Norsk middelklasse vil være folkelig

En ny studie tyder på at den høyt utdannede middelklassen i Norge både er, og legitimerer seg som, "folkelig". De er ikke spesielt opptatt av å skape seg en egen kulturell idenititet.

Published

Hvordan forholder den høyt utdannede norske middelklassen seg til kulturell dannelse? Bruker gruppen for eksempel litteratur, film, musikk, intellektuelle debatter og galleribesøk for å trekke grenser overfor andre grupper i samfunnet?

Nei, i liten grad, mener sosiolog Ove Skarpenes, som er med på et forskningsprosjekt om kunnskap og kultur i den øvre middelklassen i Norge.

For å finne ut mer om et sosialt sjikt som i liten grad er gjort til gjenstand for forskning, har 113 høyt utdannede personer i det som tilsvarer det tyske Bildungsbürgertum eller den anglosaksiske upper-middel class blitt intervjuet.

Denne uken presenteres noen funn fra studien i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Demokratisk kultur

Skarpenes mener mange diskusjoner om klassesamfunnet forutsetter en forestilling om at man trekker sosiale grenser basert på kultur, og at den offentlige debatten preges av hyppige utspill om kulturelitens dominans og arroganse.

"- Å felle en kulturell dom oppleves ofte samtidig som en dom over et menneske. Derfor virker det som om den legitime kulturen er forankret i en form for demokratisk folkelighet, sier postdoktor Ove Skarpenes."
"- Å felle en kulturell dom oppleves ofte samtidig som en dom over et menneske. Derfor virker det som om den legitime kulturen er forankret i en form for demokratisk folkelighet, sier postdoktor Ove Skarpenes."

- Våre studier bryter med slike oppfatninger. I Norge bærer ikke den legitime kulturen med seg elitistiske krav om dannelse.

De øvre sosiale lag kan godt lese en klassiker i ny og ne, men majoriteten av dem vi har intervjuet bruker først og fremst kultur til underholdning og avslapning. Disse var liten grad opptatt av å skape seg en kulturell identitet, sier Skarpenes.

Informantene hadde problemer med å rangere ulike kulturelle produkter som mer eller mindre høyverdige. De færreste ville si at Dag Solstad skrev bedre bøker enn Anne Holt eller at klassisk musikk var mer høyverdig enn Åge Aleksandersen.

Skarpenes mener det skyldes at å felle kulturelle dommer i stor grad likestilles med det å felle moralske dommer.

- Å felle en kulturell dom oppleves ofte samtidig som en dom over et menneske. Derfor virker det som om den legitime kulturen er forankret i en form for demokratisk folkelighet, sier Skarpenes.

- Det oppfattes i alle fall som viktigere å være moralsk høyverdig enn å kunne markere seg gjennom kultur og økonomi. Kanskje er det fordi moral er noe antihierarkisk, altså noe demokratisk.

Moral er viktig

Informantene ble også bedt om å oppgi personer de setter pris på/beundrer og personer de ikke vil ha noe med å gjøre.

- Mor Theresa og Frelsesarmeen gikk igjen i svarene, sier Skarpenes.

- Den øvre middelklassen slik den fremtrer i våre data uttrykker stor respekt for mennesker som gjør noe godt for andre, som sliterne i helsevesenet, industriarbeiderklassens hverdagshelter eller folk som jobber i ideelle organisasjoner.

- Ærlighet og toleranse trekkes fram som viktige verdier. Å bestige verdens høyeste fjell eller andre selvrealiseringsprosjekter, ser det ikke ut til at den øvre middelklassen er så opptatt av.

- Det betyr mer å ha begge beina plantet på jorda. Informantene søker et godt familieliv og ønsker å gi barna sine en god oppvekst.

Prøver å være “gjennomsnittsmann”

Fra intervju med mann, 40-50 år, ansatt i et departement:

F: Jeg vet ikke om du har noe å legge til eller på egne vegne?

I: Det må jo være å være en lykkelig gjennomsnittsmann, er det ikke det han synger om han Åge Aleksandersen: Jeg vil være en lykkelig gjennomsnittsmann?

F: Ja.

I: ? Som hører hjemme i gjennomsnittsland.

F: Er det mottoet ditt, det?

I: Jeg tror det er dét den store middelklasen i Norge prøver å være.

Naturen som kultur

Den øvre norske middelklassens favorittbeskjeftigelse i fritiden ser ut til å være i naturen. Bare noen få personer i studien trakk fram at bruken av byen og kulturliv var det viktigste for dem.

- Det kan tyde på at natur er en legitim form for kultur i Norge, sier Skarpenes.

- Nina Witoszek mener blant annet at i en nasjon uten byer, slott, ruiner eller bibliotek, erstattet naturen kulturen. Folket fant sin stolthet i de veldige fjellmassene, fjordene og skogene.

Kultur og klasse

Flere av intervjuobjektene uttrykte at de ikke hadde sans for høyttravende kunst, men de respekterte at andre kunne like det.

- Forsøk på hierarkisering og rangering blir sanksjonert av middelklassen selv. Det kan se ut til at også den høyt utdannede middelklassen både er og legitimerer seg som “folkelig”, sier Skarpenes.

En av informantene, en kvinnelig informasjonsrådgiver i Oslo, hadde en venn som leste Shakespeare på sengen mens han tok notater. Han forsøkte å overtale henne om at han gjorde det av interesse.

Skarpenes mener man i Norge går langt i å fremstille sin smak som gjennomsnittlig. Det er viktig å ikke stikke seg ut. Derfor kjøper man en bil som er fornuftig og et hus som er fornuftig i forhold til det behovet man har.

- Det å være “Harry” er for eksempel ikke noe som knyttes til en dårlig betalt arbeiderklasse. Å drikke sjampanje i boblebadet på hytta kan være like Harry som grilldress og campingliv.

Førsteamanuensis Rune Sakslind og postdoktor Ove Skarpenes ved UiB, og Roger Ivan Hestholm ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, arbeider med et forskningsprosjekt om kunnskap og utdanning i den øvre middelklassen i Norge. Den sosiologiske studien gjennomføres i perioden 2005 til 2008 og finansieres av Norsk Forskningsråd. Prosjektet ledes av Rune Sakslind.