Olav H. Hauges forfatterskap beveget seg i femårssykluser rundt hans psykiske sykdom og påfølgende innleggelser på psykiatriske sykehus.

– Rett etter en diktsamling kom det som oftest en sykdomsperiode. Jeg tror at arbeidet med lyrikken ble så krevende at han rett og slett ble utslitt, forteller professor Ole Karlsen.

Han har viet mye av sin forskning til en av Norges aller største diktere.

Første gang professor Karlsen møtte Olav H. Hauge snakket dikteren i 12 timer i strekk.

Poeten som levde hele sitt liv i Bygde-Norge, og ble kalt for gartneren fra Ulvik, var ikke nødvendigvis så mye mannen av jorda som myten vil ha det til.

– Han jobbet nok ikke så mye som gartner. For det meste leste han bøker og så på kirsebærtrærne på Rossvoll. Han bodde lenge alene og hver gang det kom noen som han kunne snakke om litteratur med, så snakket han.

Systematisk dannelse

Hauge var en mann som gikk systematisk til verks med sin dannelsesprosess. Dette fremgår av dagbøkene som ble publisert etter Hauges død. Karlsen kaller dem noen av de viktigste dagboksamlinger i verdenslitteraturen.

– Også i disse dagbøkene, som han skrev på fra han var tenåring til noen få dager før sin død, fremkommer det lakuner, stille perioder som sammenfaller med sykdomsutbrudd.

Hauge er ansett som en av Norges store modernistiske diktere. Det kommer blant annet av hans mange ”tingdikt”. Men det går også en romantisk tråd gjennom forfatterskapet hans. For eksempel finnes det sonetter i alle diktsamlingene til Hauge.

– Jeg spurte ham om det engang og han sa: “Dei beste dikti i verda er sonettar, veit du!” Det er et nokså ambisiøst prosjekt, men han har altså en sonett i hver av sine diktsamlinger.

16 sonetter

Sonetten er utfordrende i formen fordi den har en regelmessig metrikk, eller versoppbygging.

De mest kjente sonettetypene er den italienske og den engelske sonetten. Begge er bygget opp av 14 vers, men de skiller seg fra hverandre i måten versene og rimene er organisert på.

Den engelske versjonen følger i tillegg jambisk pentameter, en rytme som baserer seg på fem verseføtter som hver består av en trykklett stavelse fulgt av en trykktung stavelse.

Sonetter er en form for dikt som man knytter til Shakespeare eller Wordsworth heller enn til en modernist som Hauge.

Men Hauge skrev i alt 16 sonetter i hele forfatterskapet fra og med Under bergfallet (1951) til og med den siste diktsamlinga, Janglestrå (1980). Men ikke uten å utfordre det skjemaet som sonetten krever.

– Hauge lar alltid rytmen gnukke mot innholdet i sonetten. Han utfordrer blant annet det jambiske pentameteret (et pentameter er et femfotet versemål, red. anm.) og legger trykk på hver stavelse i stedet for annenhver. Dette skaper en dobbelthet mellom det harmoniske og det urytmiske, forteller Karlsen.

To av Hauges meget godt kjente sonetter er ”Gullhanen” og ”Til eit Astrup-bilete”. Den sistnevnte er til og med en del av en romantisk tradisjon som heter bildesonett, eller en ekfrase. Der beskriver dikteren et kunstverk, et bilde eller en gjenstand.

Ingen dikt uten rim og rytme

Mange oppfatter rim som rytmebæreren i dikt, og vi har kanskje feilaktig lært at rim og rytme er ute av de modernistiske diktene. Det stemmer ikke.

William Shakespeare brukte ofte såkalte blankvers i sine sonetter, vers som hadde en tydelig rytme, men ikke rim.

I følge Karlsen var Hauge meget bevisst at det diktet ikke røper direkte, skal røpes i rytmen.

– Det finnes ikke språk uten rytme. Og det er ikke sant at modernistiske dikt er urytmiske. Mye av betydningen i modernistiske dikt ligger i timingen. Hør bare på arbeidet Jan Erik Vold har gjort med Jan Garbarek. Også Hauges dikt er tonesatt, så de rører åpenbart noe hos musikere.

– I Norge har vi en underlig modernismeoppfatning, der vi er opptatt av frie vers, men i modernismen kommer frie vers i tillegg til alle de andre verktøy en dikter kan bruke. Det finns knapt et dikt uten rim.

– Det er ikke bare enderim som er rim, man har for eksempel bokstavrim og assonans. Til og med ”Wasteland” av TS Eliot, et dikt som skulle markere en oppbruddssyntaks, har en sonett i seg, sier Karlsen.

En tydelig stemme

Samtidig finnes det andre rytmer enn den lydlige rytmen. Ekfraser kan ha slike rytmer, der diktenes rytme mimer kunstnerens penselstrøk.

– Rytme kan også finnes tematisk i dikt, slik som årstidsrytmer, som var viktige for Hauge. Gjentagelser indikerer også rytme.

– I diksjonen kan man også finne en stemme som man ikke helt vet hvor kommer fra, men som setter signaturen på rytmen i diktet slik at man aldri er i tvil om hvem dikteren er. Hauges dikt har en slik tydelig signatur, avslutter Karlsen.