Barnelitteraturen er altfor isolert i litteraturvitenskapen, mener Nina Goga, forsker ved Høgskolen i Bergen. Den er tjent med å bli behandlet i et større tekstlandskap. 

- Barnelitterære tekster må ikke plasseres i én stor bolk, men heller der de hører hjemme – enten det er en romantisk tekst, sakprosa eller noe annet.

- I likhet med all annen litteratur må også barnebøker ses inn i den store litterære sammenhengen, sier Nina Goga.

Utfordrer leserens blikk

Hun er opptatt av å koble barnelitteraturen med de store, kanoniserte litteraturverkene. Einar Øklands barnebøker har for eksempel mange likehetstrekk med den tyske forfatteren Walter Benjamins tekster, forteller Goga.

- Når man sammenstiller tekster på tvers av sjanger og form utfordres blikket til leseren, og man får frem enormt mange perspektiver, sier Nina Goga.

Dette er det viktig å fokusere på i skolen, mener hun.

- Det er med på å bevisstgjøre elevene ved at de må revidere forestillingene og tankene de har gjort seg underveis. På denne måten får de også utvidet registeret sitt, sier hun.

Ikke fagbøker, ikke episke

Goga disputerte nylig med avhandlingen “Kunnskap og kuriosa. Merkverdige lesninger av tre norske tekstmontasjer for barn og unge”. Arbeidet er en del av høgskolens forskningsprosjekt ”Kunstfagdidaktikk”.

I avhandlingen ser Nina Goga på hvordan kunnskap og kuriosa er samlet, ordnet og forstått i tre, norske barnelitterære tekstsamlinger:

• Ragnar Hovlands Verdt å vite (trur eg) (2002) – en oppslagsbok med artikler om musikk, fritid, historie og så videre.

• Einar Øklands Ingenting meir (1976) – en samling av 17 leserbrev som har stått på trykk i barnebladet Maurtua, som kom ut på midten av 70-tallet.

• Svein Nyhus: Verden har ingen hjørner (1999) – en bildebok med tekster om Viktor og hans erfaringer med verden rundt han.

- Tekstene kan ikke klassifiseres som ren sakprosa, de er heller ikke episke, men de er glimrende eksempler på god barnelitteratur. Her problematiseres de store og grunnleggende spørsmålene i livet, sier Goga.

Tester ut konvensjonene

Felles for tekstene, eller tekstmontasjene, er at de utfordrer leseren på en annen måte enn vanlige sakprosatekster, ifølge litteraturforskeren.

- Tekstene er problematiserende istedenfor å være konstaterende, og bryter med ordensmåtene i tradisjonell kunnskapsformidling for barn, sier Nina Goga.

Eksempel på et eksempel

Eksemplet er helt essensielt i en montasje. Det stiller spørsmål ved det entydige og statiske.

- Gjennom eksemplene går man omveier i teksten og blir mer opptatt av det som kan skje underveis enn målet i seg selv, sier Goga.

Som eksempel på et eksempel trekker hun frem definisjonen av en by i Nyhus’ Verden har ingen hjørner.

Her definerer Nyhus byen på en personlig og poetisk måte ut fra tanken – hva skal til for at noe er en by? - Jo, den trenger blant annet en bro, et høyhus og en fabrikk.

- Gjennom å lese om en by på denne måten, åpnes en refleksjon hos leseren av hva en by kan være. Det er viktig å ha med seg slike tekster i undervisningen også, ikke bare den formelaktige pensumlitteraturen som barn vanligvis blir presentert for, mener Nina Goga.

Media overser barnelitteratur

De tre barnebøkene til Hovland, Nyhus og Økland hadde fortjent mye mer oppmerksomhet enn de har fått, mener hun.

- Det er ikke sikkert at det er så mange som vet at Nyhus har skrevet egne barnebøker en gang. En av årsakene til det er at de store, norske avisene sjelden gir mye plass til anmeldelse av barnebøker, sier hun.

Klassekampen er blant dem som ikke vil spandere trykksverte på omtaler av barnelitterære bøker – kun nyere samtidslitteratur, forteller Goga.

- Men nyere barnelitteratur er også samtidslitteratur, og den kan leses av alle. Det er skuffende at norsk presse ikke vil prioritere barnelitterære tekster.

Lenke:

Pressemelding om disputasen: Kunnskap og kuriosa