Lot maskene falle

Under den franske revolusjonen satt kvinner og strikket ved skafottet mens hodene falt. For hvert hode, slapp de en maske. 

Published

De ble kalt Les Tricoteuses, strikkedamene som oppildnet tilskuerne med tilrop og sto for stemninga ved de offentlige henrettelsene. Hver gang knivbladet til giljotinen falt, falt også en maske. Til slutt kunne man telle de opprekte maskene og gjøre opp regnskap. Mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble henrettet ved giljotin under den franske revolusjonens terrorvelde fra 1793 til 1794.

Historier som dette har inspirert kunstneren Kjersti G. Andvig til å kle en giljotin i strikk. Strikking er åpenbart mye mer enn koselige bestemødre.

– Det ufarlige med strikking blir desto sterkere når det behandler farlige tema. Kunstnerne bruker strikk for at vi skal snakke om noe helt annet enn strikk. De bruker det tradisjonelle som en inngang til å fortelle alt annet enn tradisjonelle historier.

– Mange av oss kjenner teknikken, men når den kommer i en ukjent kontekst så forvirrer det folk og mange blir provosert, forteller Liv-Ragna Garden som skrev sin mastergrad i kunstvitenskap om strikket kunst.

Nådestøtet

Coup de Grâce! – Nådestøtet - heter den ullkledde giljotinen til Kjersti G. Andvig. Hun lærte seg å strikke i 2005, og allerede året etter startet hun arbeidet med prosjektet Knit until Death. Prosjektet handler om dødsstraff og består av seks ulike kunstverk.

Det mest spektakulære verket er kanskje No One Here is Innocent, som er en skulptur i reell størrelse av en dødscelle i et fengsel i Texas, USA. Denne har hun utarbeidet sammen med Carlton A. Turner, fangen som satt i den cellen i ni år, før han ble henrettet i juli 2008. Skulpturens dimensjoner er 300 x 200 x 240 centimeter.

Liv-Ragna Garden skriver i sin masteroppgave:

«Hennes motstand mot dødsstraff er motivert både fra det grusomme i at en stat tar livet til mennesker, men også det press og det umenneskelige i all ventingen de dødsdømte blir utsatt for. Hun ser det paradoksale i at de har liten tid igjen, men samtidig er tid det eneste de har. Og det er her hun mener at strikking kan
være med på å kommentere og demonstrere på en forståelig måte det uhyggelige uhyggelige ved dødsstraff.» 

Provoserer

Strikking er også en provokativ kunstnerisk metode. Liv Reidun Brakstad er en av pionerene innen strikket kunst. Hun provoserer uten å gjøre noe særlig provokativt i det hele tatt.

– Hun kler seg i dress og stiller opp på religiøse eller historiske plasser over hele verden for å strikke. Det er en performance hvor hun strikker enten alene eller sammen med andre. Dressen er symbolet på det mannlige og makt, mens strikking forbindes mest med noe ufarlig og myke bestemødre. Brakstad opplever også mange negative reaksjoner når hun utfører denne performancen, forteller Garden.

Det er flest kvinner som driver med strikket kunst. Utstillinga Strikknikk, som inspirerte Gardens mastergrad, stilte ut kunstverk av tolv kvinner og fire menn. Men strikking har ikke alltid vært en kvinnesyssel.

– Dronning Elisabeth I besluttet på 1500-tallet at kvinner også skulle få lov til å strikke for salg. Tidligere ble dette kontrollert av laug, og laugene var forbeholdt menn. Dronning Elisabeth I skapte også et marked for kvinnenes strikkeprodukter, da hun besluttet at alle gutter og menn skulle gå med strikket lue i kirken på søndagene.

Strikking har fått en lav status etter hvert. Det har kun nylig blitt trendy å gjøre det bestemor gjorde; til og med unge skatere har begynt å strikke egne pannebånd. Garden nevner flere kunstnere som bruker opprekte gensere og annet strikketøy for å produsere sine kunstverk.

Slik bruker de av historien som noen har produsert tidligere.

– Kari Steinhaug stiller blant annet ut klassebilder strikket av gamle kofter, og madonnabilder strikket av gamle hansker hvor både koftene og hanskene er en del av kunstverket.

Kosebamse av bly

Strikketeknikken forteller en historie, men det gjør også materialet det strikkes med. En av de få mennene i utstillinga Strikknikk, David Cole, fikk flest presseoppslag for sine arbeider. En av grunnene kan være at han utfordrer materialbruken, mener Garden.

–Hans The Knitting Machine viser gravemaskiner og seks meter
lange lyktestolper som fungerer som strikkepinner. Med det strikker han det amerikanske flagget. I tillegg har han laget Lead Teddy Bear, hvor han har strikket en bamse av bly, som er så farlig å berøre at den måtte stilles ut i en glassmonter. Den trygge koseleken blir gjort utrygg ved bruk av de spesielle materialene.

Han har også laget en stor versjon (4x4meter) av kosebamsen i bronseull, som er svært ubehagelig å berøre. Den strikket han med sine egne hender.