Det er jul og tid for Bachs juleoratorium, både i landets kirker, i bokform og i filmatisert utgave av Kjell-Åke Andersson.

Førsteamanuensis Arne Engelstad ved Høgskolen i Vestfold har undersøkt forholdet mellom Göran Tunströms berømte roman Juloratoriet fra 1983 og Kjell-Åke Anderssons film med samme navn fra 1996.

– Dette er et godt eksempel på en vellykket overføring fra ett medium til et annet, sier han.

– Vi kan se på en slik overføring som en prosess på to nivåer: det narrative nivået og det mediespesifikke.

Fortellingen er beholdt

Man kan studere hva som er beholdt i filmen, hva som er fjernet, hva som er endret og hva som er lagt til – for eksempel i handling og kronologi, persongalleri og miljøbeskrivelse.

– I manuskriptet til filmen er kjernefunksjonene fra romanen beholdt, påpeker Arne Engelstad.

– Solveigs død i et veikryss idet hun er på vei til korøvelse i det som er blitt hennes livsprosjekt, framføringen av Bachs juleoratorium i Sunne kirke.

– En annen kjernefunksjon er ektemannen Arons beslutning om å reise til den andre siden av korden for å møte en kvinne han i sin halvt psykotiske tilstand tror er den døde hustruen Solveig som er kommet tilbake.

– Vi kan også nevne Arons selvmord og sønnesønnen Victors beslutning om fullføre bestemorens drøm å oppføre Juleoratoriet i Sunne kirke.

Det finnes også elementer i en roman som kan endres eller utelates uten at filmens logikk blir en annen, og Engelstad mener at filmen Juloratoriet forholder seg ganske fritt til en del av disse elementene i romanen.

En av forklaringene er at romanen er en krevende leseropplevelse med mange fragmenter og kronologiske sprang. Filmen gir ikke samme mulighet for å bla tilbake, lese om igjen, og dette må man ta konsekvensen av.

– I romanen er det for eksempel først på side 213 at vi får vite at Victor er sønn av Sidner, fortsetter Engelstad.

– I filmen blir dette klart allerede i åpningssekvensen. Dermed trenger ikke filmen la Sidner komme tilbake fra sin utlendighet, og som en konsekvens av dette igjen tar filmen ikke med Tunströms mange allusjoner til Sidner som Odyssevs – ganske enkelt fordi han ikke kommer tilbake og altså ikke er noen Odyssevs.

Poesi med andre midler

Når elementer som stiltone, atmosfære og poesi skal overføres til et annet medium, beveger man seg over i analogien.

Engelstad mener at Kjell-Åke Andersson langt på veg har lykkes i å overføre romanen til film – ikke minst ved bruk av element som musikk og klipp.

– Kontakten og brevvekslingen mellom Aron og Tessa presenteres i romanen med lange mellomrom, innskutt i andre deler av handlingen. Filmen velger å presentere denne brevvekslingen over tid til hovedsakelig en sammenhengende sekvens.

I filmen er sekvensen om brevvekslingen på knapt fire minutter og veksler mellom scener fra Sunne og New Zealand, bundet sammen med myk, sømløs klipping. Klippene forbindes med hverandre først og fremst på lydsiden:

Dels gjennom at samme underlegningsmusikk gjennomstrømmer så godt som alle scenene i sekvensen, dels gjennom nok et lydspor oppå musikken, der vi hører de to lese utdrag fra brevene de skriver.

– Arons og Tessas stemmer i voiceover går, likesom musikken, som effektive lydbroer på tvers av og overskrider grensene mellom fotograferingen fra de to geografiske settingene.

– I tillegg er kamerakjøringene rolige og i rytme med musikken gjennom hele sekvensen, om det nå filmes fra helikopter eller fra bakken.

Parallellscener er også brukt med sammenbindende effekt, som mot slutten av sekvensen når Tessa snur seg mot kameraet, overrasket og glad, som om hun blir iakttatt.

Deretter klippes det til Aron, i ferd med å skure kjøkkengolvet. Han stopper også brått opp og vender ansiktet mot kameraet.

Det antyder ifølge Engelstad en nesten telepatisk forbindelse i relasjonen, på samme måte som hele sekvensen uttrykker en samtidighet i relasjonen. Gjennom sammenføyningen av scenene forteller filmen at Arin og Tessa tenker på hverandre hele tiden.

– Andersson eksellerer også i visuelle ledemotiver og symboler. I brevsekvensen ser vi for eksempel ved et par anledninger nærbilder av nakker, som i filmens sammenheng konnoterer erotisk lengsel. Tessa berører sin egen nakke mens hun skriver “det er som om jeg plutselig kjenner, virkelig kjenner, en annen person”:

– Laken er ellers et gjennomgående visuelt symbol i filmen, på samme måte som rennende vann, speil og andre blanke flater.

Musikken er viktig

Engelstad leser også musikken som en filmisk analogi til elementer i romanen: Boken er full av allusjoner til annen litteratur som Homer, Dante, Petrarca, Shakespeare.

Denne intertekstualiteten lar seg ikke gjenskape i film – regissøren bruker derfor musikk i stedet, med barnesangen Blänka lilla stjärna, Griegs Aases død og Barbers Adagio for strykere.

– Musikken som ligger under og binder scenene i brevsekvensen er filmens vakre musikalske hovedmotiv, som varieres og parafraseres gjennom store deler av filmen, og som man vel med god grunn kan kalle kjærlighetsmotivet.

– Brevsekvensen illustrerer etter min mening på glimrende vis hvordan filmen Juloratoriet faktisk klarer å formidle romanens mangfoldighet, både gjennom utvalg av elementer men overfører fra ett medium til et annet, og gjennom bruken av andre virkemidler for å erstatte for eksempel hentydninger til annen litteratur, avslutter Arne Engelstad.