«For meg kommer navnet først og historien deretter», skrev John Ronald Reuel, også kjent som J.R.R. Tolkien, i et brev.
Måten Tolkien navnga universet sitt på er en historie i seg selv. Han var fascinert av navn, påpeker førsteamanuensis Oliver Traxel ved Universitetet i Stavanger.
– Tolkien brukte fascinasjonen for navn aktivt i sitt forfatterskap. Derfor er det som regel en dypere mening bak navnene i Midgard, forteller han.
Traxel forsker på gammelengelsk og engelsk språkhistorie. Han mener Tolkiens bøker er en glimrende måte å bli kjent med gammelengelsk og andre historiske språk.
Germanske stammer
Ifølge kilder fra middelalderen startet invasjonen av de britiske øyer i 449. Da kom germanske stammer bestående av anglere, saksere og jyder.
Invasjonen kan ses på som opprinnelsen til gammelengelsk.
Dette ble det dominerende språket på mesteparten av de britiske øyene, inntil det i løpet av 1200-tallet gradvis ble erstattet av middelengelsk.
Tolkien var professor i angelsaksisk ved Universitetet i Oxford fra 1925 til 1945 og hadde et spesielt forhold til perioden da gammelengelsk ble til.
Midgard
Middle-earth, det originale navnet på Midgard, kan spores tilbake til denne tiden.
– Tolkien forklarer selv at Middle-earth bare er en variant av middelengelsk «middel-erde» eller «erthe», som igjen kommer fra gammelengelsk «middangeard».
– Dette var navnet på landet mellom sjøene der det bodde mennesker. Middle-earth er også beslektet med det norrøne Midgard, som den norske oversettelsen spiller på, forteller Traxel.
Frodo og Samvis
Navnene til hovedfigurene i bøkene er også påvirket av eldre språk.
Fornavnet til Frodo Lommelun, som arvet ringen av sin onkel, er inspirert av gammelengelsk, der «frōd» betydde klok.
Fornavnet til Frodos gartner og gode venn, Samvis (Samwise) Gamgod, består av to gammelengelske ledd. Forstavelsen «sam–» betydde halv, og adjektivet «wise» hadde samme betydning som «frōd», altså klok.
– Tolkien moderniserte ganske enkelt det andre leddet som på gammelengelsk ville ha vært stavet wis, utdyper Traxel.
Bilbo
Det er usikkert om fornavnet til Frodos onkel og adoptivfar, den hjemmekjære hobbiten Bilbo Lommelun, inneholder elementer av gammelengelsk.
– Men ordet «bil» betyr sverd. Det kan være en referanse til Bilbos sverd Stikk. Siden det gløder i nærheten av orker, kan leddet –bo være en kortform av gammelengelsk «beorht», altså bright, eller på norsk strålende, sier Traxel.
En forbindelse til den spanske byen Bilbao som var berømt for sin sverdproduksjon, har også vært foreslått som forklaring på navnet Bilbo.
Peregrin og Munti
Navnene til to andre kjente hobbiter kommer fra andre kilder.
Fornavnet til Frodos søskenbarn og venn Peregrin Tók er avledet fra latin «peregrinus» som betyr vandrer.
Hans kallenavn Pippin var et vanlig navn blant frankerne. Den mest kjente bæreren av navnet er Pipin den lille, som ble frankernes konge i 751 og som er far til Karl den store.
En mytisk figur kjent helt fra det fjerde århundre, Conan Meriadoc, ser ut til å være opphavet til navnet på Frodos andre nære venn og søskenbarn, Munti, med fullt navn Muntiadok Brennibukk. På engelsk heter han Meriadoc Brandybuck.
Conan Meriadoc regnes både som grunnleggeren av Bretagne og som stamfar til virkelighetens huset Rohan, en bretonsk adelsfamilie. Rohan har også gitt navn til en region i Midgard.
Hutula og Skuggfaks
Tolkien kombinerte også moderne og utdødde ord, for eksempel originalnavnet til kjempeedderkoppen Hutula, på engelsk Shelob.
Dette navnet har en klar forbindelse til den moderne formen av pronomenet she, gammelengelsk «hēo», og den middelalderske staveformen av gammelengelsk «lobbe», som betød edderkopp.
Shadowfax, på norsk Skuggfaks, er den mektigste hesten i Midgard, berømt for sin fart. Navnet er satt sammen av gammelengelsk «sceadu» som betyr shadow (skygge) og det utdødde ordet «fax».
Fax betydde hår på gammelengelsk og middelengelsk, men på norrønt betydde ordet man på en hest. Tolkien valgte den siste betydningen da han skulle finne navn til hesten.
I tillegg til å velge ord og navn på grunn av deres bokstavelige mening, kunne Tolkien velge navn til sitt litterære univers fordi han likte lyden av ordet, forteller Traxel.
Gandalf og norrøn påvirkning
Han viser til det aller første navnet Tolkien lagde: navnet til Eärendil Sjøfareren. Det kommer fra middelalderdiktet Christ I, også kalt Advent Lyrics.
I diktet viser «ēarendel» til morgenstjernen som varsler om at Jesus skal komme.
En norrøn variant av navnet er «Aurvandil», guden Tors følgesvenn i Den yngre Edda.
Den eldre Edda var en annen norrøn kilde Tolkien øste av. Så å si alle navnene på dvergene kommer fra strofe 9 til 16 i diktet Voluspå. Denne delen av Edda er også kjent som Dvergatal.
– Gandálfr, som kan oversettes til kjepp-alv og som er opphavet til navnet til Gandalf, den berømte trollmannen, skriver seg også fra Voluspå. Tolkien hadde opprinnelig tenkt å bruke dette navnet til sjefs-dvergen i Hobbiten, utdyper Traxel.
Hest pluss mer
Mange angelsaksiske navn er sammensetninger, som Beowulf, bee-wolf eller bear/bjørn og Alfred, elf-counsel eller alve-råd.
Mange navn i Rohan er sammensetninger som kan forklares ut fra gammelengelsk, som navnet til kong Théodens eneste sønn og arving; Théodred.
Théodred skriver seg sannsynligvis fra gammelengelsk «þēod», som betyr people eller folk og «rǣd», som betyr counsel/råd.
Mange av navnene starter også med «Éo-», en avledning av det gammelengelske ordet for hest; «eoh». Eksempler på det er Éomer, horse-mare eller hest-hoppe og Éowyn, som er horse-joy eller hest-glede.
Saruman den hvite
– Et spesielt interessant tilfelle er Saruman den hvite, trollmannen som jakter på ringen, sier Oliver Traxel.
– Saruman kan oversettes til skill-man eller evne-mann. Det gammelengelske leddet «searu», eller på dialekt «saru», kan ha både en positiv og en negativ betydning, forklarer han.
Mange av Tolkiens navn er verken inspirert av historiske tekster eller språk, men avledet av språkene Tolkien selv laget, spesielt alvisk. Et eksempel er Legolas, prinsen av Myrkskog og sønn av alvekongen Thranduil.
Navnet kommer av ordet for grønt blad på Tolkiens eget alvespråk sindarin.
Referanse:
Traxel, Oliver M m. fl..: “Exploring the Linguistic Past through the Work(s) of J. R. R. Tolkien”. In Binding Them All: Interdisciplinary Perspectives on J. R. R. Tolkien and His Works. Walking Tree, Zurich & Jena, Blir publisert i 2017.
