Det er Ibsen-år, og den gamle dikterkjempen er hetere stoff enn noensinne. Over hele verden sitter litteraturforskere fordypet i hans liv og verker - som fagfeller før dem har gjort i mer enn hundre år. Alle teatre med respekt for seg selv setter opp Ibsen. I år, som i fjor, som til alle tider.

I fjor kom forslag til nye læreplaner for norskfaget i grunn- og videregående skole. Her åpnes det for en norskundervisning der våre største forfattere forsvinner fra pensum. Hamsun, Undset, Duun og Ibsen - de kan alle forbigås i stillhet, hvis læreren vil.

Dette har satt kultur-Norge i harnisk. Som å fjerne Jesus fra kristendomsundervisningen, sier noen. Mange frykter at hele vår nasjonale kulturarv nå står for fall.

Det gjør ikke Erik Østerud, professor emeritus ved NTNU og pasjonert Ibsen-forsker.

Like bra å slippe

- Slik det tradisjonelt undervises i Ibsen i dag, er det ofte vanskelig for elevene å se relevansen i det de lærer. Da er det kanskje like bra om de slipper. Kanskje gjør lærerne også Ibsen en bjørnetjeneste ved å terpe ham på denne måten, tror Østerud.

«Den litterære kanon» kalles det utvalget litterære verker som er ansett for å være de beste gjennom tidene. Litteraturprofessoren har lite til overs for en slik kanon:

- Kanonlesningen i norskfaget har ingen egenverdi. Den kan tvert imot medvirke til å holde faget fast i altfor snevre nasjonale og tradisjonalistiske rammer.

Et sterkt kort

Men la det være hevet over tvil - Østerud selv huser stor kjærlighet til gamle Henrik. Han vil bare ha et annet perspektiv:

- Med en forfatter av slike dimensjoner innenfor vår egen kultur har vi en helt enestående sjanse til å bruke ham aktivt i vår konfrontasjon med det moderne flerkulturelle samfunnet. Ved åpningen av Ibsen-året var det nettopp den «globale» Ibsen man la vekt på å presentere.

- Selv har jeg opplevd hvor brennaktuell Ibsen kan være i asiatiske land. I Bangladesh så jeg for noen år siden Gengangere, der instruktøren hadde lagt inn denne linjen fra Koranen i pastor Manders’ replikker: «En kvinnes plass er under mannens fot!» Det gjorde stykket brennfarlig, og noen steder ble det forbudt å spille det.

- I Kina hørte jeg en litteraturforsker si: «Uten Et dukkehjem, ingen kvinnebevegelse i Kina. Uten Ibsen, intet moderne teater hos oss, og heller ingen modernisme». Det er sterke ord; det gir oss en fornemmelse av hvilket sterkt kort vi har å spille ut i vår moderne virkelighet.

Hvem lærte av hvem?

Selv deltar Østerud for tida i et større prosjekt under Senter for Ibsen-studier. Prosjektet tar for seg forholdet mellom Henrik Ibsen og de danske Brandes-brødrene, Edvard og Georg. De var henholdsvis forfatter og litteraturhistoriker/-kritiker, og født på 1840-tallet, altså noe yngre enn Ibsen.

Brødrene ble fra ung alder sentrale kulturpersonligheter i Danmark. Forholdet mellom dem og den store norske forfatteren har vært forskermat i et århundre.

15 norske og danske forskere vil nå undersøke ukjente sider ved dette forholdet.

Erik Østerud har sett på Georg Brandes’ tidlige artikler og anmeldelser av Ibsens skuespill, før Brandes ble «det moderne gjennombruddets mann» og før de to kjente hverandre.

- Alle har ment at det var Ibsen som lærte av Brandes. Jeg påstår det motsatte: Det var Ibsen la grunnlaget for Brandes tenkemåte, uten at Brandes forsto det selv, sier professoren.

«Ærgr De Danskerne!»

Georg Brandes var i sin tidligste ungdom romantiker. Men han orienterte seg raskt mot venstre og realismen. Han var den første i Norden som politiserte litteraturhistorien. Slikt ble man ikke bare populær av, og Brandes dro i 1871 i frivillig eksil til Tyskland.

I Dresden møtte han for første gang Henrik Ibsen - som han hadde både anmeldt og korrespondert med i noen år. Begge var radikale eksil- itterater og samfunnsomveltere. Begge satte viktige spørsmål under debatt: kvinnesak, klassespørsmål, religion, generasjonsspørsmål og individets frigjøring.

Ibsen trykket den unge, danske kritiker til sitt bryst og sa med patos: «Ærgr De Danskerne, så skal jeg ærgre de Norske!» Dette skjedde den 14. juli, på Bastille-dagen, og de to revolusjonære kulturpersonlighetene ble venner og gjensidige inspirasjonskilder i mange år.

Brandesianer før Brandes selv

Fem år tidligere hadde Ibsen gitt ut skuespillet Brand. Georg Brandes var da ennå ikke erklært radikaler, og var kritisk til både tittelfiguren og stykket. Han skrev i sin anmeldelse at Ibsen sikkert ville noe med stykket, men at han ikke kunne begripe hva.

Det mener professor Østerud at Brandes burde ha begrepet. For alt i Brand foregriper det som siden ble Brandes’ egen ideologi.

Figuren Brand blir vanligvis oppfattet som en ubarmhjertig kristenfundamentalist og moralist. Erik Østerud oppfatter ham som en psykisk spaltet person, en usikker og vaklende selvbedrager - men også som humanist, avantgardist, frigjører, en potensiell lederskikkelse og samfunnsfornyer, og langt fra kristen.

- Hele grunnlaget for Brandes’ egen gjennomgangsfilosofi er å finne i Brand. Ibsen var faktisk brandesianer før Brandes ble det selv. Det var først og fremst Brandes som lærte av Ibsen, ikke omvendt, slår Østerud fast - og regner med å møte motbør i litteraturkretser for dette synspunktet.

Ibsen nå og for alltid

Selv om litteraturprofessoren synes ungdommen godt kunne få Ibsen-fri, kan han selv - i likhet med mange, mange andre - aldri slippe den gamle mester.

- Nei, ham blir vi aldri ferdig med, medgir Erik Østerud. - Stykkene hans kan problematiseres i det uendelige. De er så bunnløse, så levende, så tvetydige, så vanskelige å tolke - og så jævlig gode!