– Jeg har alltid sagt at jeg er oppvokst på gård. Ikke vår altså, det er staten sin, pleide jeg å si, sier Astri Pestalozzi.

Statens forsøksgårder var forløperne til det som i dag er forskningsstasjoner for Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Den organiserte landbruksforskningen i Norge startet i 1889, etter initiativ fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel.

På den tida baserte gårdbrukeren sin kunnskap om plantedyrking på praktiske erfaringer og tilfeldige observasjoner. I dag, 126 år senere, har bonden tilgang på systematiske og metodiske undersøkelser om hvordan klima, plantevalg og dyrkingstiltak påvirker planteveksten. 

Astri tilbrakte barndomsårene på forsøksgårdene Vågønes i Bodø, Fureneset i Fjaler kommune i Sogn og Fjordane og Særheim på Jæren. Familien hadde også to kortere opphold på Ås.

Landbruksforsøk var en helt naturlig del av oppveksten.

– Jeg tenkte aldri på at far min var forsker før jeg ble voksen og skulle lete etter en algeforsker som het Pestalozzi. Da var det pappa som kom opp først. Jeg hadde ikke tenkt over det. Det var bare sånn det var, på en forsøksgård driver de med forsøk og forsker.

I dag jobber hun med kompetanseheving for næringslivet i Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfond. I skjæringspunktet mellom forskning, og næring. Neppe et helt tilfeldig valg, men mer om det senere.

Fra Sveits til Forus

Astris far, Markus Pestalozzi kom fra Sveits til Norge på begynnelsen av 1950-tallet. Arbeidsmarkedet i hjemlandet var dårlig for en nyutdannet sivilagronom. Derfor søkte han lykken lenger nord i Europa. Etter to korte stopp i Frankrike og Danmark ble han anbefalt å dra til Norge. Ryktene sa at arbeidsmarkedet var bedre, og at det skjedde mye spennende i landbruket.

Første stopp var Forus forsøksgård, forløperen til Særheim. Der fant han kjærligheten.

I nabolaget lå det et gartneri, og dattera til gartnerne var den da 19 år gamle Åsveig. Hun merket seg fort at det var kommet en interessant ung mann på forsøksgården. Derfor satte hun seg på strategiske plasser og tegnet for at han skulle oppdage henne.

Strategien fungerte og to år senere giftet de seg og flyttet til Vågønes forsøksgård i Bodø. Markus jobbet som forsøksassistent og fikk en sentral rolle i oppstarten av landbrukets forsøksringer i regionen.

Tegnet drivhus med linjal i perspektiv i første klasse

I 1956 ble Astri født. De bodde på Vågønes til hun var sju år. Da flyttet den lille familien til Fureneset, hvor hun begynte i første klasse på todelt skole på Fure. Det ble fort tydelig at hun bodde på gård.

– Jeg husker jeg tegnet drivhus med linjal i perspektiv i første klasse. 

Hun beskriver en idyllisk og sosial oppvekst på forsøksgården med nærhet til naturen og hyttebygging i skogen.

– Vi hadde alltid masse gjester på Fureneset. Det var jo ikke akkurat noe hotell i nærheten, så de som kom til gården i jobbsammenheng bodde og spiste hos oss.

Det bodde flere familier på gården, og det var som regel noen å leke med. Innimellom skjedde det også rare ting som fikk barna til å sperre opp øynene. I fjøset jobbet det en «sveiser». Astri forklarer at ordet kommer fra «sveitser», fordi det ble hentet inn folk derfra til Norge for å lære om produksjon av sveitserost. Senere ble ordet brukt mer som en yrkesbetegnelse.

– Han sveiseren var veldig liten og tynn og kom med den svære oksen Tito. Den skulle bedekke ei lita kvige, og det hele foregikk på gårdsplassen. For at oksen ikke skulle stikke av eller renne ned kviga, måtte sveiseren lede Tito på riktig vei.

– Men Tito var nok mer klar enn sveiseren hadde tenkt, og jeg ser for meg sveiseren som en sånn strekfigur, som hang som et løv i tau bak oksen. Det gjorde inntrykk husker jeg. Da var jeg vel sju–åtte år, og jeg syntes så synd på den lille kviga som måtte bedekkes av storoksen.

– Melka gikk forresten med bil og skøyte til Askvoll meieri, og vi var passasjerer ved behov for besøk i kommunesenteret, for eksempel til tannlegen. Skøyta hadde totaktsmotor og dunka fælt. Det var ikke stas når bedøvelsen holdt på å gå ut.

Potetsmaking og steinplukking

Da Astri var elleve år, bar det igjen sørover. Denne gangen til Særheim på Jæren.

– Da jeg gikk på ungdomsskolen, var vi med og hentet stein og poteter.

– På Jæren henter du nemlig like mye stein som du henter poteter. Det er en egen aktivitet, og det foregår med omtrent samme utstyr. Det var ikke stor forskjell på å hente poteter og stein. 

Astri forklarer at et karakteristisk trekk ved Jæren er nettopp den steinholdige jorden. De ble aldri ferdige med å rydde jorda for stein.

På forsøksgården ble det dyrket mange potetsorter for å finne ut hvilke som var best tilpasset norske dyrkingsforhold. Smakstesting av poteter var en vanlig aktivitet rundt middagsbordet hos familien Pestalozzi.

– Vi fikk levert poetene hjem i gråpapirposer. Og så var det: «Nei, nei, nei, du må ikke ta på saus! Nå må vi smake på potetene først». Vi måtte gi karakter for smak, mjølenhet, og kokefasthet. Det var en hel rekke med ting vi måtte svare på, uansett hvor sultne vi var, eller hvor lyst vi hadde på potetene, sier Astri og ler av sitt stille bidrag for å skåne norske forbrukere for dårlige poteter.

– Det var mye stygge poteter som jeg ikke tror fikk noe videre liv i Norge.

Markrapp, engrapp og jævlarapp

Senere, da hun gikk på gymnaset, fikk hun ekstrajobb med å sortere gress. Forskerne skulle sjekke hvilke arter som fantes i et gressfelt, og hvilke som klarte seg best etter beiting. Det var en svær haug med gress som skulle sorteres, og det tok flere dager å bli kvitt det.

– Det går seint, altså. Det er ett og ett strå som skal sorteres etter art. Jeg skjønte jo litt hva jeg holdt på med, for far min forklarte jo litt, men de som bare var drenger på gården og jobba rent praktisk, synes det var en helt meningsløs aktivitet. Det ble mye snakka om.

– Jeg husker at vi sorterte svingel, markrapp, engrapp – og jævlarapp. 

– Det var vanskelig å se forskjell på rappsortene. Derfor var det noen som ble kalt jævlarapp fordi det ikke var lett å se hva det var. Haugen med jævlarapp vokste kanskje litt vel mye når vi ble veldig lei.

Målte gress med linjal

I et annet forsøk var oppgaven å måle gress med linjal i et plenforsøk med ulike frøblandinger. Hensikten var å finne noe som vokste tett og fint, men som ikke vokste altfor fort slik at det måtte klippes hele tida.

– Vi måtte måle mange forskjellige steder med linjal for å finne snitthøyde, og minst og høyest og sånn. Det var da de andre arbeiderne sa «Eg kan alltid klippa, men å gå med linjal og måle gress, det kjem ikkje på tale, hvis folk kome forbi så tru de me e slept ud i frå Dale», sier Astri og forklarer at Dale var en plass for folk med store psykiske problemer.

– Det var mange forsøksteknikere som synes det der var langt under verdigheten deres. Det var ingen som skulle få se dem med linjal. Men jeg synes det var festlig. Det var kjekt å holde på med disse forsøkene, for jeg så poenget. Det er jo mye plen i Norge, så det er lurt å finne ut hva som vokser jevnest.

Eksotiske vekster fra Ås

For faren ble det mange turer fra Klepp til Ås.

– Far min er sikkert den eneste som har hatt klippekort på toget mellom Klepp og Ås. Det har jeg jo lært av han, at man reiser billig selv om man reiser på statens regulativ. Og han fant til og med ut at de gangene han fløy hjem så gjaldt togbilletten fra Ås nesten helt til Fornebu. Det var bare fem kroner i tilleggsbillett. Mye billigere enn å ta flybuss, som sikkert kosta 30 kr. Ellers så tok han jo gjerne toget. Da var det mye tung bagasje for han tok med seg frosne prøver fra Særheim til Ås.

På vei hjem inneholdt bagasjen gjerne eksotiske ting som ble prøvd ut i den lille kjøkkenhagen på Særheim. Mais, asparges, jordskokk, knutekål og valurt var ikke vanlig på Klepp da.

Astri forteller at det var spennende når han kom hjem fra disse turene.

– Ja, det var alltid litt artig når han kom hjem fra Ås. Det var nok ikke i kjernevirksomheten, men jeg ble vel bevandret i eksotiske grønnsaker.

I to perioder bodde familien også på Ås mens Markus Pestalozzi holdt på med lisensiatgraden sin.

Fra forsøksgård til forskingsfond

I dag jobber Astri med kompetanseheving for næringslivet og forsøker å få sjømatindustrien til å bruke de virkemidlene som finnes for å sette i gang egen forskning.

Hun ser ikke bort fra at barndommen har påvirket yrkesvalget.

– Jeg valgte jo biologi. Det har sikkert noe med bakgrunnen min å gjøre. Det jeg driver med nå har faktisk en veldig sterk parallell til oppveksten, uten at jeg har tenkt så mye på det.

Hun ser også paralleller til landbrukets forsøksringer, som faren alltid har samarbeidet tett med.

– Nå snakkes det mye om at en av de store utfordringene er å formidle forskningsresultater. Forsøksringene handler jo om forskning og utvikling i praksis.

– Sånn sett holder jeg egentlig på med det samme som far min, bare at jeg ikke formidler egen forskning, men jeg jobber likevel med den linken mellom forskning og næring.

Karrieren begynte innen akvakultur, da hun etter fullførte studier fikk jobb som havbrukskonsulent i Vadsø.

– Far min synes det var veldig fint, for da kunne han reise opp å se til omløpsforsøkene han hadde startet på Svanhovd forskningsstasjon i Pasvik. Så der har jeg vært flere ganger. Jeg husker ikke hva han synes om dem, men han var fornøyd med at de fortsatt var der.

Fra landbruk til havbruk

Astri husker godt starten på oppdrettsnæringen. Det var ofte et tema rundt middagsbordet hjemme. Det var sterke kamper på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet i forkant av den første oppdrettsmeldingen. Diskusjonen gikk varm om akvakultur skulle ligge under landbruk eller fiskeri.

– Far min synes det var helt absurd at det var snakk om å legge det under landbruk. Det synes han var en veldig dårlig idé. Far min var ikke med på det. Han var ikke interessert i fisk.

Verdens første avlsprogram på fisk ble startet ved Norges Landbrukshøyskole på slutten av 1960-tallet. Professorene Harald Skjervold og Trygve Gjedrem tok da i bruk kunnskapen de hadde fra annen husdyravl og overførte den til fisk.

En gang kom professor Skjervold til distriktet for å besøke en okseavlsstasjon. Problemet var bare at avlsstasjonen konkurrerte med et landbasert oppdrettsanlegg i nærheten av Særheim.

– Han hadde ikke tid til å være på avlsstasjonen fordi det var så interessant med den laksen. Som avlsforsker synes han det var mye mer spennende med laks og regnbueørret. Du vet okser, det går jo så seint, mens med fisken, se for deg det da – millioner av avkom!

– Pappa kom hjem og var ganske indignert over at Skjervold hadde forlatt møtet lenge før tiden for å se på oppdrettsanlegget.

Så det er kanskje et slags opprør at hun selv begynte med fisk?

– Ja, det er det eneste opprøret jeg har gjort mot far min.

Bortsett fra den gangen hun gikk på gulerotslang. Da ble det månelyst.

– Jeg tror aldri noen som har vokst opp på «normale gårder» har fått så mye kjeft for å gå på gulerotslang. Han tok meg for seg og fortalte at de nettopp var sprøyta, så det var nok et sprøyteforsøk.

– Jeg hadde spist dem, men fikk jo en klar forståelse av at jeg kunne ha dødd. Så jeg gjorde ikke det mer.

Markus Pestalozzi bor nå sammen med kona Åsveig på Klepp, i et vanlig hus, etter å ha bodd mer enn 40 år på norske forsøksgårder.