1991: Kommunismen er død. Heller ikke de tradisjonelle nordiske velferdsstatene levnes særlige muligheter i en ny verden. Løsninger basert på liberal kapitalisme og markeder som får regulere seg selv er i vinden.

2011: Superkapitalisme er prøvd i land som Spania, Irland og Island. Det gikk galt. Mange ser i stedet mot de nordiske landene etter bedre løsninger.

En forskergruppe med professorene Nina Witoszek fra Universitetet i Oslo og Atle Midttun fra Universitetet i Oslo i spissen har nå laget en pamflett om nettopp den nordiske modellen.

Pamfletten ble blant annet tatt med til årets Davos-toppmøte i regi av World Economic Forum.

Rike og like

Den nordiske modellen innebærer noe som for mange framstår som paradokser:

• Norden ligger på topp i verden både når det gjelder rikdom og likhet.

• Norden har på samme tid både produktiv kapitalisme og et omfattende velferdssamfunn.

• Norden klarer å balansere omfattende kollektivisme med mye individuell frihet.

– I flere tiår har den nordiske modellen gitt de nordiske landene et brutto nasjonalprodukt per innbygger som ligger helt i teten internasjonalt, konstaterer Midttun.

I land som Norge og Sverige stoler vi på at staten vil hjelpe oss. Det gjør man ikke i Italia, Indonesia eller USA. I Norden betyr samtidig familien mindre enn ellers i verden.

Ligger dype kulturelle verdier under den nordiske modellen? Verdier som ikke lar seg eksportere til andre deler av verden? Eller kan også andre få til det vi har greid?

Rettferdighet

Carlos Joly, gjesteprofessor ved universitetet i Toulouse og tidligere direktør i Storebrand er fra det katolske Argentina. Han er med i forskergruppen som presenterte prosjektet «The Nordic Model: Is it Sustainable and Exportable?» under et møte på Litteraturhuset i Oslo.

Det er misforstått å tro at det ligger en slags ”protestantisk nøysomhet” bak den nordiske modellen, mener Joly. I stedet forklarer han den slik:

– I et land som Norge har man en klar oppfatning om at samfunnet bør være rettferdig. Dette ble Norge og Nordens løsning på den store konflikten mellom kapital og arbeid i begynnelsen av forrige århundre. Denne rettferdigheten hviler i dag på fundamenter som hovedavtalen i arbeidslivet og meklingsmannsinstituttet.

Joly finner her en viktig forklaring på hvorfor Norden kan vise fram et så godt alternativ til det han kaller predator-kapitalisme flere andre steder i verden. Han legger også vekt på at de nordiske landene har sterk kontroll med finanssystemene.

– I Norden ville dere ikke ha sluppet løs to selskaper som investeringsbankene Morgan Stanley og Goldman Sachs, sier han.

Hovedavtalen som forklaring

Per Ingvar Olsen, førsteamanuensis ved Bedriftsøkonomisk institutt, peker også på hovedavtalene i de nordiske landenes arbeidsliv som en viktig forklaring på de økonomiske suksessene vi opplever.

– Med mange i arbeid får vi også inn mer skatt. Vi skattlegger middelklassen høyt, og sørger slik for at middelklassen får mye eierskap til staten. Det skaper grunnlag for høy velferd.

Vi er individualister

Lars Trägårdh, professor ved Ersta Sköndal-høgskolen i Stockholm, mener vår vektlegging av sosial solidaritet i forståelsen av den nordiske modellen gjør at vi ikke har fått øye på en annen viktig side ved de nordiske landene:

– I de nordiske landene finner vi verdens mest individualistiske mennesker, sier han.

I Norden er de fleste blitt i stand til å frigjøre seg både fra familien og fra det nære samfunnet rundt dem. Dette har betydd enormt, ikke minst for kvinnenes frigjøring.

Svake patriarkalske strukturer og mindre avhengighet av andre, gjør at flere i Norden føler at de har kontroll over egne liv. Det gjør også flere av oss lykkelige.

Trägårdh tror denne frigjøringen virker tiltrekkende på mennesker andre steder i verden. For det er vi her i Norden som har greid å virkeliggjøre «den amerikanske drømmen».

Nasjonale oppdragere

Nina Witoszek mener at ikke bare økonomisk politikk, spesielle institusjoner eller historisk hell kan forklare den nordiske modellen. Modellen har også dype kulturelle røtter, påpeker Witoszek.

Kultur legger sterke føringer for hvordan velstanden i et samfunn skal fordeles, og Witoszek mener det finnes unike spor i den spesielle nordiske moderniteten som oppsto på slutten av 1800-tallet.

Den ga oss en spesiell dannelse. Denne dannelsen mener hun vi ikke minst kan takke flere store nasjonale oppdragere for. For Norges del nevner hun Bjørnson og Nansen.

Witoszek tror de spesielle kulturelle røttene som ligger under den nordiske modellen, kan gjøre det vanskelig å eksportere modellen til andre.

Island er unntaket

At Island for et tiår siden forlot den nordiske modellen, er noe islendingene nå får unngjelde for, konstaterer Throstur Olaf Sigurjónsson, lektor ved Universitet i Reykjavik.

Ved overgangen til 2000-tallet hadde islendingene en regjering som omfavnet thatcherismen og solgte ut mye offentlig eiendom. Slik vokste det fram banker i Island som rådde over nesten ti ganger så mye penger som det islandske nasjonalbudsjettet.

– I Island så vi for noen år siden på velferdsstaten som utgått på dato. Vi så også på oss selv som mer moderne enn resten av Norden. Vi innførte lave skatter, bygde ned velferdsstaten og satte eldre og andre trengende til side.

Så kom sammenbruddet i 2008.

Sigurjónsson tror ikke alle har forstått omfanget av det som skjedde: Sammenbruddet i Islands tre store banker danner til sammen den tredje største bankkollapsen i verdenshistorien. Det skjedde i et land med halvparten så mange innbyggere som Oslo.

Nå øker Island skattene, og ifølge Sigurjónsson har islendingene på nytt rettet blikket mot resten av Norden.

Lite bærekraftig

Lennart Olsson, professor ved Lunds universitet, har vært opptatt av å se på den nordiske modellen i miljøsammenheng. Ifølge Olsson har modellen også betydd mye for hvordan vi har klart å løse miljøutfordringer.

– Se bare på de store naturparkene som er etablert i Norden, og se på den unike allemannsretten. Norden var også først i verden med miljøvernministre.

Dagens store utfordring – klimaendringene – er vi langt fra like gode til å finne løsninger på. Men det er ikke fordi vi har forandret oss, mener Olsson. Det er fordi miljøutfordringene har endret seg.

– Nå handler det ikke lenger om svovel, som vi greit kunne fjerne fra bensinen. Nå handler det om hele det økologiske «fotavtrykket» vi etterlater oss. Her kommer de nordiske landene i dag dårligere ut enn EU-gjennomsnittet. Innbyggerne i Norden er storforbrukere av verdens knappe ressurser. Vi har et forbruk som er helt uforenlig med en bærekraftig utvikling.

Atle Midttun gir dette bildet på bærekraftdilemmaet vi står overfor i Norden:

– Deler du en milliard kroner rettferdig mellom tusen mennesker, så får du sannsynligvis mye større miljøproblemer enn om du lar en enkelt person få alle pengene, sier han.

Løsningen for de nordiske landene er ikke er å stanse den økonomiske veksten, mener flere av forskerne i prosjektet. Gjør vi det, får vi trolig en masse problemer. I stedet må vi omdefinere veksten.

Vi må forbruke smartere. Vi må kjøpe oss spennende opplevelser på sykkel framfor å kjøpe stadig større og bedre utstyrte biler.

– Det finnes en sterk vilje i Norden til å gå foran, også i miljøspørsmål, mener Lennart Olsson. Viser det seg at vi klarer det, tror han mange vil følge med på hva vi gjør.

Migrasjon

Migrasjon har også vært et tema for forskergruppen.

Er innvandringen til Norden en trussel mot den nordiske modellen? Må vi ha høye grensegjerder for å kunne fortsette den omfattende solidariske omfordelingen av godene i Norden? Eller er kanskje dagens problemer knyttet til innvandring noe som vil «gå seg til»?

Uffe Østergård, professor ved Handelshøyskolen i København, er opptatt av den store oppslutningen om partier som Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna og Fremskrittspartiet. Han kaller dette «de marginalisertes opprør».

– Det er frisørdamenes opprør mot akademikerne.

Østergård får følge av svenske Lennart Olsson, som mener at selv om alle svenske partier er «folkhemspartier», så er det bare Sverigedemokraterna som i dag med rette kan kalles en «folkhemsbevegelse».

Lars Trägårdh velger å se lyst på mulighetene. Han tror at nettopp den folkhemstradisjonen vi har i Norden med røtter i 1930-årene, åpner for at vi etter hvert kan se positivt på innvandring.

– Det er dette som er den historiske arven vår. Når mange i dag ser på innvandring som et stort problem, må vi huske på hvor kort tradisjon vi har for omfattende innvandring til Norden.

Trägårdh er også opptatt av forskningsutfordringene knyttet til migrasjon: Vi vet fortsatt lite om hvordan det er gått med innvandrerne som er kommet hit til Norden.

Hva har for eksempel hendt med dem som kom hit på 1990-tallet? Hvilke holdninger har egentlig innvandrere til velferdsstaten vår? Innvandrere har i dag mindre yrkesdeltagelse enn resten av befolkningen.  Vil dette endre seg hos annen eller tredje generasjon innvandrere, eller kan det bli et varig problem?

Norden i verden

Asle Toje, gjesteforsker ved Nobelinstituttet, mener vi i Norden gjerne opptrer som idealister ute i den store verden. Vi er aktive i FN, vi gir mest u-hjelp og vi går gjerne i spissen for miljøinitiativ. Vi er moralske vikinger.

– Når møtedeltagerne i Davos og andre nå har rettet blikket mot Norden på jakt etter løsninger, gir det oss enda mer selvtillit. Det gir oss nok en bekreftelse på at mennesket i nordisk utgave har nådd tilværelsens høyeste stadium.

Lenker:

Prosjektet «The Nordic Model: Is it Sustainable and Exportable?» og Ceres 21