- Maskeraden er en radikalisering av masken idet den er et uttrykk for overdrivelsen og benytter seg av karikaturer, sier professor Susanne V. Knudsen ved Høgskolen i Vestfold.

Hun har studert disse tre romanene av Lars Saabye Christensen.

- Denne radikaliseringen gjør kjønnet og kjernefamilien enda skjevere og åpner for flere merkelige maskuliniteter og maskuline maskerader, hevder Knudsen.

Hun mener at det i romanene oppstår en debatt om hvorvidt kjønn er noe man er, noe man blir eller noe man gjør. Debatten er satt inn i fortellerformer som utvikler seg til paradokser med forsnakkelser og iscenesettelser av kjønn.

- Det er fascinerende hvordan Saabye Christensen i romanene sine framstiller skjeve menn og merkelige maskuliniteter, i tillegg til skjeve kvinner og merkelige feminiteter. Han skaper kjønnsrabalder og dekonstruerer kjernefamiliens heteroseksualitet, fortsetter Knudsen.

Maskeblomstfamilien

I Maskeblomstfamilien trekker forfatteren maskebegrepet helt fram i tittelen på boken. Utad framstår familien som en etablert enhet av normale kjønn og normal heteroseksualitet.

- Prosjektet er imidlertid å vise hvordan masken brukes som tilbehør og tildekking, poengterer Knudsen.

- Far har for eksempel et homososialt fellesskap med Holmsen – kanskje også et homoseksuelt forhold til ham. Mor og sønn, jeg-fortelleren Adrian, kler seg ut som fine fruer – noe som kan sees både som en iscenesettelse av sønnen som kvinne og som en understrekning av at sønnen Adrian faktisk er tvekjønnet.

- Denne tvekjønnetheten er den “skammens maske” som Adrian bærer på, sier Knudsen.

Denne tvekjønnetheten understrekes ifølge Knudsen også av at Adrian har langt hår og nekter å klippe seg - og når han så gjør det, er det hos morens frisør i Salon Desiré.

Spørsmålet er om denne tvekjønnetheten skal forstås som biologisk, som væren og/eller sosiokulturelt konstruert.

- I alle fall skildrer romanen et splittet menneske, en splittet kjønnsidentitet, som er eller blir tvekjønnet. Adrian undergraver den entydige kjønnsmasken der et menneske skal bære en av de to kjønns maske: han aksepterer seg selv som både gutt og jente.

Saabyes Cirkus

Også i Saabyes Circus møter vi en tilsynelatende normal kjernefamilie med mor, far og en sønn.

- De merkelige maskulinitetene finner vi i denne romanen først og fremst hos bipersonene, hos Gundersen, også kalt Plystreren, tidligere berømt musiker, og hos lekekameraten Edgar, sier professoren.

Den tydeligste er imidlertid, ifølge Knudsen, den tidligere sirkusstjernen Aurora Stern – som er skildret “nesten som en gutt” og som har “en manns hender”.

- Kunstnernavnet – som altså er en sosiokulturell konstruksjon – tar opp i seg både noe tradisjonelt kvinnelig og noe tradisjonelt maskulint, sirkusnummeret hennes i trapesen krever både maskulin styrke og feminin smidighet – en kvinnelig maskulinitet der en kvinne utvikler maskuline hender.

Bernhard Hvals forsnakkelser

I Bernhard Hvals forsnakkelser møter vi maskeraden, en ytterligere overdrivelse og karikering av maskebruken fra de to første romanene.

Bernhard Hval er født inn i en rik familie. Far er fabrikant og blir stadig rikere inntil han går konkurs, mens mor er hjemmegående, månesyk og melankolsk. Mor har en serie tjenestepiker som sine elskerinner, og den siste av dem flytter hun med til New Zealand etter konkursen og mannens død.

Kjernefamilien oppløses - på en slik måte at det kan være tale om en dekonstruksjon av kjernefamiliens heteroseksualitet.

I stedet for den oppløste foreldrefamilien får Bernhard en reservefamilie, der han etter alt å dømme blir far til et barn med fruen i huset. Hans eget ekteskap går etter hvert i oppløsning - han ønsker seg ikke barn som kan ligne ham selv, og han setter dermed i verk en dekonstruksjon av kjernefamilien med foreldre og barn.

- I tillegg inngår Bernhard i et homososialt fellesskap med ungkaren Notto Fipp/Senum, slik at det oppstår en form for trekanthistorie, en homoseksuell rivalitet, der mann og kvinne kjemper om samme mann, sier Knudsen.

- Sigrid kjemper for å beholde Bernhard, mens Bernhard pendler mellom å være sammen med Sigrid og Notto – og ser ut til å foretrekke Notto.

- Dette homososiale fellesskapet skildres som en maskerade, med sine overdrivelser og karikeringer, sier Knudsen.

I Bernhard Hvals forsnakkelser er mennene og deres maskulinitet framstilt som kantete og fylt av galskap: De tilhører outsiderne, og de er fremmede eksistenser i sine egne omgivelser og i sin egen samtid.

- Notto vil utelukkende vandre – dette er hans maskulinitet, en ensidig fokusering på eget prosjekt. Han har innrettet livet og kroppen på denne aktiviteten, han er en kroppens mann som har bestemt seg for å bruke kroppen til det ytterste.

Et annet eksempel på maskeraden finner Knudsen i Bernhards tilbakeblikk på sitt eget bryllup, der han “bare så vidt bevarte masken”- noe som skjedde fordi Notto reddet ham ved en maskerade: ved å lese fra et dikt han i sin ungdom skrev til en kvinne, som sviktet ham.

- Vi ser maskeraden også i framstillingen av Notto Fipp som både lasaron og flanør, i vekslingen mellom lav og høy stil i klesveien, sier Knudsen.

Gjentakelser med variasjoner

- I Saabye Christensens kjernefamilier begår gjerne mannen selvmord, kvinnen er månesyk, de har gjerne et guttebarn som blir eller gjør seg til en outsider, fortsetter Knudsen.

- Han kan være lavstammet, være svakelig eller mangle et øye. Romanene forteller at heteroseksualiteten utfordres av homoseksualitet og homososiale fellesskap, noe som fører til en destabilisering av skillet mellom kjønnene – og av en tradisjonell feminin og maskulin opptreden.

Masken følger framstillingene, og den inngår i fortellerens observasjoner av tildekning og antydning. I tillegg er den et tilbehør i en teaterforestilling om familie og kjønn.

- Temaet gjentas imidlertid med variasjoner. I en familie er det far som blir tiltrukket av det samme kjønn, i en annen er det mor, i en tredje er det sønnen.

- Det er denne variasjonen som for alvor setter fart i debatten om hvorvidt det er kjønn som væren, bliven eller gjøren, som skaper kjønnet, avslutter professor Knudsen.

Referanse:

Knudsen: Skæve mænd og mærkelige -maskuliniteter i romaner af Lars Saabye Christensen, EDDA 2012/1.