Gjennom avansert videokonferanse-teknologi, skal Atwood fra Canada delta i debatt med Dagbladets debattredaktør Simen Ekern, som vil befinne seg i Lillehammer med publikum. 

De to skal alltid kunne ha øyekontakt, noe som forhåpentligvis gjør praten mer nær og intim tross geografisk avstand.

Virtuell nærhet

Bak det historiske møtet står blant annet Claus Knudsen som gjennom sin forskning forsøker å finne svar på hvordan man produserer nærhet og tilstedeværelse i delte virtuelle rom.

I sin doktorgrad fra 2004, peker han på en rekke faktorer som ser ut til å påvirke opplevelsen av nærvær.

- Med ordet “produksjon” knyttet til nærvær, eller det nye norske ordet telepresens, ønsker jeg å peke på at disse faktorene må brukes på en bevisst måte for å oppnå en høyere grad av kommunikasjonskvalitet når mennesker møtes i de delte virtuelle rommene, forteller Knudsen.

Med bakgrunn som elektronikkingeniør på den ene siden, og film- og fjernsynsregissør på den andre, plasserer han sin forskning et sted mellom kunst og naturvitenskap, samfunnsvitenskap og datalogi - stadig på leting etter å forbedre metodene i forskningen.

I hovedsak bruker han lyd og levende bilder over digitale nettverk for å skape de ikke-fysiske møteplassene.

Tiltrukket av telepresens

Margart Atwood har gjennom sitt forfatterskap flere ganger benyttet elementer fra science fiction-litteraturen. Sist gang i sin roman Oryx and Crake som kom på norsk i 2004.

Derfor er det helt i Atwoods stil at møtet mellom henne og litteraturfestivalens publikum skjer ved hjelp av det siste innen telepresens.

Det var da også en av grunnene til at hun denne gangen takket ja til deltakelse etter at Litteraturfestivalen flere ganger har forsøkt å få henne til Lillehammer.

Tar bølgen fra Europa til USA

Gjennom ulike forsøk har Knudsen tidligere undersøkt en hel rekke kommunikasjonsformer for telepresens.

- Musikk, dans, undervisning, virtuell scenografi for opera, nye former for fjernsynsproduksjon, metoder innen psykiatri og pedagogikk med referansegrupper, musikk - og teatersamspill, konkurranser, seremonier, sosiale settinger som ad hoc-møte eller det delte måltid for å nevne noen, sier Knudsen.

I et forsøk formet to musikere i USA og to i Stockholm en kvartett og fremførte en hel konsert med publikum på begge sider.

Konsertlokalene var formet som hexagonaler (sekskantede) som var speilvente i USA slik at musikerne opplevde at de spilte sammen samtidig som publikum opplevde at de satt sammen og kunne ta bølgen fra Europa inn i USA og tilbake.

I et annet forsøk opptrådte en danser på et sted, mens musikere og publikum befant seg på et annet sted. Danseren og musikerne delte et virtuelt rom som publikum opplevde på en stor skjerm (en virtuell scene) og hvor artistene interagerte på en rekke forskjellige måter.

Gir bedre kvalitet enn det fysiske møtet

- Resultatene fra forsøkene så langt viser at de delte virtuelle rommene har et stort potensial for utnyttelse som supplement til det fysiske møtet, sier han.

Knudsen hevder til og med at det virtuelle rommet er så manipulativt at en ved bevisst anvendelse av de ulike faktorene i noen tilfeller vil kunne oppleve en bedre kommunikasjonskvalitet enn ved det fysiske møtet.

Videre påpeker han at det i et globalt miljøperspektiv vil bli stadig viktigere å finne alternativer til alle reisene vi utsetter oss for i dag, og som ofte stjeler av vår tid som kunne vært brukt til økt livskvalitet isteden.