Trude Hoel ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger kan vise til flere eksempler på at eksperimentelle barnebøker blir møtt med skepsis fordi voksne frykter at barna skal speile seg i det de møter i teksten.

– Da boka om Pippi Langstrømpe kom ut i 1945, ble ansvarsbevisste foreldre redde for at barna skulle bli påvirket av Pippis manglende oppdragelse, sier Hoel. 

Språklig bevisste barn

Hoel kan bekrefte at barna gleder seg stort over normbrudd i barnebøkene. Hun mener derimot ikke at dette kan føre til dårlig oppførsel blant barna.

– Barna oppfatter ikke tekster nødvendigvis som normative. De gleder seg over Pippis normbrudd, nettopp fordi de kjenner normen.

– Barna vet at de ikke skal henge i lysekronen, og derfor kan de høre om Pippis luftige svev med skrekkblandet fryd, sier Hoel. 

Leseforskeren henter fram et nyere eksempel der Torgrim Eggen i Klassekampen 8. desember 2007 reagerer på forfatter Hans Sandnes’ lek med sj/kj-lyden i boka Slangen i graset fra 2007.

– Slangen sier sjempefin og sjempesjekk. Torgrim Eggen er redd for at barna hans skal bli smittet av sj-lyden. Boka om sj/kj-lyden kan snarere styrke barnas språklige bevissthet enn å ødelegge språket deres, sier Hoel.

Barns litterære smak

Eksperimentell barnelitteratur er litteratur som bryter med allmenne forestillinger om hva og hvordan barnelitteratur skal være, enten det er snakk om brudd i form eller innhold.

Hoel påpeker at barn leser disse eksperimentelle bøkene forskjellig fra oss voksne.

– Ei bok som voksne kan oppfatte som lite passende, kan barna ha stor interesse og glede av.

– Den eksperimentelle barnelitteraturen henvender seg til barnet ut ifra en forestilling om at barnet er klokt og reflektert og har et litterært og språklig potensial, sier Hoel.

Hun viser til at det tidligere i barnelitteraturhistorien har vært en tendens til å skjerme barna mot alvorlige tema.

Tendensen til idyllisering i barnebøkene i etterkrigstiden ble avløst på 70-tallet, trolig som en følge av økende politisk radikalisering og sosialkritisk bevissthet blant yngre forfattere. Anne-Cath Vestlys bok Aurora i blokk Z fra 1966 er et eksempel på det.

– Så ble realistisk litteratur kritisert som litteratur som kunne ta livsmotet fra barna. Den mest ytterliggående sosialrealismen vek dermed plassen for mer fabulering og fantasi, forteller Hoel.

Nå ser vi igjen en tendens til at barnelitteraturen tematiserer problemer.

– Barna trenger et variert tilbud av barnelitteratur. Hvis vi gir barna både tradisjonelle og eksperimentelle barnebøker, så vil de utvikle sin egen litterære smak. Vi må ha tillit til barns evne til å velge vekk litteratur selv, sier Hoel.