I tidlige tider var monstrene overalt. I skogen, i nabolandsbyen eller hos naboen. De kunne varsle om ting som kunne skje, eller forklare noe som hadde skjedd.

På 1800-tallet gikk monstrene til scenen. Deres annerledeshet ble vist fram på sirkus eller freakshow.

Så ble det politisk ukorrekt. Helt til annerledes-kroppene dukket opp i dagens tv-programmer.

Idehistoriker og litteraturviter Sara Orning skrev sin doktorgradsavhandling blant annet om kulturelle forestillinger om monstre og freaks.

- Begrepsbruken rundt monstre har endret seg radikalt gjennom århundrene. Nå til dags har vi tilsynelatende sluttet å snakke om menneskelige monstre, i alle fall basert på kroppslige kriterier.

- Om vi bruker begrepet i dag, er det stort sett enten om fiktive skapninger eller om sosiale monstre. I dag er det mentale, og ikke kroppslige, forstyrrelser som skaper det monstrøse, sier Orning, som avla graden ved University of California i Santa Cruz.

Fornuft og fantasi

Orning har vært spesielt opptatt av monsterkroppene. De som overstiger eller truer grensene for hvordan en ”normal” kropp skal være. Disse kroppene, og særlig de kvinnelige, har fulgt henne gjennom studier og forskning.

På et tidspunkt ble hun interessert i renessansemennesket, som fra 1300-tallet begynte å tenke på menneske som noe rasjonelt og vitebegjærlig. Samtidig vrimlet det av monstre i datidens litteratur, både i allmenne og mer vitenskapelige tekster.

- Hvor kom disse monstrene fra, begynte jeg å lure på, og hvilke grenser fantes mellom monstre og mennesker? sier Orning.

Noen av monstrene var mytologiske vesener, med rot i folkesagn og eldgamle vandrehistorier. De handlet gjerne om vesener langt borte, med ett øye eller ett bein. Men mange av monstrene levde også midt blant menneskene.

Kvinners fantasi fødte monstre

– I renessanselitteraturen ser man for eksempel hvordan barn som fødes med ulike fødselsskader, gjerne blir sett på som monstre. De fungerer ofte som guddommelig tegn eller djevelsk omen. I tillegg var fosteret svært mottakelig for morens sanseinntrykk under unnfangelse og tidlig graviditet, forteller Orning.

Om en kvinne for eksempel fødte et pelsdekket barn, kunne forklaringen være at hun under unnfangelsen hadde sett på et bilde av døperen Johannes, med fullskjegg og ikledd en stor pels.

- Hva kvinner tenkte og foretok seg som gravide, var i det hele tatt viktig. Men så vidt jeg kan lese ut av datidens litteratur, gjorde man ikke så sterke forsøk på å kontrollere kvinners fantasier i forebyggende øyemed. Man nøyde seg stort sett med å komme med advarsler.

Monstrene i medisinen

Så skjer det et skifte. Den moderne medisinske vitenskapen begynner å vokse fram på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

De avvikende kroppene forsvinner fra teologi, jus og populærkulturen og dukker opp i medisinens verden.

Menneskekroppen blir interessant på nye måter. Disseksjon, det å skjære i menneskekroppen og se inn i den, for slik å lære den å kjenne, hadde foregått sporadisk i Europa i flere hundre år. På 1500-tallet fikk det et kraftig oppsving og ble stadig mer utbredt og viktig.

- Det utviklet seg en forestilling om at sannheten om mennesket ligger nettopp dypt inni oss, bokstavelig talt, forteller Orning.

Fornuften fikk større betydning, og dermed ble monstrene bortvist fra menneskenes verden og inn i fantasien. Og nå var det bare gale folk som fortsatt trodde at monstre faktisk finnes.

Men ifølge Orning forsvant ikke monsterkroppen, selv om den ble mindre synlig. Nå fikk den ny status i medisinen, som avvik fra anatomiske normer.

Utover 1800-tallet ble standardkroppen stadig mer befestet. Noe var normalt, mens andre ting var ikke det. Grensene blir klarere.

Normen blir den hvite mannens kropp, mens annerledesheten til det være seg kvinner, ikke-hvite eller funksjonshemmede får status som eksempler på abnormalitet.

Abnormale kropper på scenen

Den frykten, nysgjerrigheten og også fryden som de annerledes kroppene representerte, tok nå en ny form og ble henvist til andre arenaer enn tidligere.

På omreisende freakshow kunne folk oppleve siamesiske tvillinger, personer med unormal hårvekst, albinoer, veldig store eller veldig små, veldig tynne eller veldig tykke personer.

Det finnes få skrevne tekster om hvordan publikum opplevde freakshowene. Men man vet at publikum gjerne kjøpte fotografier fra freakshowene og limte dem inn i familiealbumene.

Orning tror at denne fascinasjonen ikke bare handler om de såkalte normales syn på de såkalte abnormale. Det kan hende det handlet om å bli konfrontert med sin egen annerledeshet.

Men om det finnes få fortellinger fra tilskuerne til freakshowene, finnes det enda færre beretninger om hvordan freaksene selv opplevde å bli vist fram på denne måten.

Krigen forandret synet på annerledeshet

Så ble det politisk ukorrekt å vise fram folk som monstre eller freaks.

– Etter første verdenskrig, da skadde krigsveteraner vendte hjem fra slagmarken, fikk medlidenheten en større plass i folks forståelse av annerledes-kropper, forteller Sara Orning.

Det ble forkastelig å sette kropper på utstilling fordi de var annerledes. Men Orning mener at medlidenheten nok fortsatt var blandet med frykt og avsky.

Sjeldne sykdommer

Også i dagens populærkultur finnes det underholdning med preg av freakshows. Orning peker på programmer som «Ekstreme samlere» og «Pinlige sykdommer», og tv-kanalen TLC, som har et vell av programmer om folk med sjeldne hudsykdommer eller uvanlige kropper.

Forskjellen fra 1800- og 1900-tallets freakshow er at disse «freaksene» gjerne ses i et medisinsk og psykiatrisk perspektiv, og at de framstilles som personer som fortjener medlidenhet og behandling, sier forskeren.