I Michael Hanekes Funny Games terroriserer to unge psykopater en barnefamilie gjennom nesten to timer. I Lars Von Triers Antichrist blir publikum vitne til grafisk kjønnslemlestelse.

Det er ikke mange år siden man gikk på kino for å bli underholdt. Vold og sex har alltid vært en del av filmkunsten, men selv regissører som Quentin Tarantino og Martin Scorsese, som har blitt kritisert for sin overdrevne bruk av vold, har i bunn og grunn laget underholdningsfilmer.

– Opp gjennom historien har det vært meningen at filmer skal behage, selv når de viser vold. Hos Scorsese er selv de mest ubehagelige scenene rammet inn av filmen som helhet, og Sam Peckinpahs voldsballett The Wild Bunch gir ikke slipp på skjønnheten, forteller professor i visuell kultur Asbjørn Grønstad.

Han er forsker på Institutt for informasjons- og medievitenskap, og leder for Nomadikon-prosjektet som boken er skrevet som en del av.

Han har skrevet boken Screening the Unwatchable. I boken sporer han det ubehagelige i filmkunsten siden 1999 og frem til i dag.

Mot-tradisjon

Grønstad mener oppblomstringen av ekstreme filmer mellom 1999 og 2005 kan kalles en bølge. Spesielt etter at regissør Catherine Breillat viste usensurert og usimulert sex på lerretet i filmen Romance, ble det skapt en presedens som andre filmer fulgte.

– Disse filmene har tydelige konturer av å være en mot-tradisjon til underholdningsfilmene. De forsøker å gjøre det motsatte; å gjøre opplevelsen mest mulig ubehagelig for tilskueren, forteller han.

Andre deler av kunstfeltet har ikke vært fremmed for å omfavne et slikt ubehag. Grønstad nevner at antiestetikken har eksistert i kunsten siden 1960-tallet, og tror filmbølgen er en forsinket reaksjon på denne.

– Vanligvis handler estetikk om det skjønne og det gode. Dette er en type film der de estetiske teoriene fikk noe å bryne seg på, sier han.

Samtidig nevner han filosofen Theodor Adorno, som i sin negative poetikk slo fast at kunsten skal vekke ubehag.

Humanisme i grunn

Grønstad forteller at påfallende mange av de ledende auteurene så ut til å gravitere mot ubehaget. Men hvorfor var så mange av dem interesserte i dette?

– Det er litt billig å si at det bare er for å sjokkere. De bakenforliggende motivasjonene til filmskaperne er vidt forskjellige, sier Grønstad.

Michael Hanecke mener for eksempel at kulturindustrien er sløvende, og lager filmer for å riste publikum ut av dvalen. Ulrich Seidl lager derimot filmer med en kombinasjon av humanisme og scenarier som virker dehumaniserende, mener Grønstad.

– Hanecke og Seidl viser skyggesider av menneskelig erfaring som er kjemisk fjernet fra underholdningsfilmen. Filmskaperne viser det frem i all sin fornedrelse, så man kan si at det finnes en humanistisk impuls i mange av disse filmene, sier Grønstad.

Når det gjelder filmskapere som Gaspar Noé og Lars Von Trier er prosjektene mer uklare, mener forskeren.

Ekstrem, ikke underholdende

Det autoritative nettstedet for filminformasjon, Internet Movie Database, oppsummerer regissøren Michael Hanekes stil som “korte utbrudd av vold” og “bruk av ekstremt lange, statiske tagninger”.

Ifølge Grønstad er dette typisk for denne typen ekstreme filmer, og noe som skiller dem fra kommersielle suksesser som Saw-filmene som også oppfattes som ekstreme.

– Kunstfilmsjangeren er i seg selv veldig smal, og er typisk langsomme i fortellerstilen. Det er en veldig intellektuell type film, og selv om den har en spesiell appell er det mange som ikke er interessert, forteller Grønstad.

Bakgrunn:

Forskningen er støttet av Bergens Forskningsstiftelse.