Og det er fremdeles en husholdsbasert virksomhet. Endringen fra tradisjonelt gårdsbruk til turistvirksomhet skjer ofte veldig raskt. Derfor er det spennende å se på hva som skjer i disse brytningene, og hvordan, sier Brandth.

I landbruket har kvinner tradisjonelt blitt sett på som «det fleksible kjønn». De har kunnet trå til med å avlaste, vikariere og assistere i arbeidet med dyr, jord og skog.

Men dette arbeidet har likevel primært vært mennenes ansvar, og det er også stort sett de som har fått æren for jobben. Kvinnenes hovedansvar har vært husholdningen, og arbeidet som foregår der har hatt lavere status enn det som skjer utenfor huset.

Men så begynner altså noen gårder å tilby naturbasert gårdsturisme. Plutselig ser forskerne at rolle- og ansvarsfordelingen endrer seg, og brått er det altså mannen som framstår som «det fleksible kjønn».

Kontorarbeid med lavstatus

Intervjuer med eiere av 19 gårder fra hele landet utgjør forskernes materiale. Disse gårdene driver alle med såkalt naturbasert gårdsturisme.

Det vil si at de i tillegg til å servere mat og tilby overnatting, også inviterer til naturopplevelser i form av jakt, fiske, båtutleie, rafting, juletrehogst og så videre.

– Vi ser at ulike typer endringer finner sted. For det første er det de strukturelle endringene – hvem som gjør hva. Vi ser for eksempel at det er kvinnene som oftest blir daglig ledere i turistbedriftene. Nå har hun nok bestandig hatt en liten hånd om husholdsorganiseringen på gården, men nå formaliseres det.

– Det er hun som tar imot bestillinger, snakker med kunder, banken og entreprenører, og representerer bedriften i ulike faglige nettverk, forteller Brandth.

Såkalt kontorarbeid eller «byarbeid» står imidlertid bare sånn passe høyt i kurs i landbruket.

– Det er det kroppslige og det tunge arbeidet som har hatt og har verdi. Og vi ser i intervjuene at også kvinnene selv snakker litt nedlatende om dette «kontorarbeidet».

– Men samtidig er det ikke å komme bort fra at det ligger en bemektigelse i dette ansvaret. Det er hun som har styring på økonomien og er den som fronter virksomheten overfor eksterne aktører.

Trimmer seg til ny fortolkning

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Mens hun ordner papirene, trår han gjerne til med andre sysler innendørs, for eksempel på kjøkkenet.

– Nå har jo det å være kokk og kjøkkensjef en viss maskulin status – bare tenk på alle de mannlige kjendiskokkene vi har. Det er tydeligvis noe annet å ha ansvaret for kjøkkenet når det er en del av en økonomisk virksomhet.

– Men mange menn tar også del i den delen av husarbeidet som har lavere status, som for eksempel å servere og gjøre i stand rommene.

Gjennom intervjuene de gjorde, ser Brandth og Haugen hvordan det her gjøres forsøksvis nye fortolkninger av det kvinnelige og det mannlige.

– En mann snakket om at han tok dette husarbeidet som trim, der han sprang i trappene og mellom rommene. Han ga altså arbeidet en litt annen betydning enn den vanlige. En annen fortalte at han først og fremst hadde ansvaret for å gjøre i stand rommene i hyttene nede ved sjøen.

– Båtene og fiskingen var jo likevel hans område. Dermed ble dette husarbeidet knyttet opp til noe som allerede var etablert som et maskulint domene.

Fire utgaver av skogmannen

Alt som har med uteaktiviteter å gjøre, er og forblir nemlig hans arena. Her får den tradisjonelle, rurale maskuliniteten leve videre.

– I denne settingen hører vi også hvordan mennene snakker litt nedlatende om “byfolka”, og tilsvarende snakker fram den rurale maskuliniteten som den mest verdifulle, fordi den innebærer at man behersker naturen. Men samtidig har også denne delen av gårdsvirksomheten fått et sterkt element av servicearbeid.

– Du skal ta vare på gjestene dine og vise omsorg, fortelle historier underveis, kanskje på flere språk, og gjøre det hele til en opplevelse. Og man må tenke på kropp og utseende, hvordan man framstår og presenterer seg. Så også her ser vi en maskulinitet i endring, med en brytning mot det urbane, sier Brandth.

Det er i tråd med et annet forskningsprosjekt som hun og Marit S. Haugen gjorde for et par år siden. Da tok de for seg fire tiår av bladet Skogeieren, og så på hvilke maskuline framtoninger og ideologier som kom til uttrykk i bladet. Det viste seg at hvert tiår bød på nye forståelser av den rurale maskuliniteten.

– Vi startet på 1970-tallet, der det var en veldig tradisjonell, kjønnet, men også litt lun type som sleit i skogen, med enklere verktøy, traktor og noen ganger hest. Så kom 1980-tallet, med det en veldig machotype med svære maskiner og motorsager. Mens det på 1970-tallet stort sett var bonden som jobbet i egen skog, ser vi nå at «entreprenøren» gjør sitt inntog.

På 1990-tallet trekker skogmannen imidlertid i dress og slips, slik forskerne leser Skogeieren.

– Her er det organisasjonsmannen som er mest framtredende. Han står ofte på en talerstol, og er gjerne politiker eller organisasjonsmenneske. Han er fortsatt i skogen, men det er tydeligvis et visst hegemoni på denne ledelsestypen. Samtidig kommer også forskeren eller eksperten inn, han som utarbeider dyrkings- og hogstplaner.

Og så skifter det igjen når vi kommer til 2000-tallet.

– Da er skogsmannen gjerne en som har med turister og andre gjester ut i marka, en formidler og en serviceperson. Alle disse endringene viser dynamikken i kjønn, og hvordan forståelser av maskuliniteter og femininiteter endrer seg i takt med arbeidet som gjøres, konstaterer Berit Brandth.

Hybride kvinner

Berit Brandth. (Foto: Siri Lindstad)
Berit Brandth. (Foto: Siri Lindstad)

Men alle endringer i arbeidsfordelingen til tross: Når turistvirksomheten skal markedsføres, står paret fortsatt sentralt.

– Dette hjemlige, landlige, veldig koselige er en viktig del av det man selger.

– Hadde det blitt det samme om det for eksempel var to brødre som stod for virksomheten?

– Vel, vi vet jo om for eksempel homofile par som driver med naturbasert gårdsturisme, og som ser ut til å gjøre det bra. Men de er ikke med i vårt materiale, så akkurat det kan jeg ikke si noe om, sier Berit Brandth.

Samtidig trekker hun fram et annet viktig poeng, nemlig at de kvinnene som begynner med naturbasert gårdsturisme, som regel har hatt arbeid utenfor gården.

– De fortsetter ikke bare med det samme husarbeidet som de alltid har gjort. I stedet er dette kvinner med både utdanning og erfaring fra arbeidslivet ellers, som slutter med dette for å satse mer profesjonelt på gården og turisme.

– Dere skriver om de sterke brytningene mellom rurale og urbane maskuliniteter. Kan man snakke om lignende brytninger mellom rurale og urbane femininiteter?

– På slutten av 1990-tallet analyserte vi Bygdekvinnebladet, og prøvde å røyke ut den rurale feminismen. Den viste seg å være ganske tradisjonell – en forkjemper for husmoren og i tråd med idealene for bondekona.

– Men i sammenheng med gårdsturisme er kvinnene først og fremst opptatt av å framstå som profesjonelle, og altså leve opp til idealer for en veldig moderne, serviceorientert kvinnerolle.

– Samtidig selger de et produkt der gården og bygda, det rurale, er en viktig del av pakken, ellers ville jo virksomheten kunne vært hvilken som helst restaurant eller hotell på bygda. Så vi ser absolutt at de kombinerer det tradisjonelle og det moderne på flere måter, forteller Berit Brandth.